Redigerer Menneskerettigheter (avsnitt)

== Norge ==
=== Historie ===
Norge var frem til [[1800-tallet]] et [[standsamfunn]]. Det betydde at folks rettigheter var avhengig av hvilken stand de tilhørte ([[adel]]en, [[geistlig]]heten eller [[tredjestanden]]). [[Den franske revolusjon]] og [[den amerikanske uavhengighetserklæringen]] viktige for de nye forestillingene om menneskerettigheter. De og franske og amerikanske skriftene ble lest i Norge, og påvirket på den måten [[den norske grunnloven]]. Den norske grunnloven slo fast menneskerettigheter som [[rettssikkerhet]], [[næringsfrihet]] og [[ytringsfrihet]], selv om den i 1814 manglet mye av det vi i dag ser på som selvsagte menneskerettigheter, for eksempel [[religionsfrihet]]. At rettighetskatalogen i Grunnloven er kort, skyldes blant annet at [[Riksforsamlingen]] hadde dårlig tid på [[Eidsvoll]], men rettighetskatalogen ble innledet med § 94 som slo fast at til neste [[storting]] skulle det utarbeides en ny sivillov og kriminallov.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1323-menneskeretter-i-standssamfunnet.html «Menneskeretter i standssamfunnet»]. Hentet 16. des. 2016.</ref> 

=== I dag ===
Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge. 

Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som §&nbsp;96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, §&nbsp;97 om tilbakevirkende lover og §&nbsp;105 om erstatning ved [[ekspropriasjon]]. I tillegg ble Grunnloven [[1994]] tilføyd §&nbsp;110c som bestemmer at

: ''Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.''
: ''Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.''

Norge har ratifisert en rekke menneskerettighetskonvensjoner og inkorporert fire av dem i norsk lov:

* [[Den europeiske menneskerettskonvensjonen]]
* [[FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter]]
* [[FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter]]
* [[FNs konvensjon om barnets rettigheter]]

Dersom det er strid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. [[FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner]] og [[FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering]] er også inkorporert i norsk lov ([[2005]]), men uten forrang. Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot [[Jesuittordenen|jesuitters]] adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall.{{tr}}

Den europeiske menneskerettskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken <!-- hva? -->og fra Komiteen for overvåkning av konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken<!-- Hva? -->. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle regelverket for menneskerettigheter rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ.

=== Norske menneskerettighetsbrudd ===
Den norske staten har, som de fleste andre land, begått menneskerettighetsbrudd. Enkelte av disse har vært svært omfattende. De menneskerettighetsbruddene [[Taterne]] har vært utsatt for blir av en del historikere regnet som folkemord, på grunn av tvangssteriliseringene og det utbredte ønsket om å utrydde dette folkeslaget. Norges politikk overfor [[taterne]] oppfyller flere kriterier i [[folkemordkonvensjonen]]. [[Sigmund Aas]] og [[Thomas Vestgården]]s bok [[Skammens historie: den norske stats mørke sider 1814-2014]] belyser for eksempel menneskerettighetsbrudd og overgrep i 11 forskjelliege kategorier, blant annet innenfor helsevesenet (bruk av lobotomi, tvangssterilisering), justismord og politivold, sensur av bøker, menneskerettighetsbrudd i utenrikspolitikken og behandlingen av norges nasjonale minoriteter. [[Samene]], [[skogfinnene]], [[kvenene]], [[jødene]] og [[taterne]] er folkegrupper som har blitt utsatt for spesielt drastiske tvangs- og fornorskningstiltak.<ref> Aas, Sigmund; Vestgården, Thomas (2015): ''Skammens historie - den norske stats mørke sider 1814-2014'', Cappelen Damm, ISBN 9788202476137</ref>De siste årene har Norge fått kritikk av den europeiske torturkomiteen for utstrakt bruk av glattcelle. 

=== Nasjonal institusjon for menneskerettigheter ===
[[Norsk senter for menneskerettigheter]] (SMR) har som formål å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Dette skal skje gjennom forskning og utredning, ved undervisning, rådgivning, informasjon og dokumentasjon. SMR er organisert som et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal senteret overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge og på selvstendig basis samarbeide med lignende forskningsmiljøer, med frivillige organisasjoner og med internasjonale og nasjonale organer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål. Grunnlaget for virksomheten er det eksisterende internasjonale system av normer og institusjoner til vern om menneskerettighetene.

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon). Nasjonal institusjon arbeider for å fremme gjennomføringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene i Norge. Norges nasjonale institusjon er del av FNs nettverk av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, og sorterer under FNs Høykommissær for menneskerettigheter i Genève. Nasjonal institusjon arbeider med forskning og utredning, overvåkning, rådgivning, utdanning og informasjon rundt menneskerettighetssituasjonen i Norge. Overvåkningen skjer særlig gjennom høringsuttalelser og kommentarer til Norges rapportering til internasjonale organer. Som Nasjonal institusjon har SMR siden 2004 utgitt en årbok om menneskerettigheter i Norge. Nasjonal institusjon arrangerer seminarer, kurs og holder foredrag om menneskerettslige spørsmål knyttet til norske forhold. Nasjonal institusjon samarbeider med lignende forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og internasjonale og nasjonale organer. Nasjonal institusjon har et rådgivende utvalg med medlemmer fra et bredt spekter av ombud, organisasjoner og aktører fra det sivile samfunn.

