Redigerer Libya (avsnitt)

== Historie ==

Arkeologiske funn tyder på at sletter langs kysten av Libya var bebodd så tidlig som det åttende årtusenet f.Kr. av et [[Neolittisk tid|neolittisk]] folk som hadde kunnskaper om oppdrett av storfe og kultivering av avlinger.<ref name="locberber">Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), [http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd/cstdy:@field(DOCID+ly0013) «Early History of Libya»], ''U.S. Library of Congress'', besøkt 11. juli 2006</ref> Det området som i dag er kjent som Libya har vært underlagt en rekke ulike folkegrupper. Både [[Fønikia|fønikerne]], [[Karthago|karthagerne]], [[Ptolemeerdynastiet|grekerne]], [[Romerriket|romerne]], [[vandaler|vandalene]] og [[Østromerriket|bysantinerne]] har hersket over hele eller deler av området. Bortsett fra ruiner i [[Kyrene]], [[Leptis Magna]] og [[Sabratha]], etterlatt av henholdsvis grekerne og romerne, er det få spor av disse antikke kulturene.<ref name="bgn">[http://www.state.gov/r/pa/ei/bgn/5425.htm US Department of State: Background Note: Libya.] Besøkt 10. desember 2007</ref>

[[Fil:Theatre sabratha libya.jpeg|thumb|left|Ruiner av [[teater]]et i den romerske byen [[Sabratha]], vest for Tripoli.]]
[[Fil:Libya 5458 Leptis Magna Luca Galuzzi 2007.jpg|thumb|left|Triumfbue etter den romerske keiser [[Septimius Severus|Lucius Septimius Severus]] (146-211 e.Kr.) i [[Leptis Magna]]]].

=== Den fønikiske, greske og romerske perioden ===
{{utdypende|Oldtidens Libya}}
Fønikerne var de første til å etablere handelsstasjoner i Libya, da handelsreisende fra [[Tyr]] (i dagens [[Libanon]]) utviklet handelsforbindelser med berbiske stammer og gjorde avtaler med dem for å sikre seg deres samarbeid ved utvinningen av råvarer.<ref>[[Herodot]] (ca. 430 f.Kr), [http://www.fordham.edu/halsall/ancient/herod-libya1.html «'The Histories', Book IV. 42–43»] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/ancient/herod-libya1.html |date=20130409023843 }} ''Fordham University, New York'', besøkt 18. juli 2006</ref><ref>Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), [http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd/cstdy:@field(DOCID+ly0014) «Tripolitania and the Phoenicians»], ''U.S. Library of Congress'', besøkt 11. juli 2006</ref> I løpet av det [[5. århundre f.Kr.]] hadde [[Karthago]], den største av de fønikiske koloniene, utvidet sitt [[hegemoni]] over store deler av Nord-Afrika, hvorfra [[punerne]] framsto som en egen sivilisasjon. Puniske bosetninger langs kysten av Libya inkluderte [[Tripoli|Oea]] (Tripoli), Libda (Leptis Magna) og Sabratha. Alle disse var i et område som senere ble kalt Tripolis, eller «De tre byer». Libyas nåværende hovedstad Tripoli har tatt sitt navn etter dette området.

Grekerne erobret det østlige Libya da emigranter fra den overbefolkede øya [[Santorini|Thera]] ifølge legendene ble beordret av orakelet i Delfi å finne seg et nytt hjem i Nord-Afrika. I 631 f.Kr. grunnla de byen [[Kyrene]].<ref>Federal Research Division of the Library of Congress (1987), [http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd/cstdy:@field(DOCID+ly0015) «Cyrenaica and the Greeks»], ''U.S. Library of Congress'', besøkt 11. juli 2006</ref> Før det var gått 200 år hadde ytterligere fire viktige greske byer blitt etablert i området: [[Barka (Kyrenaika)|Barka]] (Al Marj), Euhesperides (senere kjent som Berenike, i dag [[Benghazi]]), Teukira (senere Arsinoe, i dag [[Tukrah]]) og [[Apollonia (Kyrenaika)|Apollonia]] (Susah), som var Kyrenes havneby. Sammen med Kyrene ble de kjent som [[Pentapolis]] (De fem byer).

Etter [[Kartago]]s fall okkuperte ikke romerne Tripolitania umiddelbart, men ventet til kystbyene ba om og mottok deres beskyttelse. I år 74 f.Kr. annekterte de så regionen formelt. Romerne forente regionene i Libya, og i mere enn 400 år var Tripolitania og Kyrenaika velstående romerske provinser.<ref>Heuser, Stephen, (24. juli 2005), [http://www.boston.com/travel/articles/2005/07/24/when_romans_lived_in_libya/?rss_id=Boston+Globe+--+Travel+News «When Romans lived in Libya»], ''The Boston Globe'', besøkt 18. juli 2006</ref> Romerske ruiner, som de man finner i Leptis Magna, vitner om en levende region hvor folkerike byer og også befolkningen i mindre byer kunne nyte bylivets bekvemmeligheter. Handelsmenn og håndverkere fra mange deler av den romerske verden etablerte seg i Nord-Afrika, men byene i Tripolitania beholdte sine puniske karaktertrekk, og Kyrenaika sitt greske.

