Redigerer Lilandsaken (avsnitt)

==Erstatning==

Per Liland fremsatte den 20. desember 1994 krav om erstatning etter [[straffeprosessloven]]s § 444 og § 446. Påtalemyndighetene anførte at sparte utgifter for kost og losji burde føre til redusert erstatning for økonomisk tap men denne påstanden førte ikke frem. Justisdepartementet har senere støttet lagmannsretten at en slik avkortning er lite naturlig.<ref>[https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-77-2001-2002-/id169270/?ch=11 Ot.prp. nr. 77 (2001-2002)]</ref>

Eidsivating lagmannsrett tilkjente ham erstatning for lidt økonomisk tap på kr. 2 900 000 for fremtidig økonomisk tap på kr. 840 000 og for [[oppreisning]] på kr. 10 000 000, tilsammen kr. 13 740 000.

Utmålingen av oppreisningsbeløpet ble påklaget av påtalemyndigheten til Høyesterett. Avgjørelsen ble deretter påklaget av Liland. Ved Høyesteretts kjennelse av 3. juli 1995 ble begge kjæremålene forkastet.