Redigerer Maximianus (avsnitt)

=== Pensjonering ===
Etter krigen i Mauritania reiste Maximianus til nordlige Italia og levde et bedagelig liv i palassene i Milano og [[Aquileia]], og overlot krigføring til sin underordnede Konstantius I Klorus.<ref>Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 56.</ref> Han var langt mer aggressiv i sitt forhold til senatet enn Konstantius, og forfatteren [[Lactantius]] hevder at han terroriserte senatorene til det punkt hvor han falskt anklaget og deretter henrettet en rekke av dem, inkludert prefekten i Roma i 301/302.<ref>Lactantius, ''DMP'' 8.4; Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 16.</ref> I kontrast beholdt Konstantius et godt forhold til senatorene og aristokratiet i Roma, og tilbrakte sin aktiv tid med forsvaret av riket. Han gikk imot frankerne i 300 eller 301, og på nytt i 302 – mens Maximianus hvilte ut i Italia – fortsatte krigføringen mot germanske stammer i øvre Rhinen.<ref name="Barnes_2">Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 16.</ref>

Maximianus ble først forstyrret i sin fred i 303 av Diocletians ''vicennalia'', 20-årsjubileet for hans styre, i Roma. En del bevis antyder at det var på denne tiden at Diocletian krevde et løfte fra Maximianus om at de skulle pensjonere seg samtidig, overlate sine titler som ''augusti'' til de nestkommanderende Konstantius og [[Galerius]].<ref>''Panegyrici Latini'' 7(6)15.16; Lactantius ''DMP'' 20.4; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 340; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 152, 336.</ref> Antagelig var det ment at Maximianus' sønn [[Maxentius]] og Konstantius' sønn [[Konstantin den store|Konstantin]] – barn som hadde vokst opp i [[Nicomedia]] sammen – ville bli de nye ''cæsar''. Mens Maximianus kanskje ikke var særlig begeistret for å abdisere som keiser, var Diocletian fortsatt i kontroll, og det var liten motstand. Før han ble privat borger skulle Maximianus motta et siste øyeblikk av ære ved å forette ved ''Ludi Saeculares'' (de verdslige leker) i 304.<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 340.</ref>

[[Fil:AE silvered follis of Maximianus.jpg|thumb|right|[[Follis]] i sølv preget i [[Aquileia]] 305-306 som minnes Maximianus' abdikasjon.]]

Den 1. mai 305, i adskilte seremonier i Milano og Nicomedia, trakk Diocletian og Maximianus seg tilbake samtidig. Etterfølgelsen var helt etter hva Maximianus ønsket: kanskje på grunn av Galerius' innflytelse, [[Flavius Valerius Severus|Severus]] og [[Maximinus II Daia]] ble utnevnt til ''cæsar'', og således ble Maxentius ekskludert. Begge de nyutnevnte ''cæsar'' hadde lange militære karrierer og var nært tilknyttet Galerius: Maximinus var hans nevø og Severus en tidligere våpenkamerat.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 25–27; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 191.</ref> Maximianus mislikte det nye Tetrarkiet hvor Galerius tok den dominerende posisjonen som Diocletian tidligere hadde hatt. Selv om Maximianus ledet seremonien som utnevnte Severus som ''cæsar'', var han i løpet av de neste to årene såpass misfornøyd at han støttet sin sønns opprør mot det nye regimet.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 25–27; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 341–42.</ref> Diocletian trakk seg tilbake til [[Diocletianus' palass|sitt kostbare palass]] som han hadde bygget i sitt hjemland Dalmatia i nærheten av [[Split|Salona]] ved [[Adriaterhavet]]. Maximianus trakk seg tilbake til sin villa i [[Campania]] eller [[Lucania]], hvor han levde et liv i luksus og latskap.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 27; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 152.</ref> Selv om de var langt unna politikkens sentrum forble Diocletian og Maximianus nær nok til at de sto i jevnlig kontakt.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 152.</ref>