Redigerer Norsk språkhistorie (1400–1800) (avsnitt)

===Skriftspråket===
Utover i [[senmiddelalderen]] minka bruken av det norrøne skriftspråket sterkt. Interessen for [[saga]]diktning og gamle [[kvad]] avtok ved [[hoff]]et og i kretser som på 1200-tallet hadde dyrka og støtta diktning på morsmålet. Adelen ble mer og mer fellesskandinavisk, og norske stormenn orienterte seg mot Danmark og Sverige. Etter hvert som det norske riksstyret gikk samme veg, avtok også bruken av norrønt som [[kansellispråk]]. Svartedauden regnes gjerne som et avgjørende vendepunkt både for norsk selvstendighet og for norsk skriftspråk. Antall skrive- og lesekyndige var få i utgangspunktet, og pesten tynnet sterkt ut i rekkene.

I [[diplom]]er og andre skrifter fra perioden merker en en tiltakende vakling i skrivemåten av det norrøne språket. Det skyldtes ikke bare manglende opplæring og erfaring hos [[skriver]]ne, men også at endringene i talespråket ga et økende sprik mellom tale og skrift.

I hundreåra før og etter [[reformasjonen]] gikk norrønt ut av bruk på det ene samfunnsområdet etter det andre. Som kansellispråk forsvant det helt med opprettelsen av [[Kalmarunionen]]. Innafor kirka betydde reformasjonen at [[Bibelen]] kom på [[dansk]], og at [[liturgi]] og [[preken]] ble holdt på dansk. Lengst holdt norrønt seg i rettsvesenet. Med innføringa av [[Kristian IVs lov]] av 1604 forsvant de siste rester av norrønt også her. Norsk språk holdt også lenge stand i diplomer fra lensmenn og andre lokale myndighetspersoner og fra private. Disse såkalte [[bondebrev]]a er den viktigste kilden til norsk språk i den mellomnorske perioden.

Overgangen fra [[handskrift]] til trykte skrifter satte ytterligere fart i overgangen til dansk. København fikk sitt første [[boktrykkeri]] i 1480-åra. Christianias første trykkeri var i drift en kort periode i 1643, men en mer permanent trykkeridrift kom ikke i gang før etter 1814.

{{Norsk språkhistorie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk språkhistorie|1400-1800]]