Redigerer Norsk Kvinnesaksforening (avsnitt)

===NKF i kvinnebevegelsene og menneskerettsbevegelsene===
Norsk Kvinnesaksforening tilhører tradisjonelt den bevegelsen som gjerne kalles den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen. Dette utgjør historisk den liberale, progressive og likestillingsorienterte grenen innen den større borgerlige kvinnebevegelsen – som selv tradisjonelt er forstått i motsetning til [[arbeiderbevegelsen|arbeiderkvinnebevegelsen]]. Det var historisk lite kontakt mellom den borgerlige kvinnebevegelsen og arbeiderkvinnebevegelsen, som også var opptatt av ulike saker. Den borgerlige kvinnebevegelsen favnet fra 1800-tallet både mer konservative miljøer som gikk inn for større respekt for kvinner, men uten å gå inn for fulle statsborgerlige rettigheter, og mer liberale og progressive miljøer som var kjennetegnet av fokuset på kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, med særlig vekt på [[Kvinnelig stemmerett|stemmerett]], [[Jenters og kvinners utdanning|rett til utdanning]] og økonomisk likestilling. Ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skillet mer uttalt, og den borgerlige kvinnebevegelsen ble internasjonalt delt i to paraplyorganisasjoner: Den mer konservative [[International Council of Women]] (ICW) og den mer liberale [[International Alliance of Women|International Woman Suffrage Alliance]] (nå International Alliance of Women; IAW) som ble etablert av den liberale fløyen etter at ICW vegret seg for å støtte kvinners stemmerett.

NKF hadde fra begynnelsen en vag formålsparagraf og rommet i begynnelsen både de progressive og mer moderate perspektivene innen den borgerlige kvinnebevegelsen, men fikk etterhvert en tydelig tilhørighet i den liberale og likestillingsorienterte delen av bevegelsen. NKFs stifter Gina Krog stod fra begynnelsen for en slik liberal linje, der målet var at kvinner skulle få fullverdige rettigheter som statsborgere. Da International Woman Suffrage Alliance ble etablert som paraplyorganisasjon for den liberale kvinnesaksbevegelsen, med vekt på formell likestilling, vedtok NKF å tegne medlemskap og sluttet seg politisk til denne organisasjonen (nærmere om formelt medlemskap under). Gjennom 1900-tallet og 2000-tallet har NKF holdt fast på et likestilt samfunn som kvinnesaksbevegelsens overordnede mål.

I Norge bestod kvinne''saks''bevegelsen – den progressiv-liberale grenen av den borgerlige kvinnebevegelsen – primært av Norsk Kvinnesaksforening sammen med foreningens avleggere [[Kvindestemmeretsforeningen]] (1885) og [[Landskvindestemmeretsforeningen]] (1898), og [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]] (1911). Samtidig har kvinnesaksbevegelsen en tilhørighet i den bredere borgerlige kvinnebevegelsen som også omfatter organisasjoner som [[Norske Kvinners Sanitetsforening]], [[Norges Kvinne- og familieforbund]] (Hjemmenes Vel, Norges Husmorforbund) og tidligere [[Norske Kvinners Nasjonalråd]]. Innen den borgerlige kvinnebevegelsen stod NKF for et mer progressivt perspektiv enn disse, noe som etter hvert viste seg bl.a. i [[abort]]saken, der NKF i 1970 gikk inn for selvbestemt abort, et synspunkt som fortsatt var nokså omstridt.

