Redigerer Lingvistikk (avsnitt)

==Lingvistikkens historie==
[[Indias historie|Gammelindiske]] [[Vedaene|vediske]] tekster (''[[Rigveda|Rig Veda]]'' 1:164:45; 4:58:3; 10:125) antyder en struktur for språk: Setninger er kombinasjoner av ord som har to distinkte former for eksistens (vokal form, ordet, og persepsjonell form, betydningen). Disse ordene anerkjennes for det meste som verb, som representerer handlinger i den virkelige verden, og [[substantiv]]er som kan ta sju forskjellige kasus (avhengig av hvilken måte de deltar i handlinger i den virkelige verden). Antallet kasus er ikke viktig her: Idéen er at substantiver bøyes for å indikere deres deltagelsesmåte i de relevante handlingene.

[[Sanskrit]]grammatikeren {{Unicode|[[Pāṇini]]}} (ca. 520 til 460 f.Kr.) er den første kjente lingvisten, og anerkjennes som grunnleggeren av lingvistikk. Han er mest berømt for å ha formulert de 3959 reglene for sanskrit i teksten ''{{Unicode|[[Aṣṭādhyāyī]]}}'', som fortsatt er i bruk. {{Unicode|Pāṇinis}} grammatikk for sanskrit er svært systematisk og teknisk. Han benyttet seg av konsepter som [[fonem]]er, [[morfem]]er og [[ord|røtter]], begreper som først ble gjenoppdaget mer enn to tusen år etter hans tid. Hans grammatikk er veldig kortfattet, og er derfor kontraintuitiv og vanskelig å lese, sammenlignbart med dagens [[maskinspråk]] for datamaskiner (i motsetning til mer leselige [[programmeringsspråk]]). Hans sofistikerte logiske regler og teknikker har vært veldig innflytelsesrike i gammeldags og moderne lingvistikk.

Den sørindiske lingvisten [[Tolkaappiyar|Tolkāppiyar]] (omtrent det tredje århundre f.Kr) skrev teksten ''[[Tolkāppiyam]]'', grammatikken for [[tamilsk]], som også fortsatt er i bruk. [[Bhartrihari]] (450–510) var en annen viktig indisk lingvist. Han foreslo teorier som sa at [[talehandlinger]] består av fire stadier: Først ''konseptualisering'' av en idé; så ''verbalisering'' av denne idéen; deretter formidling av ''tale'' i luften; og til slutt tolkning av talesignalet av tilhøreren. {{Unicode|Pāṇinis}} og  Bhartriharis arbeider hadde stor innflytelse på mange av de grunnleggende idéene som mye senere ble foreslått av sanskritprofessoren [[Ferdinand de Saussure]], som blir ansett som den moderne lingvistikkens opphavsmann.

I det monumentale verket ''Al-kitab fi al-nahw'' (الكتاب في النحو, ''Boken om grammatikk'' 760 e.Kr.) beskrev den persiske lingvisten [[Sibawayh]] [[klassisk arabisk]] med stor presisjon. I dette verket ble [[fonetikk]] skilt fra [[fonologi]].

Andre innflytelsesrike lingvister er:
*[[Jacob Grimm]], som i 1822 fant prinsippet for konsonantforandringer i uttale, kjent som [[Grimms lov]];
*[[Karl Verner]], som oppdaget [[Verners lov]];
*[[August Schleicher]], som utviklet ''Stammbaumteorien'' for språkforandring;
*[[Johannes Schmidt]], som utviklet ''bølgemodellen'' for språkforandring i 1872;
*[[Ferdinand de Saussure]], som er grunnleggeren av moderne strukturell lingvistikk;
*[[Edward Sapir]], som var en av de første som forfulgte relasjonene mellom språk og [[antropologi]];
*[[Noam Chomsky]]s formelle språkteori ble utviklet under innflytelse av hans lærer [[Zelig Harris]], som igjen var sterkt påvirket av [[Leonard Bloomfield]]. Chomskys teori har vært dominant siden 1960-årene.

Chomsky forblir den aller mest innflytelsesrike lingvisten i dag. Lingvister som arbeider i forskningsparadigmer som [[Head-driven phrase structure grammar|HPSG]] eller [[lexical functional grammar|LFG]] understreker gjerne betydningen av formalisering og matematisk presisjon i lingvistiske teorier, og tar en viss avstand fra Chomskys senere arbeider,<ref>Chomsky, Noam (1995): ''A mimimalist program for linguistic theory''. Cambridge: MIT Press.</ref>
men identifiserer seg mer med Chomskys tidligere arbeider. Lingvister som arbeider med [[optimalitetsteori]] uttrykker generaliseringer ved hjelp av regler som kan krenkes, noe som utgjør et større avvik fra hovedstrømningene innenfor moderne lingvistikk. Lingvister som arbeider innenfor forskjellige typer [[funksjonalistisk lingvistikk]] og [[kognitiv lingvistikk]] mener at lingvistisk kunnskap ikke er en autonom del av menneskets kognitive utrustning, og betviler påstander om at lingvistiske generaliseringer er universelle.