Redigerer Mithras-kulten (avsnitt)

=== Teorier om opprinnelse ===

==== Cumonts hypotese ====
[[Fil:Fresque_Mithraeum_Marino.jpg|thumb|280px|Mithras og oksen: Dette frescomaleriet fra en mithræum i Marino i Italia (tredje århundre) viser den hellige slaktingen av oksen, og stjernehimmel på innsiden av Mithras' kappe.]]«Mithras» var knapt mer enn et navn inntil den [[Belgia|belgiske]] arkeologen, historikeren og filologen [[Franz Cumont]] kom med sin massive dokumentasjonen, ''Texts and Illustrated Monuments Relating to the Mysteries of Mithra'', utgitt i [[1894]]–[[1900]], den første engelske utgaven tre år senere. Cumonts [[hypotese]], som han gir et sammendrag av i de første 32 sidene av boken, er at den romerske religionen var en utviklingen av den [[Zoroastrisme|zoroastristiske]] kulten om Mithra (som Cumont antar er en utvikling fra en indoiransk kult om ''*mitra''), og som gjennom støtte fra staten og [[synkretisme|synkretisk]] påvirkning ble spredt fra Det nære østen og Midtøsten, ble absorbert av [[Antikkens Hellas|grekerne]] og deretter videreført til romerne.

Cumonts teorier fikk et gjennombrudd i sin tid, spesielt siden den var adressert til et generelt, ikke-akademisk publikum, som på den tiden var fascinert av [[Orienten]] og dens kultur, som da ikke var kartlagt i større detalj. Dette var en tid da store skritt ble tatt i studiene av det historiske Egypt og Iran, demonstrert ved Max Müllers bokserie «Sacred Books of the East» (''Østens hellige bøker'') som viste at [[sivilisasjon]]en ikke begynte eller sluttet med Hellas og Romerriket, heller med ikke [[Assyria]] og [[Babylon]], som inntil da ble vanligvis betraktet som menneskehetens vugge. Cumonts bok var et produkt av sin tid og påvirket generasjoner av akademikere, slik at hans påvirkning er nærværende selv et århundre senere.

Selv om Cumonys ideer i mange tilfeller fortsatt er gjeldende, hadde de imidlertid et alvorlig problem med forfatterens teori om Mithras-kultens opprinnelse: om den romerske religionen vokste ut av en iransk ville det ha vært bevis på Mithras-lignende praksis i det iranske området (Stor-Iran). Det er imidlertid ikke avdekket: ingen mithræum er funnet der og den mithranske myten om ''taurobolium'' (sakral okseslakting) er ikke sammenfallende med den zoroastristiske legenden om slaktingen av [[Gayomart]], hvor Mithra ikke spiller en rolle i det hele tatt. Antikkens historikere, som ellers er rause i deres beskrivelse av de iranske religionspraksiser, nevner knapt Mithra i det hele tatt, unntaksvis [[Herodot]] (i.131) som assosierer Mithra med andre guddommer av morgenstjernen (planeten [[Venus]]). Ingen særskilt Mithra- eller *mitra-religion har noen gang blitt etablert. [[Mary Boyce]], en ledende ekspert på [[zoroastrisme]], skriver «intet tilfredsstillende bevis har ennå blitt fremført som viser at før Zarathustra, iranernes konseptet om en øverste gud, eller blant dem som dyrket Mithra, eller en hvilken som helst guddom, noen gang vært en egen kult utenfor enten deres antikke eller deres zoroastrismiske panteoner eller templer».<ref>Boyce, Mary (2001): «Mithra the King and Varuna the Master». Festschrift für Helmut Humbach zum 80. Trier: WWT. Sidene 243,n.18</ref>

Det skal bemerkes at mens det var en «generell enighet om at Cumonts hovedfortelling om øst-vest-overføringen ikke er holdbar», er en påvirkning fra synkretisk zoroastrisme (hva enn det medførte i sin tid) en levedyktig antakelse.<ref>Beck, Roger B. (2004): ''Beck on Mithraism: Collected Works With New Essays'', Aldershot: Ashgate, side 4.</ref> Det betyr dog ikke at den religionen som romerne praktiserte var den samme som ble praktisert andre steder; synkretisme var en egenskap ved romersk religion, og den religionsblanding som ble kjent som Mithras’ mysterier er et produkt av romersk kultur i seg selv. «Med unntak av navnet på guden synes Mithras-kulten å ha utviklet seg stort sett i og er derfor best forstått fra en kontekst av romersk kultur»<ref>Martin, Luther H. (2004): «Forward» i Beck, Roger B. (2004): ''Beck on Mithraism: Collected Works With New Essays'', Aldershot: Ashgate, side xiv.</ref>

==== Andre teorier ====
[[Fil:Mithras Rome.jpg|thumb|280px|Mithras dreper oksen, Museo Epigraphico (Terme Di Diocleziano) i Roma.]]Andre teorier hevder at Mithras-kulten hadde sin opprinnelse i [[Lilleasia]] i løpet av 200-tallet og var mer påvirket av [[hellenisme]]n enn av zoroastrismen. Det var her, i [[Pergamon]] ved [[Egeerhavet]], i det andre århundret f.Kr. at greske skulptører skapte det standardiserte basrelieffet av ''Mithra Tauroctonos'', okseslakteren Mithra.

