Redigerer Marki de Sade (avsnitt)

== Forfatterskap ==
[[Fil:De Sade manuscript.jpg|thumb|Utdrag fra de Sades manuskript.]]
Samtidens franske litterære uttrykk var den store følsomheten, hvor [[Rousseau]] og [[Denis Diderot|Diderot]] hadde satt tonen og temaene. Etter hvert kom også de pikante romanene, som eksempelvis [[Pierre Choderlos de Laclos]] (1741-1803) og hans beske ironiske ''Les Liaisons dangereuses'' (''Farlige forbindelser'', 1782) som først ble utgitt uten å oppgi forfatteren. Etter denne, som la all idealisering til side, lå tiden åpen for desillusjonen med [[Nicolas Rétif de la Bretonne]] (1734-1806) som hadde en stor produksjon av utuktige romaner med en [[Pikaresk roman|pikaresk]] [[helt]] og en erotisk landsknekt. Markien av Sade hører hjemme i den samme følsomt-realistiske kategorien som Rétif de la Bretonne, men må forstås på bakgrunn av samtidens sans for utsvevelser og irreligiøsitet, men er selv langt mer radikal i sitt brudd med det veletablertes moralske og religiøse normer.<ref name="beyer">Beyer, Edvard et al. (red) (1972): ''Verdens litteraturhistorie, bind 6 (1750-1800)'', Oslo, ISBN 82-02-03589-3. s. 206, 208</ref>

Hans litterære produksjon er omfattende og veldig. Til tross for det som gikk tapt da hans sønn brente manuskripter etter hans død, utgjør hans samlede produksjon rundt regnet 27 bind, men av dem er kun 13 utkommet ettersom de franske myndigheter har nedlagt forbud mot ny offentliggjøring av resten.<ref name="beyer" /> [[Henri Berthaut]] mener dette er klokt og at de Sades bøker bør forbli i det såkalte Helvete i Det franske nasjonalbibliotek og være prisgitt det han kaller «klok administrativ forsiktighet».<ref name="beyer" />

=== Litterær kritikk ===
[[Fil:Sade Piques.jpg|thumb|Førstesiden til en trykt tekst.]]
Marki de Sade så på den [[gotisk roman]] som en litterær [[Sjanger|sjangre]] som hvilte tungt på [[magi]] og [[fantasmagori]] (fantasibilder). I hans litterære kritikk søkte de Sade å forhindre at hans egen fiksjon fikk betegnelsen «gotisk» ved å framheve den gotiske romans overnaturlige aspekter som vesensforskjellig fra de temaene han skrev om. Men mens han søkte dette skillet mente han også at den gotiske roman spile en vesentlig rolle i samfunnet og han diskuterte dens røtter og nytte. Han skrev at den gotiske roman var helt naturlig, en forutsigbar konsekvens av de revolusjonære stemningene i Europa. Han teoretiserte at periodens motgang hadde med rette fått gotiske forfattere til «se til helvete for hjelp i skrive deres forlokkende romaner.» Sade holdt bøkene til forfatterne [[Matthew Lewis]] og [[Ann Radcliffe]] høyere over andre gotiske forfattere, priste den briljante fantasien til Radcliffe og pekte på Lewis' ''The Monk'' (1796) som uten tvil sjangerens beste prestasjon.

Sade mente uansett at sjanger var på kant med seg selv, argumenterte at de overnaturlige elementene innenfor den gotiske roman skapte et uunngåelig dilemma for både forfatteren og dens lesere. han argumenterte at forfatteren ble tvunget til å velge mellom detaljerte forklaringer om det overnaturlige eller ingen forklaring i det hele tatt, og at det begge tilfeller ble leseren uunngåelig sittende tvilende. Til tross for hans lovprisning av ''The Munk'', mente de Sade at det var ingen enkelt gotisk roman som hadde overkommet disse problemene. Han teoretiserte at om disse problemene ble med hell unngått innenfor sjangeren, ville det resulterende arbeidet bli gjennomgående vurdert som utmerket.<ref>Sade, Marquis de (2005): «An Essay on Novels» i: ''The Crimes of Love'', New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953998-7.</ref>

Mange har antatt at de Sades kritikk av den gotiske roman er en refleksjon av hans frustrasjon med tolkningene av verker som ''Justine''. Innenfor hans innvendinger om mangel på sannsynlighet i den gotiske sjangeren, kan det ha vært et forsøk på å presentere sine egen bøker som en bedre representasjon av hele vesenet til mennesket. Ettersom de Sade erklærte at det endelige mål for en forfatter burde være å gi et nøyaktig portrett av mennesket, er det antatt at de Sades forsøk på å adskille seg fra den gotiske roman, fremmet denne overbevisningen. Han mente antagelig at hans egne verker var best egnet for å oppnå dette målet, delvis ettersom han ikke var lenket til overnaturlig tåpeligheter som dominerte skjønnlitteraturen sent på 1700-tallet.<ref>Gorer, Geoffrey (1962): ''The Life and Ideas of the Marquis de Sade''. New York: W. W. Norton & Company.</ref> I tillegg er det antatt at de Sade lovpriste ''The Munk'' (som forteller om Ambrosios ofring av sin egen menneskelighet til sin uforsonlige seksuelle appetitt) som den beste gotiske roman hovedsakelig ettersom dens tema lå nærmest hans egne arbeider.<ref name="Intro">(2005): Introduction" i: ''The Crimes of Love'', New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953998-7.</ref>

=== Libertinerens romaner ===
[[Fil:Juliette Sade Dutch.jpg|thumb|Illustrasjon fra en hollandsk utgivelse av ''Juliette'', ca 1800.]]
Sades egen fiksjon har blitt merket med ulike betegnelser, inkludert [[pornografi]], gotisk roman, og [[Barokken|barokk]]. Hans mest kjente bøker er ofte klassifisert ikke som gotisk, men som er libertinske romaner, blant annet hans første roman ''Dydens gjenvordigheter'' (1787); ''Justine eller Dydens ulykker''; ''Juliette''; ''Sodomas 120 dager'' (først utgitt i 1931-1935); og ''Filosofi i soverommet''. Disse verkene utfordrer oppfatningen av seksualitet, religion, lov, alder, og kjønn på måter som de Sade ville argumentere var ikke kompatibel med det overnaturlige. Emnene bestående av seksuell vold, [[sadomasochisme]] og [[pedofili]] kan forskrekke også dagens lesere, men også i de Sades samtid, selv om hans lesere var svært kjent med de mørke temaene i den gotiske sjanger i løpet av dens fremste popularitet på slutten av 1700-tallet. Lidelse er den fremste regel da disse romanene må ofte ta beslutning om å sympatisere med den som torturerer eller med offeret. Mens disse verkene fokuserer på de mørke sidene av den menneskelige natur, er det magi og fantasmagori som dominerer den gotiske roman og er merkbart fraværende hos de Sade, og hans fiksjon passer ikke innenfor det gotiske.<ref>Phillips, John (2001): ''Sade: The Libertine Novels''. London: Pluto Press. ISBN 0-7453-1598-4</ref>

Gjennom den uforløste lidenskap eller lidelse til sine libertinere, ønsket de Sade å ryste verden i dens kjerne. Med ''Sodomas 120 dager'', ønsket han å presentere «den mest urene fortelling som noen gang hadde blitt skrevet siden verden oppsto.»<ref>Gray, Francine du Plessix (1998): ''At Home with the Marquis de Sade: A Life''. New York: Simon & Schuster. ISBN 0-684-80007-1.</ref> «De ytterliggående erotiske kroppsøvelsene som er hovedteamet i hans forfatterskap, er beskrevet med en så høy grad av anatomisk presisjon og ''complaisance'' (i betydningen selvtilfredshet) at Sade må regnes som en av de store pornografiske mestere.» <ref name="beyer" /> Likevel er hans skildringer i like stor grad preget av monotoni som sjangeren ofte lider av. Han kan dog ikke utelukkende avfeies som ren pornograf da han gir også uttrykk for sosial harme, politisk radikalisme og et fortvilet opprør mot religionens undertrykkelse.<ref name="beyer" />

=== Gotiske fortellinger ===
Selv om det meste som markien av Sade skrev har blitt klassifisert som libertinsk eller pornografisk, benytter hans fortellinger i ''Kjærlighetens forbrytelser'' seg av de gotiske konvensjoner. Dens undertittel er ''Heroiske og tragiske fortellinger'', og de Sade kombinerer romanse og skrekk, benytter flere gotiske billeduttrykk for dramatisk hensikt. Det er blod, banditter, lik og, selvfølgelig, umettelig erotisk lidenskap. Sammenlignet med ''Justine'' er de Sade relativ slapp da åpenlys erotikk og tortur er forminsket for en mer psykologisk tilnærming. Det er innvirkningen av sadisme framfor sadismens handlinger som framstår i denne teksten, ganske ulik den aggressive og rovgriske tilnærmingen is hans libertinske verker.

Et eksempel er ''Eugénie de Franval'', en fortelling om [[incest]] og gjengjeldelse. I dens portrett av konvensjonell moral vender dens fra de erotiske grusomheter og moralske ironi som dominerte hans libertinske tekster. Den åpner med følgende: «For opplyse menneskeheten og forbedre dens moral, er den eneste lekse vi tilbyr i denne fortellingen. Ved å lese den, kan verden oppdage hvor stor risiko som følger i fotefarene til de som ikke stopper for noe i å tilfredsstille sine begjær.»

Beskrivelsene i ''Justine'' synes å foregripe Ann Radcliffes sceneri i ''Mysteries of Udolpho'' (1794) og hvelvene i ''The Italian'' (1797), men i motsetningen til disse to romanene, er det ingen måte å unnslippe for Sades dydige heltinne Justine. I motsetning til den mildere gotiske fiksjon til Radcliffe, ender de Sades skrekk i sodomi, voldtekt eller tortur. For å ha en figur som Justine, som er avkledd uten seremoni og bundet til et hjul for å bli befølt og banket opp, var utenkelig for den hjemlige gotiske fiksjon skrevet for borgerlige lesere. Sade beskriver også en form for hengivenhet mellom Justine og hennes torturister, noe som antyder gråtoner av [[masochisme]] i hans kvinnelige figur.<ref>Thomas, Donald (1992): ''The Marquis de Sade''. London: Allison & Busby.</ref>