Redigerer
Nimrodekspedisjonen
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
=== Kapp Royds === ==== Etablering av basen ==== [[Fil:The Historic Hut - Cape Royds.jpg|thumb|Hytten ved Kapp Royds. {{Byline|Mila Zinkova}}]] Ved ankomst i McMurdo-sundet den [[29. januar]] 1908 var innseilingen mot Discovery-basen ved [[Hut Point]] blokkert av havis. Shackleton bestemte seg for å vente et par dager i håp om at isen skulle bryte opp. I løpet av ventetiden kom førsteoffiseren Aeneas Mackintosh ut for en ulykke som førte til at han mistet høyre øye. Etter at Marshall og Mackay utførte en akutt operasjon, ble Mackintosh tvunget til å gi avkall på plassen i landgruppen og returnerte med «Nimrod» til New Zealand. Han ble imidlertid tilstrekkelig restituert til å vende tilbake med skipet den påfølgende sesongen.<ref name="Shackleton s52-53" /> Den 3. februar besluttet Shackleton å ikke vente på at isen skulle sprekke opp, men i stedet sette opp hovedkvarteret ved det nærmeste mulige landgangsstedet, [[Kapp Royds]]. Sent om kvelden ble skipet fortøyd, og et egnet sted for ekspedisjonens prefabrikkerte hytte ble funnet. Stedet lå 20 nautiske mil (37 km) fra Hut Point via sjøveien, og uten en mulig rute over land. Utad uttrykte Shackleton at gruppen var «heldige som fikk vinterkvarteret såpass nær startpunktet [for ferden] mot sør»,<ref name="Shackleton s52–56" /> men privat var han redd for at sjøen ikke skulle fryse tilstrekkelig til at gruppen kunne krysse den og begynne ferden den følgende våren. De påfølgende dagene ble forsyninger og utstyr brakt i land. Dette arbeidet ble vanskeliggjort av dårlig vær og av kaptein Englands forsiktighet, da han stadig tok skipet ut i bukta i påvente av at isforholdene ved landsettingsstedet – etter hans mening – skulle bedre seg.<ref name="Riffenburgh s161–167" /> Dette gjentok seg regelmessig de neste fjorten dagene, og førte til en skarp uenighet mellom Shackleton og kapteinen. På et punkt ba Shackleton kapteinen om å bruke sykdom som begrunnelse for å gå av, noe kapteinen nektet. Oppgaven med å losse skipet ble ifølge Riffenburgs beskrivelse «latterlig vanskelig»,<ref name="Riffenburgh s161–167" /> men ble omsider fullført 22. februar. «Nimrod» seilte tilslutt nordover, med kaptein England uvitende om at ingeniøren Harry Dunlop hadde med seg et brev til ekspedisjonens agent i New Zealand hvor Shackleton ba om en ny kaptein på neste års returreise. Dette var en offentlig hemmelighet hos landgruppen. Marshall skrev i sin dagbok at han var «glad for å ha sett det siste av [England] ... hele greia en forbannet skamplett på vårt lands navn!»<ref name="Riffenburgh s170-171" /> ==== Bestigelsen av Mount Erebus ==== [[Fil:Shackleton nimrod 90.jpg|thumb|Mackay, Marshall, Adams og David (fra venstre mot høyre) på toppen av Mt. Erebus 9. mars 1908]] Etter «Nimrod»s avreise brøt havisen opp og avskar gruppens vei til barrieren, og dermed ble forberedende sledekjøring og utlegging av depoter umuliggjort. Shackleton bestemte seg for å gi ekspedisjonen noe å bryne seg på ved å sette igang et forsøk på å bestige [[Mount Erebus]].<ref name="Riffenburgh s171–177" /> [[Fil:Mount Erebus Aerial 2.jpg|thumb|left|Mount Erebus {{Byline|Jeanie Mackinder}}]] Dette fjellet, med en høyde på 3794 moh., hadde aldri tidligere blitt besteget. En gruppe fra Discovery-ekspedisjonen, blant andre Frank Wild og Ernest Joyce, hadde utforsket foten av fjellet i 1904, men hadde ikke vært høyere enn rundt 900 m. Hverken Wild eller Joyce deltok i gruppen som nå skulle forsøke å bestige Erebus. Gruppen bestod av Edgeworth David, Douglas Mawson og Alistair Mackay, mens Marshall, Adams og Brocklehurst skulle danne en støttegruppe. Den 5. mars begynte klatringen.<ref name="Riffenburgh s171–177" /> Den 7. mars var de to gruppene sammen på rundt 1700 m og alle avanserte mot toppen. Dagen etter ble hele gruppen hindret av en [[snøstorm]], men tidlig 9. mars fortsatte klatringen; senere den dagen ble toppen av det lavereliggende hovedkrateret nådd.<ref name="Riffenburgh s171–177" /> På dette tidspunktet var Brocklehursts føtter så [[frostskade]]t at han ikke kunne fortsette. Han ble værende igjen mens de andre fortsatte mot det aktive [[Vulkankrater|krater]]et, som de nådde etter fire timer. Flere meteorologiske eksperimenter ble utført og mange steinprøver ble samlet inn, før de foretok en rask nedstigning hovedsakelig ved å skli ned snøbakkene. Ifølge Eric Marshall var gruppen «nærmest død» da den nådde hytten ved Kapp Royds den 11. mars.<ref name="Riffenburgh s171–177" /> ==== Vinteren 1908 ==== Ekspedisjonshytten, en prefabrikkert hytte som målte 33×19 fot (10×5,8 m), var klar til bruk i slutten av februar. Den var oppdelt i en rekke dobbeltrom, og med et kjøkkenområde, et mørkerom, lager og et laboratorium. Ponniene ble plassert i staller bygd på den mest skjermede siden av hytta, mens hundehusene ble plassert nær trammen.<ref name="Shackleton s81-91" /> Shackletons inkluderende lederstil, i motsetning til Scotts, betydde ingen avgrensing mellom lederne og resten av gruppen – alle bodde, jobbet og spiste sammen. Ifølge geologassistenten Philip Brocklehurst var moralen høy, og han skrev at Shackleton «hadde en evne til å behandle hvert enkelt medlem av ekspedisjonen som om han var verdifull for den».<ref name="Riffenburgh s185" /> I de påfølgende månedene med vintermørke skrev Joyce og Wild opp mot 100 kopier (eksakt tall er ukjent) av ekspedisjonens bok, ''Aurora Australis'', hvorav 25–30 kopier ble sydd og bundet ved å bruke emballasjematerialer.<ref name="Mills s.65" /><ref name="Aurora Wild" /> Det viktigste vinterarbeidet var likevel forberedelsene til den følgende sesongens store reiser, som inkluderte forsøk på å nå både den geografiske og den magnetiske sydpolen. Ved å legge basen i McMurdo-sundet kunne Shackleton igjen ha den magnetiske sydpolen som et mål for ekspedisjonen. Shackleton selv skulle lede sydpolferden. Det var imidlertid et alvorlig tilbakeslag at fire av de gjenværende ponniene døde i løpet av vinteren, hovedsakelig fordi de hadde inntatt saltholdig vulkansk sand.<ref name="Riffenburgh s171–177" />
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 4 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Kategori:Utmerkede artikler
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon