Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

===Matrosopprøret i Kiel===
{{utdypende|Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918|Franz von Hipper|matrosopprøret i Kiel}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-J0908-0600-002, Novemberrevolution, Matrosenaufstand.jpg|miniatyr|Matroser på dekket til slagskipet «Prinzregent Luitpold» med en tavle: «Soldatråd på krigskipet Prinsregent Luitpold. Lenge leve den sosialistiske republikk». {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-J0908-0600-002 / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Gedenkafel Gewerkschaftshaus Kiel zur Novemberrevolution 1918.jpg|miniatyr|Minnetavle over det første arbeider- og soldatråd ved fagforeningshuset i Kiel i Legienstraße{{byline|Foto: Arne List|24. november 2007}}]]
[[Fil:Artelt and comrades Kiel-Wik 1914.jpg|miniatyr|[[Karl Artelt]] organiserte i 1918 det første [[soldatråd]]et. Her sammen med kamerater i september 1914.{{byline|Kilde: Karl Artelts familie, og hans barnebarn Karl Artelt}}]]
Gjennom [[freden i Brest-Litovsk]] kunne den tyske overkommandoen forflytte de frigjorte tropper til vestfronten. Ikke desto mindre mislyktes den tyske [[våroffensiven]] fra 21. mars frem til 17. juli 1918. En [[Hundredagersoffensiven|omfattende motoffensiv]] fra Ententemaktene de følgende månedene beseglet Tysklands militære nederlag. Den 29. september fremsatte den tyske overkommandoen (''[[Oberste Heeresleitung]]'') et tilbud om våpenhvile.<ref name=":3" />

Mens de krigstrette troppene og den desillusjonerte sivilbefolkningen ventet på den forestående slutten på krigen, planla den tyske ''[[Kaiserliche Marine|marinestaben]]'' (tysk: Marineleitung) under [[admiral]] [[Franz von Hipper]] på egen hånd, at den tyske ''[[Hochseeflotte]]'' skulle utkjempe et siste sjøslag mot britiske ''[[Grand Fleet]]'' i [[den engelske kanal]].<ref name="Grant2002_163_164"/> 

[[Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918]] utløste deretter et [[mytteri]] blant de berørte [[matros]]ene, og deretter et alment opprør som i løpet av få uker bredte seg til hele riket.<ref name="Dittmann1926" /> Matrosene ønsket ikke å fortsette en allerede tapt krig, og mente de hadde støtte for det i den nye regjeringen. Den tyske [[jurist]]en og [[publisist]]en [[Sebastian Haffner]] så derfor ikke på gastene som de egentlige mytteristene. Snarere beskrev han admiralenes prosjekt som «et mytteri av flåtens ledelse mot regjeringen og dens politikk» (tysk: «eine Meuterei der Flottenführung gegen die Regierung und ihre Politik»).<ref name="Haffner2002_43" />

[[Matrosopprøret i Kiel|Matrosopprøret]] begynte nær badestedet [[Schillig]] i [[Wilhelmshaven]], hvor den tyske Hochseeflotte hadde ankret i påvente av det planlagte sjøslaget.<ref name="Langer2018_68f-92_98"/> Om natten mellom 29. og 30. oktober 1918 kom de første [[ordrenekt]]ene fra enkelte av skipsbesetningene. På tre skip i III. [[skvadron]] nektet matrosene å heve anker. På slagskipene i I. skvadron, [[SMS «Thüringen»]] og [[SMS «Helgoland»]] begikk deler av besetningen åpenlyse mytterier og sabotasjehandlinger. Da en [[torpedobåt]] 31. oktober rettet sine våpen mot disse skipene, forskanset omkring 200 mytterister seg under dekk, og lot seg arrestere.

