Redigerer Norges historie (avsnitt)

== Tidlig middelalder (1050-tallet&ndash;1184) ==
{{Utdypende|Tidlig middelalder i Norge|Urbaniseringen av Norge| seogså=Borgerkrigstiden}}

Tidlig middelalder regnes i norsk historie som perioden mellom vikingtidens slutt omkring 1050 og kong Sverres kroning i [[1184]]. Periodens begynnelse kan dateres forskjellig, fra rundt år 1000 da kristningen av landet tok til og opp til 1100 da vikingtiden fra et arkeologisk ståsted var over. Fra 1035 til 1130 var det (relativt) indre fredstid i Norge, selv flere av kongene forsøkte seg på hærferder i utlandet blant annet i [[1066]] og [[1103]].

I denne perioden ble kirkens organisasjon oppbygd. Dette førte til gradvis endring i religiøse skikker. Religion gikk fra å være et huslig anliggende til å bli regulert av felleseuropeiske kristenrett og at kongemakten fikk økt makt og innflytelse. Slaveriet ("''trelldom''") ble gradvis opphevet. Befolkningen vokste raskt i denne perioden, noe de tusenvis av gårdsnavn som slutter på ''-rud'' viser.

[[Urbaniseringen av Norge]] er en historisk prosess som sakte, men sikkert har endret Norge fra tidlig vikingtid til i dag, fra et land basert på jordbruk og sjølberging, til stadig mer handel og industri. Allerede på 800-tallet fikk landet sitt første bysamfunn, og på tusen og ellevehundretallet fikk vi de første varige byene.

På 1130-tallet brøt det ut [[Borgerkrigstiden|borgerkrig]]. Dette skyldtes maktkamp og at alle som hevdet de var kongssønner kunne kreve rett til tronen. Stridighetene eskalerte til omfattende helårs krigføring da [[Sverre Sigurdsson]] startet et opprør mot kirkens og [[Lendmann|lendmennenes]] tronkandidat [[Magnus Erlingsson]].

===Fremvekst av byer===
{{Utdypende|Urbaniseringen av Norge}}
De eldste norske byene vokste trolig frem fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i [[Borg (by)|Borg]], [[Konghelle]] og Tønsberg. Hamar og Stavanger ble nye bispeseter og omtales sent på 1100-tallet som byer sammen med handelsstedene [[Veøy]] i Romsdal og [[Kaupanger]] i Sogn. I senmiddelalderen ble [[Borgundkaupangen|Borgund]] (på Sunnmøre), Veøy (i Romsdalsfjorden) og [[Vågan]] (i Lofoten) omtalt som småkjøpsteder. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.<ref name="ReferenceA">[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref> Stavanger ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by. Det grøderike Jæren og ytre Ryfylke var trolig relativt tett befolket på den tiden. I Stavanger og Nord-Jæren er det funnet en særlig stor konsentrasjon av irske gjenstander fra vikingtiden.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Helle, Knut | utgivelsesår = 1975 | tittel = Stavanger: fra våg til by | isbn = 8253201893 | utgivelsessted = [Stavanger] | forlag = i hovedkommisjon hos Stabenfeldt | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031306102 | side = }}</ref>
[[Fil:Bergen-13ème.jpg|thumb|Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området [[Bryggen]] til Norges klart største by.]]
Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. [[Oscar Albert Johnsen]] anslo bybefolkningen før svartedauden til {{formatnum:20000}} hvorav 7000 i Bergen, 3000 i Nidaros, 2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Basert på arkeologiske undersøkelser anslår Lunden at det i Oslo var omkring 1500 innbyggere fordelt på 250 husstander i år 1300. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden" />{{rp|319–325}} [[Knut Helle]] antyder {{formatnum:20000}} bybefolkning på det meste i høymiddelalderen, hvorav nesten halvparten i Bergen.<ref name="ReferenceA"/>

[[Bjarkøyretten]] regulerte forholdene i byer (særlig Bergen og Nidaros) og på handelsplasser, og hadde for Nidaros mange av de samme bestemmelsene som [[Frostatingsloven]].<ref name="Bratberg" /> [[Magnus Lagabøtes bylov]] erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen samt med tilsvarende lover utarbeidet også for Oslo, Nidaros og Tunsberg. Byloven gjaldt innenfor byens ''takmark''. Byloven bestemte at byens offentlige gater besto av brede ''[[allmenning]]er'' (vinkelrett på strandlinjen) og ''streter'' parallelt med strandlinjen, tilsvarende i Nidaros og Oslo. ''Veitene'' var smågater på opp til 3 [[alen]] (1,4 meter) og knyttet til den enkelte eiendom. Fra middelalderen var de norske byene som regel omgitt av plankegjerder. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.<ref name="Lunden" />{{rp|319–325}}<ref name="Bratberg">{{ Kilde bok | forfatter = Bratberg, Terje T.V. | utgivelsesår = 1996 | tittel = Trondheim byleksikon | isbn = 8257306428 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080104041 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Keller, Karl-Fredrik | utgivelsesår = 1994 | tittel = Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon | isbn = 8291455007 | utgivelsessted = Oslo | forlag = William Dall, Prosjekthuset produksjon AS | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014111407513 | side = }}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Hartvedt, Gunnar Hagen | utgivelsesår = 1999 | tittel = Bergen byleksikon | isbn = 8257310360 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090104084 | side = }}</ref>

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes, I Bergen kunne for eksempel naut og sauer bare omsettes på Torget, og fisk bare på Torget eller direkte fra båtene ved bryggekanten.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Kjøpstad og rikssentrum | isbn = 8290289200 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Bryggens museum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808046 | side = }}</ref> I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt.<ref name="Bratberg" /> Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I Oslo var det fra 1200-tallet eller tidligere vanlig med bygårder bestående av enkeltbygninger på et par etasjer omkring en gårdsplass med adgang fra gaten gjennom et portrom. Oslos middelalderske bygårder var bosted for en til fire husstander. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens [[takmark]]. I bygårdene kunne det være flere uthus som forlager, fjøs og stall. Arkeologiske utgravinger viser at mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på [[Bryggen i Bergen]]. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schia, Erik | utgivelsesår = 1991 | tittel = Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen | isbn = 8203165125 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081600054 | side = }}</ref>