Redigerer Maria Stuart (avsnitt)

=== Rettssak og henrettelse ===
[[Fil:Mary Stuart Execution1.jpg|thumb|En samtidig skisse av henrettelsen.]]
Maria Stuart ble etterhvert en byrde som Elisabeth hverken kunne tolerere eller akseptere. Maria ble anklaget for forræderi av en rett bestående av rundt førti adelsmenn, inkludert katolikker. Hun hadde deltatt i [[Babingtonkomplottet]], avslørt av hennes egne brev som sir Francis Walsingham hadde sørget for å få oppsnappet. Brevene var skrevet i [[kode]], slik at brevskriverne følte seg trygge og dermed var mer løsmunnet enn de ellers ville vært. Walsinghams menn knekket koden, og ut fra brevene var det åpenbart at Maria hadde godkjent et drapsforsøk på Elisabeth. Maria nektet og fremstod energisk og djerv i sitt forsvar. En av hennes mer minneverdige kommentarer var: «''Husk mine herrer, historiens teater er mer omfattende enn kongeriket England''.» Hun påpekte at hun ble nektet muligheten for å se de påståtte bevisene eller sine egne papirer som var tatt fra henne, at hun ble nektet juridisk rådgivning, og aldri hadde vært en engelsk undersått og derfor ikke kunne bli dømt for «forræderi». Konspirasjonens omfang er ukjent. 

I en rettssak hvor Englands ''[[Lord Chancellor]]'', sir Thomas Bromley,<ref>[http://www.westminster-abbey.org/search/12144 «Thomas Bromley»] {{Wayback|url=http://www.westminster-abbey.org/search/12144 |date=20090216085909 }} [[Westminster Abbey]]</ref> og [[Attorney General for England and Wales|regjeringsadvokaten]] sir John Popham (senere [[Lord Chief Justice (England og Wales)|rettspresidenten]]), presiderte, ble Maria Stuart funnet skyldig i forræderi og dømt til å [[halshogging|halshugges]]. Likevel nølte Elisabeth med å gi den direkte ordren om henrettelse. Hun fryktet konsekvensene, særlig om Marias sønn Jakob av Skottland som [[hevn]] skulle inngå en [[allianse]] med de katolske [[stormakt]]ene Frankrike og Spania, og deretter invadere England. Hun var også bekymret for hvordan en henrettelse ville påvirke det kongelige legitimeringsprinsippet «kongedømmet av [[Guds nåde]]». Elisabeth spurte Marias siste vokter, Amias Paulet, om han kunne planlegge en form for «uhell» som ville fjerne Maria Stuart.<ref>Google Books: [http://books.google.com.au/books?id=CXRMAAAAMAAJ&pg=PA548&lpg=PA548&dq=Amias+Paulet+stain+posterity&source=bl&ots=l3tlDFGWnY&sig=h9XfECIHapHlQmdwLmE-eyv_RN8&hl=en&sa=X&oi=book_result&resnum=6&ct=result#v=onepage&q=Amias%20Paulet%20stain%20posterity&f=false ''The London encyclopaedia: or, Universal dictionary of science ...''], bind 19, redigert av Thomas Curtis</ref> Han nektet fordi han ikke ville tillate en slik «plett på sine etterkommere». 

En stund gjemte Elisabeth seg på [[Richmond upon Thames|slottet i Richmond]]. Parlamentet sendte en deputasjon ut til henne med bønn om at nå måtte dødsdommen fullbyrdes, men hun ba om deres tilgivelse fordi de fikk «et svar som ikke var noe svar» («''my answer answerless''»). Til sist underskrev hun likevel og rakte den signerte dødsdommen til sin sekretær William Davison til «videre forføyning», dvs. at han tok den til [[storseglbevarer]]en som satte det kongelige seglet under, slik at dommen ble rettskraftig.<ref>Richard Hermann: ''Livet med Elizabeth'' (s. 282-83), Cappelens forlag, Oslo 1986, ISBN 82-02-10705-9</ref> Deretter ble det kongelige råd sammenkalt av William Cecil for iverksettelse av dommen før dronningen ombestemte seg.<ref name="WalsinghamByHutchinson"> Hutchinson, Robert (2007): ''Elizabeth's Spy Master: Francis Walsingham and the secret war that saved England'', Thomas Dunne Books. </ref>