Ettersom marineledelsen ikke lenger var sikker på mannskapets lydighet, trakk de tilbake sin slagplan og beordret skvadronene tilbake til Kiel. Etter en rolig øvelse i [[Helgolandbukta]], sørget skvadronsleder og [[viseadmiral]] Hugo Kraft for å seile gjennom [[Kielkanalen]], hvoretter 47 matroser i skipet [[SMS «Markgraf»]], som ble ansett som nøkkelpersoner i opprøret, ble pågrepet og arrestert.

Matrosene og [[fyrbøter]]ne forsøkte nå å forhindre ytterligere frafall og å sørge for at deres kamerater ble sluppet fri. Omkring 250 av dem troppet opp om kvelden 1. november på fagforeningshuset i Kiel. De sendte delegasjoner til offiserene, men ble ikke hørt. Deretter prøvde de å forsterke kontakten med fagforeningene, USPD og SPD. Etter at politiet hadde stengt fagforeningshuset 2. november, samlet det seg neste dag mer enn tusen matroser og fagforeningsledere om ettermiddagen på den store ekserserplassen. De fulgte oppropet til matrosen [[Karl Artelt]] og verftsarbeideren [[Lothar Popp]], som begge var USPD-medlemmer. Folkemengden krevde løsgivelsen av mytteristene under slagordet «fred og brød», slutten på krigen og en bedre matforsyning. Deretter dro deltagerne videre til anstalten for de arresterte, for å befri de pågrepne matrosene.

For å hindre demonstranter i å komme frem like før planlagt, befalte [[løytnant]] Oskar Steinhäuser sin patrulje om å først skyte varselskudd, og deretter målrettede skudd inn i folkemengden. Av dette ble syv personer drept og 29 svært skadet. Også under demonstrasjonen ble det skutt. Steinhäuser ble alvorlig skadd under skytingen, men ikke drept som det senere ble påstått.<ref name="Dähnhardt1978_66"/> Etter denne voldsbruken, trakk demonstrantene og patruljen seg tilbake.

Deretter omdannet masseprotesten seg til en almen [[oppstand]]. 4. november dro omstreifende opprørere gjennom byen. I det store [[kaserne]]anlegget i det nordlige Kiel kom det til demonstrasjoner. Karl Artelt organiserte det første [[Arbeiderråd|soldatråd]], som snart ble etterfulgt av andre.<ref>{{Kilde www|url=http://www.uni-magdeburg.de/mbl/Biografien/0264.htm|tittel=Artelt, Karl|besøksdato=2019-02-24|verk=www.uni-magdeburg.de|arkiv-dato=2016-11-10|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161110205722/http://www.uni-magdeburg.de/mbl/Biografien/0264.htm|url-status=død}}</ref> Soldater og arbeidstakere tok den offentlige, militære innretningen i Kiel under sin kontroll. Viseadmiral [[Wilhelm Souchon]], som ledet marinebasen, så seg tvunget til å forhandle og slippe fri de pågrepne matroser. I strid med avtalen med Artelt ble utenlandske tropper informert om oppstanden, for å hjelpe til med å knuse opprøret, men dette ble oppfanget av opprørerne. De ombestemte seg eller sluttet seg til opprørerne. Dermed var Kiel om kvelden 4. november i hendene på omkring 40 000 revolterende matroser, soldater og arbeidere.<ref name=":3" />

Senere samme kveld kom SPDs riksdagsrepresentant [[Gustav Noske]] til Kiel. Souchon hadde telegrafisk bedt om at det ble sendt en riksdagsrepresentant fra SPD, som kunne bringe opprøret under kontroll av den nye riksregjeringen og partiledelsen. Soldatrådene som bestod av SPD- og USPD-tilhengere valgte umiddelbart Noske som sin formann. Noen dager senere overtok han Souchons post som leder av marinebasen, mens Lothar Popp ble formann av de øverste soldatråd. Noske lyktes i ettertid å bruke sin innflytelse til å få soldatrådet til å trekke seg tilbake. Utsiktene til en revolusjon i Tyskland kunne han ikke forhindre.