Redigerer Lunde (fugl) (avsnitt)

== Lundefangst ==
[[Fil:Måstad 2009 3.JPG|miniatyr|venstre|[[Måstad]] på [[Værøya]] i [[Lofoten]]]]
[[Fil:Lundehund 2008.jpg|miniatyr|[[Norsk lundehund]] har [[adapsjon]]er som tilpasser hunden til [[fangst]] av lunder i bratt terreng, men det er uklart hvor gammel den egentlig er.]]
'''Lundefangst''' kalles også '''tolafangst''' lokalt. I flere land har fangst av lunde og eggsanking vært et viktig næringstilskudd for lokalbefolkningen opp igjennom historien, og arkeologer har funnet spor etter slik fangst helt tilbake til [[steinalderen]]. Folk utnyttet såvel [[kjøtt]]et som eggene, [[fjær]]a og [[dun]]a. Fuglene ble [[salting|saltet ned i tønner]] eller [[hermetisering|hermetisert]], og var en viktig del av kostholdet for [[røstværinger]] til fram på 1970-tallet.<ref name="Greftegreff (2021)"/>

I Norge har fangstvirksomheten noen steder også foregått med støtte fra små hunder, men om det opprinnelig var [[norsk lundehund|lundehund]] eller en forgjenger vet man ikke med sikkerhet. Lundehunden er imidlertid en relativt småvokst [[spisshund]] med svært fleksibel [[anatomi]] og spesielle [[adapsjon]]er for å klatre i stupbratte skråninger, [[ur (geologi)|steinur]] og [[fjell]]formasjoner som ellers er vanskelig tilgjengelige for mennesker. Hunden har også gode jaktegenskaper for sjøfugl generelt, og da spesielt lunde. Størrelsen og den fleksible anatomien gjorde det mulig for disse små hundene å krype inn i gangene etter lunden og bringe dem ut til fangstfolkene. Da dikter og sogneprest [[Petter Dass]] (1647–1707) skrev verket ''[[Nordlands Trompet]]'' i årene 1675–1695 nevnte han litt om fangst av lunde med støtte av småvokste hunder i kapittelet om «Helgelands Beskrivelse», på sidene 64–77. Om det var en type lundehund sognepresten skrev om vet man dessverre ikke i dag, men vi kjenner ingen andre hunder med de samme spesielle egenskapene.

Til å begynne med ble lunden fanget med bare hendene. Lunden har imidlertid et kraftig bitt, så man må anta at kjeppen som fangstredskap ble introdusert ganske tidlig. Kjeppen ble både brukt til å slå fugl på utsiden av reiret og til å trekke fuglen ut av reiret. Fuglene hadde nemlig en tendens til å bite seg fast i kjeppen, slik at de kunne dras ut. På Færøyene kalles denne fangstmetoden ''dráttur''. Senere ble krokfangst av lunde vanlig. Da festen man et krokjern (nærmest en stor [[fiskekrok]] uten agnfeste) i enden av kjeppen, slik at man ikke lenger var avhengig av at fuglen bet seg fast i den. Det er blant annet kjent at krokfangst ble benyttet på Runde. [[Peder Hansen Schønnebøl]] (ca. 1530–1610<ref name="Fritzner (1860)"/>), tidligere [[fogd]] i [[Salten]] og [[lagmann]] i [[Steigen]] ([[Nordlandene]]) i perioden 1587–1610,<ref name="Fritzner (1860)"/> fortalte i 1591 at han hadde fått berettet av troverdige folk at det under fangst brukes en stav med en lang, tynn jernpigg i enden. I Norge var fangstformen i brukt til ut på 1800-tallet. Garnfangst kom trolig i gang på 1700-tallet, og man hører om det på [[Nord-Fugløya]] ved [[Karlsøy]] i [[Troms]] i 1740. Garnfangst ble utført med to ulike metoder; enten ved å spenne nettet over huleinngangene, eller ved å kaste det over fuglene før de rakk å kaste seg ut i flukt. Såkalt ''fleing'' er en fangstform der det benyttes ei lang stang (cirka {{nowrap|4 m}}) med en hov i den ene enden. Med dette redskapet kunne fangstmennene fange lunden i flukt. På [[Grímsey]] på Island fanget verdens siste lundefangere fortsatt fugler med håv i 2019, men i dag er slik fangst kontroversiell.<ref name="Schandy (2019)"/>

I Norge ble sjøfuglene indirekte fredet ([[artsfredning]]) med hjemmel i [[lov om naturvern]] i 1970, men totalfredet ble lunden først i 1989.<ref name="Brænd (2017)"/> De siste (kjente) som prøvde seg med fangst av lunde på øyene i Røst var noen unge gutter som fanget 11 fugler på 1990-tallet, hvorpå de fikk et forelegg av myndighetene pålydende {{formatnum:10000}} kroner for den ulovlige innsatsen.<ref name="Greftegreff (2021)"/>