Redigerer Lockerbie-saken (avsnitt)

===Innbyggerne i Lockerbie===
På bakken ble 11 innbyggere i Lockerbie drept da vingene, fortsatt festet til en del av selve flykroppen, traff [[Sherwood Crescent]] nummer 13 i en hastighet på over 800 km/t og eksploderte. I et 47 meter langt og 12 meter bredt krater fordampet flere hus og deres grunnmurer, mens 21 andre hus ble så skadd at de måtte rives. En familie på fire, Jack og Rosalind Somerville og deres barn, døde da huset deres i Sherwood Crescent nummer 15 eksploderte. En ildkule reiste seg over husene og bevegde seg mot den nærliggende motorveien mellom Glasgow og Carlisle (A74) og brente biler i den sørgående filen, hvilket medførte at både gjennomreisende og fastboende trodde at det hadde skjedd en [[kjernefysisk nedsmelting|nedsmelting]] i [[kjernekraft|atomanlegget]] i [[Chapel Cross]] like ved. Det eneste huset som ble stående igjen i Sherwood Crescent tilhørte [[pater]] Patrick Keegans, Lockerbies [[romersk-katolsk]]e [[prest]].

I mange dager levde innbyggerne i Lockerbie med synet av døde kropper i hager og gater, mens kriminalteknikere jobbet med å fotografere og merke plasseringen av hver kropp for å senere avgjøre posisjonen og styrken til eksplosjonen i flyet ved å koordinere de enkelte passasjerenes opprinnelige sitteplass, skade og hvor de landet. Bunty Galloway, en innbygger i Lockerbie, fortalte:

«''En gutt lå i bunnen av trappen ned til veien.  En ung gutt med brune sokker og blå bukser på.  Senere på kvelden spurte svigersønnen min om å få et teppe for å dekke over ham.  Jeg visste ikke om han var død.  Jeg ga ham et lammeullsteppe og tenkte at det ville holde ham varm.  To jenter lå døde rett over veien, en av dem lå bøyd over et hagegjerde.  Det var akkurat som om de sov.  Gutten lå ved bunnen av trappen min i mange dager.  Hver dag da jeg kom tilbake til huset for å hente noen klær, lå han der.  «Gutten min er fortsatt der», brukte jeg å si til den ventende politimannen.  På lørdag taklet jeg det ikke mer.  «Du må få fjernet gutten min», sa jeg til politimannen.  Den kvelden ble han flyttet.''»

I strid med myndighetenes råd om å ikke reise til Lockerbie ankom mange av passasjerenes pårørende, de fleste fra USA, innen få dager for å identifisere sine kjære. Frivillige fra Lockerbie etablerte og bemannet døgnåpne kantiner der pårørende, soldater, politifolk og sanitetspersonell fikk gratis måltider, drikke og noen å snakke med. Innbyggerne i byen vasket, tørket og strøk alle klesplagg som ble funnet, slik at så mange gjenstander som mulig kunne bli gitt til de pårørende så snart politiet bestemte at de ikke hadde kriminaltekninsk verdi. BBCs skotske korrespondent, Andrew Cassel, meldte på 10-årsmarkeringen for bomben at innbyggerne i Lockerbie hadde «åpnet sine hjem og hjerter» for de pårørende, og at bånd som ble knyttet holder den dag i dag.