Ny direktør for SMR var Inga Bostad, fra 1. januar 2014.

=== Stortingsmeldinger om menneskerettigheter ===
[[Stortingsmeldinger]] viser regjeringens offisielle syn på et politisk tema eller område. Norge har tre stortingsmeldinger som omhandler menneskerettighetene. Meldingene vurderer Norges muligheter, styrker og svakheter, i det internasjonale arbeidet for å fremme menneskerettigheter. Meldingene tar ikke for seg hva Norge bør jobbe med nasjonalt. 

Den første meldingen kom i 1976-77.<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=3&wid=f&psid=DIVL127|tittel=Stortinget|besøksdato=2018-02-09|språk=no|verk=www.stortinget.no}}</ref> Dette var den første prinsippmeldingen om Norges menneskerettighetspolitikk. Kritikk av enkeltstater for menneskerettighetsbrudd var et viktig tema i meldingen. I innledningen presiserte regjeringen at: 

''«I lys av hvor ulikt regjeringene i verden oppfatter menneskerettighetene og hvor ømtålelige mange stater er for kritikk, vil Regjeringen alltid måtte vurdere hvilken gjennomslagskraft en direkte reaksjon vil kunne få […] Regjeringen vil også måtte vurdere hvordan en direkte opptreden vil virke inn på Norges forhold til vedkommende stat med mulige skadevirkninger for andre norske interesser»''.  

Reaksjon på menneskerettighetsbrudd var dermed ikke alene knyttet til bruddets art og omfang. Før Norge skulle påtale menneskerettigheter i andre land måtte andre hensyn vurderes først, ifølge Stortingsmeldingen. Disse hensynene var særlig knyttet opp til utenrikspolitikken og bilaterale forbindelser.  Samtidig understreket stortingsmeldingen at Norge alltid ville søke bredest mulig støtte fra andre land for sine reaksjoner.  

Den andre meldingen kom i 1999-2000.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-21-1999-2000-/id192704/|tittel=St.meld. nr. 21 (1999-2000)|besøksdato=2018-02-09|dato=1999-12-17|etternavn=Utenriksdepartementet|språk=no|verk=Regjeringen.no}}</ref> Denne meldingen ble lagt frem av Bondevik I regjeringen. Meldingen var omfangsrik. Mens meldingen fra 1976/77 var på 33 sider, brukte Regjeringen nå hele 230 sider på å gjennomgå Norges menneskerettighetspolitikk. Den inneholdt over 300 tiltak, mens den foregående meldingen bare hadde hatt 15 tiltak. Hvert punkt inneholdt beskrivelser av tiltak som Regjeringen skulle jobbe med, både i samarbeid med andre land i internasjonale fora, men også som selvstendig aktør. Under meldingens punkt 5.5 om menneskerettighetsdialoger stod det: 

''«En annen viktig forutsetning for at nettopp Norge bør føre menneskerettighetsdialog med et bestemt land, er at vi har tilstrekkelige ressurser og et komparativt fortrinn som gjør det naturlig for oss å engasjere oss i det aktuelle landet»''. 

Videre i meldingen ble det påpekt at Norges rolle ville bli styrket internasjonalt dersom man så menneskerettigheter og utviklingssamarbeid i sammenheng.  Stortingsmeldingen viste tydelig at verden var i endring og at Norge kunne ha en påvirkningskraft i andre land uten å til enhver tid søke bredest mulig støtte. Den nye meldingen skilte mellom positive og negative virkemidler. Positive virkemidler kunne sammenfattes til bruk av diplomati og menneskerettighetsdialoger, utviklingsarbeid og opprettelser av internasjonale regelverk. Negative virkemidler inkluderte alle former for straff som for eksempel sanksjoner, brudd på diplomatiske forbindelser og rettslige virkemidler.

Den tredje meldingen kom i 2014-2015.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Meld-St-10-20142015/id2345623/|tittel=Meld. St. 10 (2014-2015)|besøksdato=2018-02-09|dato=2014-12-12|etternavn=Utenriksdepartementet|språk=no|verk=Regjeringen.no}}</ref> I denne meldingen er det ikke store prinsipielle endringer fra den forrige, men det er en del nye aspekter som er lagt til, blant annet betydningen av næringslivet, samt at kvinner og barn blir viet en mye større oppmerksomhet. Meldingen legger vekt på at menneskerettighetene skal nedfelles i en samstemt politikk på tvers av de ulike dele av utenriks- og utviklingspolitikken.