Den greske [[Historiografi|historiografen]] [[Plutark]] ([[46]] – [[127]]) var overbevist om at [[pirat]]ene fra [[Kilikia]], kystprovinsen i sørøstlige [[Anatolia]], var det opprinnelige stedet og utgangspunktet for de mithraiske ritualer som ble praktisert i Roma i hans samtid: «De likeledes gjør merkelige offer, jeg mener de av Olympus, og de feirer bestemte og hemmelige mysterier, blant dem de av Mithras, den dag i dag, og som opprinnelig ble innstiftet av dem».<ref>''Livet til Pompeius'', 24.</ref>

Roger Beck har foreslått en sammenheng via de hellenistiske kongedømmer (noe Cumont allerede har nevnt) var høyst mulig: «Mithras &mdash; enn videre, en Mithras som ble identifisert med den greske solguden Helios og som var en av guddommene av den synkretiske gresk-iranske kongelige kulten grunnlagt av [[Antiokos I Soter]], konge av en liten, men velstående bufferstat i Kommagene på midten av det første århundret.».<ref>Beck, Roger (2002): «Mithraism».</ref>

En annen mulig sammenheng mellom en Mitra og Mithras, skjønt ikke foreslått av Cumont, er fra den religiøse læren til [[Mani (religionsleder)|Mani]], [[manikeisme]]n. I henhold til Werner Sundermann adopterte manikeistene navnet Mithra for en av deres egne guddommer. Sundermann sluttet at den zoroastrianske Mithra, som på mellompersisk er ''Mihr'', ikke er en variant av [[parthiansk]] og [[sogdisk språk]] som ''Mytr'' eller ''Mytrg'', skjønt en homonym av Mithra, disse navnene betyr [[Maitreya]] (navnet på den framtidige [[Siddharta Gautama|Buddha]]). I parthiansk og sogdisk ble ''Mihr'' benyttet for solen og således identifisert som Den tredje budbringer. Denne var hjelperen og frelseren av menneskeheten, og identifisert med [[Narisaf]], en annen zoroastrianske guddom.<ref>Sundermann, Werner (1979): «The Five Sons of the Manichaean God Mithra». ''Mysteria Mithrae: Proceedings of the International Seminar on the Religio-Historical Character of Roman Mithraism''. Red. Bianchi, Ugo. Leiden: [[Brill]].</ref> Ved å sitere Boyce<ref>Boyce, Mary (1962): «On Mithra in the Manichaean Pantheon». I Henning, Walter B. & Yarshater, Ehsan (red.): ''A Locust's Leg: Studies in Honour of S. H. Taqizadeh''.</ref> bemerket Sundermann at «Det var blant de parthianske manikeistene at Mithra som en solgud fikk større betydning enn Narisaf som det felles iranske bildet av Den tredje budbringer; blant det parthianske dominansen av Mithra var det slik at hans identifikasjon med Den tredje budbringer førte til en kultisk vektleggelse av mithraiske trekk i den manikeistiske gud».<ref>Sundermann, Werner (2002): «Mithra in Manicheism». [[Encyclopaedia Iranica]]. Cosa Mesa: Mazda Pub.</ref>

Ettersom Cumonts påstand om en sterk østlig assosiasjon ikke lenger er opprettholdt, må andre forklaringer finnes. Antagelig må man se mot Lilleasia som et betydningsfull område for religiøs og kulturell synkretisme mellom vestlig hellenisme og østlig [[Mesopotamia|mesopotamisk]] og persisk påvirkning. Ulike greske filosofiske skoler i Lilleasia hadde en betydelig påvirkning på religionen. [[Astrologi]] spilte en vesentlig rolle i utviklingen av Mithras-kulten.

Dette kan sammenfattes i at det er klart at kulten oppsto i provinsene på midten eller slutten av 100-tallet. Den teori som de fleste forskere i dag slutter seg til er at den ble utformet i Roma omkring en solkult som opprinnelig hadde kommet fra de østlige provinsene. Den mest merkbare parallellen mellom det romersk og det østlig er at de deler navnet på den samme guden, og at hans tilstedeværelse i romersk ikonografi beholder en del som har persisk opprinnelse, spesielt kappen. Også ofringen av oksen er delt.