På [[Fotheringhay Castle|Fotheringhay-slottet]] i [[Northamptonshire]] den [[7. februar]] [[1587]] ble Maria fortalt at hun ville bli henrettet neste dag. Hun tilbrakte sine siste timer i [[bønn]] og skrev brev og sitt [[testament]]. Hun ba om at hennes tjenere skulle bli løslatt. Hun ba også om å bli gravlagt i Frankrike. Skafottet var dekket av svart klede. To eller tre trinn førte opp til plattformen med en hoggestabbe, en pute å knele på, og tre krakker - til henne og til jarlene av [[Shrewsbury]] og av [[Kent]] som var vitner til henrettelsen.<ref>Antonia Fraser: ''Mary Queen of Scots'' (s. 537), forlaget Weidenfeld and Nicolson, London. ISBN 978-0-297-17773-9</ref> Ved henrettelsen knelte Marias bødler foran henne, den ene het for øvrig Bull, og ba om hennes [[tilgivelse]]. Ifølge Robert Wynkfield svarte hun at hun tilga dem, for «''Dere gjør en ende på mine plager!''»<ref name=wynkfield> [http://tudorhistory.org/primary/exmary.html «The Execution of Mary Queen of Scots»]. ''Tudorhistory.org''.</ref>

Bødlene og hennes to tjenere hjalp til med å fjerne en svart ytre kappe, to underskjørt og hennes [[korsett]] som avslørte en dyprød serk, for øvrig den [[liturgi]]ske fargen på [[martyrium]] i den katolske kirke. Mens hun kledde av seg, smilte hun svakt til [[bøddel]]en og sa «''Aldri har jeg hatt slike hjelpere til å kle av meg, og aldri har jeg tatt av meg klærne foran en slik forsamling''».<ref name=wynkfield/> Hun fikk deretter bind foran øynene og knelte ned på puten, la hodet på blokken og strakte ut armene bak seg.
[[Fil:The Execution of Mary Stuart, 1895.ogv|thumb|right|En reproduksjon fra 1895 av den historiske scenen, produsert av Edison Manufacturing Co.]]
I [[Antonia Fraser]]s biografi, ''Mary Queen of Scots'', skriver forfatteren at det trengtes to hogg ved henrettelsen: den første feilet, og hennes lepper skal ha bevegd seg; tjenerne mente at hun stønnet «Søte Jesus!» Det andre hogget delte halsen, unntatt en sene som bøddelen sagde over med øksen. Robert Wynkfield skrev en detaljert redegjørelse frem til henrettelsen, og nevner også to øksehogg. Etterpå løftet bøddelen hodet hennes i været med ordene: «''Gud bevare dronningen!''» Så skilte det kastanjebrune håret lag med hodet som skal ha rullet bortover gulvet.<ref name=wynkfield/> Maria hadde gått med [[parykk]] fordi hennes eget hår var kortklipt og helt grått, enda hun bare var 44 år gammel. Da hun skulle bæres bort, kom den lille [[Skye terrier|Skye-terrieren]] hennes frem. Den må ha gjemt seg i kappefoldene hennes<ref>Richard Hermann: ''Livet med Elizabeth'' (s. 285)</ref> og ville ikke forlate henne, men ble til slutt fjernet av hennes hoffdamer som vasket av den blodet.<ref name=wynkfield/>

[[Kjortel]]en hun bar ved sin henrettelse, var hvit (ikke dyprød) og er utstilt på Coughton Court<ref>[https://www.nationaltrustcollections.org.uk/object/135702 Maria Stuarts kjortel som hun bar ved henrettelsen]</ref> ved [[Alcester (England)|Alcester]] i [[Warwickshire]], som den gangen tilhørte Throckmortons, en av Englands eldste katolske familier.<ref>[https://www.coughtoncourt.co.uk/the-house Coughton Court]</ref> Det er blitt sagt at tre hogg måtte til ved Marias henrettelse, kanskje fordi det samme var tilfellet ved henrettelsen av [[Robert Devereux, 2. jarl av Essex|jarlen av Essex]]. Det har vært fremsatt en tanke om at antallet inngikk i et [[ritual]].<ref name = "Scaffold"> For en moderne diskusjon om dette, se Grantley, Darryll (1999): «Death, the Scaffold and the Stage...» i: ''Christopher Marlowe and English Renaissance Culture'', Ashgate Publishing.</ref>