For NKFs del er begrepet «kvinnebevegelse» noe upresist; NKF anser seg ifølge [[Aslaug Moksnes]] ikke egentlig som en «kvinneorganisasjon», men som en kvinne''saks''organisasjon, altså en organisasjon som arbeider for kvinners menneskerettigheter og et likestilt samfunn og som alltid har vært åpen for alle uansett kjønn. Under enhver omstendighet regner kvinnesaksbevegelsen seg som sin egen bevegelse med sin egen politiske tradisjon. NKF og kvinnesaksbevegelsen skilte seg klart fra de radikale, nye kvinnebevegelsene og -organisasjonene som oppstod i 1970-årene, både gjennom sin analyse av og mål for samfunnet, sin [[liberalt demokrati|liberaldemokratiske]] og menneskerettsorienterte forankring, sin likestillingspolitikk og sin formelle og reformistiske arbeidsform. AKPs kvinnebevegelse hevdet f.eks. at NKF er reaksjonære og at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon».<ref name=reiskampen/> Også i tiårene som fulgte har radikale kvinnebevegelser i inn- og utland ofte gitt uttrykk for sin grunnleggende uenighet med den borgerlige kvinnesaksbevegelsen om hva feminisme og dens mål er, og norske radikalfeminister har også i 2000-årene gitt uttrykk for at NKF har vært «passé» siden 1970-årene.<ref>{{ Kilde avis | dato = 2005-04-16 | tittel = Adresseavisen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_20050416_239_86_1 | side = }}</ref> NKF på sin side konstaterte allerede i 1970-årene at foreningens samfunnssyn hadde blitt omfavnet av staten og praktisk talt alle større partier, og fikk støtte fra offisielt hold for denne vurderingen; Brita Westergaard i det daværende [[Likestillingsrådet]] (en forløper til [[Likestillings- og diskrimineringsombudet]]), selv NKF-medlem, sa at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeid, og det takker vi for. (...) Vi i Likestillingsrådet føler oss som samfunnets vakthunder, vi kommer med utredninger og forslag om forbedringer, og er takknemlig for den støtte vi får av Norsk Kvinnesaksforening. Vi sender på samme bølgelengde! Den nyere og mer ekstreme kvinnebevegelse er ikke vår form».<ref name=ap1984 /> NKF-leder [[Kari Skjønsberg]] fremhevet også som foreningens styrke at «vi nyter offentlig prestisje og arbeider gjennom offisielle kanaler».<ref name=Lønnås249/> AU-medlem i NKF sentralt og leder i Trondhjems Kvinnesaksforening [[Aud Trætteberg]] distanserte kvinnesaksbevegelsen fra «ekstreme ting ved [nye] kvinnebevegelser [som] forskrekker mange mennesker og får dem til å ta avstand fra kvinnebevegelsene»<ref name=Adresseavisen1975/> og oppsummerte i 1980 NKFs profil på denne måten:
{{Sitat|Det er kvinnesaksforeningen som representerer kontinuiteten i arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har vært med i snart hundre år, og sitter inne med en bredere erfaring enn de nye kvinneorganisasjonene. Vi arbeider mer i det stille. De store aksjoner er ikke vår hovedarbeidsform [...] vi tror på langsiktig påvirkning gjennom kanaler som skole, arbeids- og næringsliv [...] [vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn. Vi legger oss på en mer moderat linje, vi forsøker heller å skaffe oss reell innflytelse. Vi er en liten forening, men mange av våre medlemmer sitter i viktige stillinger hvor de kan gjøre en innsats for kvinnesaken [...] vi er partipolitisk uavhengige, og samler medlemmer fra Høyre til SV. Det ekstremt radikale eller konservative finner man ikke i kvinnesaksforeningen. Vi er enige i de fleste saker som angår kvinner, det generelt politiske lar vi ligge.|[[Aud Trætteberg]]<ref name=Trætteberg1980>{{ Kilde bok | dato = 1980-03-08 | tittel = Adresseavisen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19800308_214_58_1?page=11 | side = 13 }}</ref>}}

