Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

==== Engelsk kamp om troen ====
[[Fil:Rose Allin 1557.png|miniatyr|Rose Allin ble brent på bålet i 1557 for å ha vært en protestant. Året etter døde [[Maria I av England]], som sto bak forfølgelsene.]]
Da Henrik VIII døde i 1548, hadde han én sønn. Sønnen [[Edward VI av England|Edward VI]] var bare ti da han tok over, og [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset]] styrte som regent for ham. Han var en dyktig militær, men en svak politiker. Seymour fjernet øyeblikkelig de strenge seks artiklene. Han ga også flere rettigheter til protestantene og tillot prester å gifte seg. Imidlertid ble Seymors løsninger ikke langtrekkende nok. Et par halvgode forsøk hjalp ikke, og da det ble opprør både fra Cornwall, som ikke kjente seg igjen i de nye religiøse tekstene, og Norfolk, som egentlig klaget på landfordeling, ble dette brukt som unnskyldning av Seymours fiender. Han ble avsatt, arrestert og henrettet mellom 1550 og 1551. I stedet tok [[John Dudley, 1. hertug av Northumberland]] over, og han var i begynnelsen populær. Den nye bønneboken fjernet helt det som var igjen av katolisisme. Imidlertid var det stor forskjell mellom teori og praksis, og mange steder i England fortsatte de som anglikanere med mange likhetstrekk med katolisismen. Dessuten ble nå under Edward - det vil si John Dudley - makten forskjøvet fra monark til parlament.<ref>Side 280-283, G.R. Elton</ref>

I 1553 ble det klart at Edvard VI kom til å dø snart. For hertugen av Northumberland var dette dårlige nyheter; den neste i arverekken var den eldste datteren til Henrik VIII, og hun, [[Maria I av England|Maria]], var en sterkt troende katolikk. Hertugen prøvde å bruke [[Lady Jane Grey]] som motkandidat og gikk til konfrontasjon, men lyktes ikke. I august 1553 ble han henrettet for høyforræderi. Lady Jane Grey så ut til å komme unna det, men ble dratt inn i flere konspirasjoner, og ble til slutt henrettet i 1554. Marias styre ble først og fremst en blodtørstig hevn på alle protestanter, til tross for at Karl V av Det tysk-romerske rike, som var hennes fetter, anbefalte henne ikke å gjøre det. I tilleggen var parlamentet splittet. Etter diplomati og garanti til jordeiende adel om at de ikke måtte levere tilbake landområder de hadde fått redistribuert fra munkeordner og andre katolske organisasjoner, fikk Maria fjernet nesten alt protestantisk og anglikansk fra England. De ba også om å komme tilbake i pavens fold. Resten av hennes dronninggjerning handlet om å forfølge kjettere, derav kallenavnet «Bloody Mary». Dette, kombinert med skepsis over tapte landområder, Spania som en voksende maktfaktor og dyp mistro til Roma gjorde at katolisisme aldri kunne bli Englands statsreligion igjen. Maria døde i 1558.<ref>Side 284-87, Elton</ref>

Det ble Marias halvsøster [[Elizabeth I av England|Elizabeth]] som tok over som Elizabeth I. Elizabeth unngikk å uttale seg om egen religiøs overbevisning, og tok ikke sterkt tak i religionen. Dermed ble Church of England protestantisk på sin egen måte. Helgendyrking forsant, liturgien var på engelsk - og kunne handle om moderne temaer, prester kunne gifte seg og dogmene var brede. Selv om anglikanismen var selvstendig, var lavkirkelige mer pro-kalvinister enn pro-lutheranere (som de anså som halvveis katolske), mens høykirken foretrakk en mer katolsk vridning. I Irland valgte Kirken å bli anglikansk, mens nesten hele den irske befolkningen forble katolsk - delvis i forakt for engelskmennene. Skottland hadde i denne tiden fredelig gått over til presbytarianisme, en egen skotsk versjon av kalvinismen.<ref>side 84-85, Palmer, Colton</ref>

I tillegg var Elizabeth usedvanlig intelligent, og foretrakk dyktige fremfor adelige. Dette gjorde at selv om hun kunne være vanskelig som person og skifte mening ofte, var hun del av et intelligent nettverk av folk som lyktes i å få England ikke bare tilbake til, men også forbi tiden de opplevde under Henrik VII. En rekke oppdagelsesreisende og dyktige sjømenn som [[Walter Raleigh]] og [[Francis Drake]] var med på å markere England som en sjømakt. De brakte med seg poteter og tobakk, som begge ble svært populære. Likevel hadde Elizebeths forsiktighet med religion skapt henne fiender både blant puritanske protestanter og hardnakkede katolikker. Da hennes kusine [[Maria Stuart]] ble drevet vekk fra Skottland av presbyterianere, lot Elizabeth henne være. Maria Stuart samarbeidet med katolske opprørere, og da de ble oppdaget, ble også Maria Stuart henrettet i 1587. I 1588 lyktes Storbritannia å bekjempe Den spanske armada.<ref>116-120, Hibbert</ref> Den spanske armadas tap ga en stor mulighet for England å få makt over Atlanterhavet, plyndre sølvforsyningene til Spania, få kontroll over Azorene og å insette tronpretendenten Antonio som konge av Portugal. Allerede i 1589 dro den engelske flåten til Spania, men gjorde stort sett alt galt, tapte mange menn og brukte så store penger at det hele ble både en militær og en økonomisk fiasko.<ref name="garner">Tom Garner: [https://www.historyanswers.co.uk/medieval-renaissance/anglo-saxon-england-was-no-lost-dark-age-but-an-early-medieval-wild-west/ The Tudor Invasion of Spain: How Elizabeth I’s English Armada ended in humiliation] - History Answers, 21. juni 2016, hentet 10. oktober 2018</ref>