Redigerer Norges herrelandslag i fotball (avsnitt)

=== 1990-årene ===
[[Fil:DrilloPortugal.jpg|thumb|Landslagstrener [[Egil Olsen|Egil «Drillo» Olsen]] tok over som landslagstrener etter [[Ingvar Stadheim]] i 1990.]]
:''Se også [[Liste over Norges landskamper i fotball for herrer 1990–1994|Norges landskamper 1990–1994]] og [[Liste over Norges landskamper i fotball for herrer 1995–1999|Norges landskamper 1995–1999]]''

Etter en dårlig start på kvalifiseringen til [[EM i fotball 1992]], valgte landslagssjef [[Ingvar Stadheim]] å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener [[Egil Olsen|Egil «Drillo» Olsen]], og dette trenerbyttet skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid.

Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Spillestilen ga resultater.

Hvis man ser på enkeltspillerne var nok ikke dette det beste laget Norge noensinne hadde hatt. Strengt tatt hadde Norge anno 1990 bare to spillere som holdt høy internasjonal klasse – [[Erik Thorstvedt]] og [[Rune Bratseth]]. Disse to ble bærebjelkene i landslaget, som ellers ble supplert med unggutter som [[Øyvind Leonhardsen]], [[Stig Inge Bjørnebye]], [[Lars Bohinen]] og [[Erik Mykland]].

Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Bohinen og [[Tore André Dahlum]]. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget slaktet Italias unggutter med hele 6-0. Noe EM-sluttspill ble det likevel ikke, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia.

Mot slutten av EM-kvalifiseringen børstet Drillo støvet av den tidligere ungdomsstjernen [[Kjetil Rekdal]], som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere i 1990-årene.

I [[Norge i fotball-VM 1994|kvalifiseringen]] til [[VM i fotball 1994]], havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvalifiseringen med å slå miniputtstaten {{F|San Marino}} hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra drøyt 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett.

Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot {{F|Tyrkia}} og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av [[Jostein Flo]], [[Jan Åge Fjørtoft]] og [[Ronny Johnsen]], var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt [[Sportsjournalistenes statuett]] som «Årets idrettsnavn». Dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag.

I [[Norge i fotball-VM 1994|sluttspillet]] var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over {{F|Mexico}} i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over {{F|Irland}}, og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster høres mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro, i hvert fall hjemme i Norge.

Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til [[EM i fotball 1996]], men snublet i de siste kampene mot {{F|Tsjekkia}} og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde Bratseth og Thorstvedt gitt seg, og blitt erstattet av henholdsvis [[Henning Berg]] og [[Frode Grodås]]. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene [[Tore André Flo]] og [[Ole Gunnar Solskjær]]. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over [[Aserbajdsjan]] og ble senere proff i [[Manchester United]]. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over {{F|Brasil}} på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan i nest siste kvalifiseringskamp.

Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for [[VM i fotball 1998|VM i Frankrike]]. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement, Norge måtte slå Brasil.

23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da [[Bebeto]] gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale, nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia.

Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved [[Christian Vieri]], og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble [[Nils Johan Semb]].

Semb fortsatte i samme løypa som Drillo. En del nye spillere kom til, blant annet [[Steffen Iversen]], [[John Carew]] og [[John Arne Riise]]. Etter en treg start på [[Kvalifisering til EM i fotball 2000|kvalifiseringen til Fotball-EM 2000]] vant Norge sine sju siste kamper, og ble til slutt en suveren gruppevinner, og Semb hadde dermed ført Norge til sitt første EM-sluttspill. Dette tiåret under ett må derfor kunne kalles landslagets beste, etter å ha gjennomført fire gode kvalifiseringer på rad, som resulterte i deltakelse i tre mesterskap.