Redigerer Norsk historie fra enevelde til Kielfreden (avsnitt)

== Unionen Danmark-Norge oppløses ==
{{Utdypende|Kielfreden}}

I [[1814]] inngikk Danmark [[fredsavtale]]r med Sverige og Storbritannia i [[Kiel]] i [[Holstein]], en by som da tilhørte Danmark-Norge. Her ble Norge avstått til Sverige som en del av krigsoppgjøret etter Napoleonskrigene. Norge ble garantert å beholde sine lover, offentlige institusjoner og grenser. [[Island]], [[Grønland]] og [[Færøyene]], som fortsatt var en del av Norge, gikk nå til Danmark. De europeiske fyrstene mente fortsatt at de hadde full rett til å annektere eller avstå land slik det passet dem, uten hensyn til menneskene som bodde der. Imidlertid var disse holdningene i tilbakegang, og prinsippet om [[folkesuverenitet]], innbyggernes rett til selv å bestemme over sitt land, begynte å spre seg. Dette prinsippet lå for eksempel til grunn for [[den amerikanske uavhengighetserklæringen]] fra [[1776]]. Folkesuverenitet var også utgangspunktet for det norske opprøret mot Kieltraktaten. Ingen nordmenn var til stede da avtalen ble inngått, og nordmennene mente at siden unionen med Danmark nå var oppløst, stod de nå fritt til å velge sin egen [[styreform]] og [[statsoverhode]]. Den danske prinsen [[Christian Frederik]] ble derfor valgt til norsk konge under [[Riksforsamlingen på Eidsvoll]]. Kieltraktaten ble aldri akseptert som et rettsdokument av det frie Norge.<ref>Norgeshistorie.no, [[Odd Arvid Storsveen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1330-den-uakseptable-kieltraktaten.html «Den uakseptable Kieltraktaten»]. Hentet 8. des. 2016.</ref>