I tiårene som fulgte ble det likestillings- og menneskerettsorienterte grunnsynet kvinnesaksbevegelsen står for, også kalt [[Liberal feminisme|liberalfeminismen]], omfavnet av en bred tredje og fjerde feminismebølge, som samtidig tilførte feminismen en ny dimensjon gjennom sitt interseksjonelle perspektiv. Også kvinnesaksbevegelsen tok en tydelig interseksjonell vending fra slutten av 1900-tallet,<ref name=Tong/> i tråd med utviklingen i forståelsen av menneskerettigheter og likestillingspolitikk, og kvinnesaksbevegelsens egen tradisjon som progressiv og menneskerettsorientert bevegelse. Minoritetsgrupper ble i økende grad en selvfølgelig del av likestillingskampen, og slutten av 1900-tallet og tiden som fulgte var preget av tilnærming mellom den liberale eller borgerlige kvinnesaksbevegelsen og feminismens tredje og fjerde bølge.<ref name=Tong4243/> Kvinnesaksbevegelsen anser sin politiske tradisjon – med sin grunnleggende forankring i likestilling, menneskerettigheter og det liberale demokratiet, brede og inkluderende tradisjon, vekt på at kvinnesak eller feminisme er den kampen alle uansett kjønn kjemper sammen for et likestilt samfunn, og vektlegging av konstruktivt samarbeid med myndighetene – som svært tidsmessig også i dag.

NKF er bare i en felles ''politisk bevegelse'' med de organisasjonene som deler NKFs idégrunnlag – (den borgerlige) kvinne''saks''bevegelsen – spesielt med sine egne søsterorganisasjoner i IAW som NKF har samarbeidet nært med i langt over hundre år, som [[Dansk Kvindesamfund]], [[Kvenréttindafélag Íslands]] og [[Fredrika Bremer-förbundet]]. I Norge har NKF tradisjonelt nære bånd til og deler i store trekk idégrunnlag med Venstrekvinnelaget, men er som tverrpolitisk organisasjon ikke bundet til partiet Venstre på samme måte. I mer begrenset og ganske vekslende grad har NKF som sektorpolitisk organisasjon på kvinne- og likestillingsfeltet kunnet ha et visst praktisk samarbeid også med organisasjoner som står langt fra NKF politisk – slik også partier i Norge kan samarbeide praktisk uten å dele ideologisk syn – men for NKF har samarbeidet med NKFs egne søsterorganisasjoner, særlig i Norden, og den øvrige borgerlige kvinnebevegelsen i Norge alltid hatt forrang.

Som menneskerettsorientert bevegelse står kvinnesaksbevegelsen også nær andre menneskerettsbevegelser, og det ble derfor tidlig naturlig for mange i kvinnesaksbevegelsen å engasjere seg også i generelle menneskerettsorganisasjoner (som f.eks. [[Amnesty International|Amnesty]]). Kvinnesaksbevegelsen deler mye av sitt overordnede idégrunnlag og samfunnssyn med andre menneskerettsbevegelser og generelle menneskerettsorganisasjoner.

Kvinnesaksbevegelsen står også i gjeld til en bred [[Humanisme|humanistisk]] tradisjon, slik den vokste frem som en borgerlig-demokratisk, progressiv strømning der [[menneskerettigheter]] og [[menneskeverd]] står i fokus. Da den hjemvendte konsentrasjonsleirfangen og humanisten [[Henriette Bie Lorentzen]] åpnet den gjenopprettede Norsk Kvinnesaksforening etter [[andre verdenskrig]] med en tale om kampen for menneskeverd på landsmøtet i 1945 sa hun: «Sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt».<ref name=Lønnå1996s145>Lønnå (1996) s. 145</ref> I ''Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960'', en essaysamling redigert av NKF-leder [[Kari Skjønsberg]], skrev Bie Lorentzen at hun følte det som en oppgave å være med på å bygge «et samfunn med frihet for nød og frykt, en verden med lik rett for alle, uansett farge, rase eller kjønn».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 |forfatter=[[Henriette Bie Lorentzen]]|redaktør=[[Kari Skjønsberg]]| kapittel=Kvinnen og tiden 1945–1955 | tittel = Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960 | isbn = 8205120161 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070601031 | side =116 }}</ref>