=== Den arabiske og osmanske perioden ===

Under kalif [[Uthman ibn Affan|Uthmans]] regjeringstid erobret araberne, ledet av general [[Abdullah ibn Saad]], Libya i det [[7. århundre]]t e.Kr. De følgende århundrene tok en stor del av befolkningen i Libya ikke bare til seg [[islam]], men også det [[Arabisk|arabiske språket]] og kulturen.

[[Det osmanske rike|Osmanske tyrkere]] erobret så landet midt på [[16. århundre|1500-tallet]], og de tre provinsene ([[Wilaya]]ene) Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika (som sammen utgjør Libya) ble en del av [[Det osmanske rike]], med unntak av en periode med selvstyre under [[Karamanlidynastiet]]. Karamanlidynastiet regjerte fra 1711 til 1835, primært i Tripolitania, men de hadde innflytelse også i Fezzan og Kyrenaika på midten av [[18. århundre|1700-tallet]]. Dette utgjorde et første glimt av det gjenforente og uavhengige Libya som skulle gjenoppstå to århundrer senere. Gjenforeningen skjedde, ironisk nok, ved en invasjon ([[Den italiensk-tyrkiske krig]], 1911-1912) og en okkupasjon fra 1911, hvor Italia samtidig omgjorde de tre regionene til kolonier.<ref>Country Profiles, ([[16. mai]] [[2006]]), [http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/country_profiles/1398437.stm «Timeline: Libya, a chronology of key events»] ''BBC News'', besøkt 18. juli 2006</ref>

=== Fra italiensk koloni til selvstendig kongerike ===

Italia antok navnet «Libya» (brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, med unntak av Egypt) som offisielt navn på kolonien (som var satt sammen av de tre provinsene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan). [[Idris I av Libya|Kong Idris I]], Emir av Kyrenaika, ledet motstanden mot den italienske okkupasjonsmakten mellom de to verdenskrigene. I årene fra 1943 til 1951 var Tripolitania og Kyrenaika under britisk administrasjon, mens Frankrike kontrollerte Fezzan. Idris vendte tilbake fra asyl i [[Kairo]] i 1944, men avslo å bosette seg permanent i Kyrenaika inntil enhver utenlandsk kontroll ble fjernet i 1947. Ifølge betingelsene fra fredsavtalen med de allierte i 1947, gav Italia opp alle krav knyttet til Libya.<ref>Hagos, Tecola W., (20. november 2004), [http://www.tecolahagos.com/part4.htm «Treaty Of Peace With Italy (1947), Evaluation And Conclusion»]   {{Wayback|url=http://www.tecolahagos.com/part4.htm |date=20121207051037 }}, ''Ethiopia Tecola Hagos'', besøkt 18. juli 2006</ref>
[[Fil:Omar Mukhtar 13.jpg|thumb|left|[[Omar Mukhtar]] (1858–1931) ledet det libyske opprøret mot den italienske okkupasjonen.]]

Den [[21. november]] [[1949]] antok [[FNs generalforsamling]] en resolusjon som fastslo at Libya skulle bli uavhengig før [[1. januar]] [[1952]]. Idris representerte Libya i de påfølgende forhandlingene med FN. [[24. desember]] [[1951]] erklærte Libya sin uavhengighet som [[Kongeriket Libya]], et konstitusjonelt, arvelig monarki under kong [[Idris I av Libya|Idris]].

Oppdagelsen av betydelige oljereserver i 1959, og de påfølgende inntektene fra salg av [[olje]] gjorde at Libya gikk fra å være en av verdens fattigste nasjoner til å bli en meget velstående stat. Selv om oljen muliggjorde dramatiske økninger i regjeringens budsjetter, var det økt misnøye i befolkningen over den økte konsentrasjonen av landets rikdom som falt i hendene på kong Idris og landets elite forøvrig. Denne misnøyen bare fortsatte å øke da [[nasserisme]] og [[arabisk nasjonalisme]] spredde seg i Nord-Afrika og [[Midtøsten]].

=== Gaddafi-perioden ===

[[1. september]] [[1969]] gjennomførte en liten gruppe militært befal, ledet av den 27 år gamle offiseren [[Muammar al-Gaddafi]], et [[statskupp]] mot Kong Idris. Idris var i Tyrkia for medisinsk behandling da dette skjedde. Hans nevø, [[Hasan as-Senussi|prins Sayyid Hasan ar-Rida al-Mahdi as-Sanussi]], ble ny konge. Det ble raskt avklart at de revolusjonære offiserene som hadde kunngjort kong Idris avgang ikke ønsket Sayyid som ny konge, og han ble avsatt og satt i husarrest samme dag. Monarkiet ble avskaffet, og Gaddafi, som utropte Libya som den nye libyske arabiske republikk, ble frem til borgerkrigen i 2011 betegnet som «Broderlig leder og veiviser for revolusjonen» i offisielle uttalelser og presse.<ref>US Department of State's Background Notes (November 2005) [http://www.state.gov/r/pa/ei/bgn/5425.htm «Libya – History»], ''U.S. Dept. of State'' Besøkt 13. april 2008</ref>

Gaddafi utviklet et eget politisk system som han kalte ''Den tredje internasjonale teorien''<ref>Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), [http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd/cstdy:@field(DOCID+ly0009) "Government and Politics of Libya"], ''U.S. Library of Congress'', Besøkt 11. desember 2007</ref>  som var en blanding av [[arabernasjonalisme]], [[islamisme]] og [[sosialisme]]. Han skrev en bok som han kalte [[Den grønne boken]] for å presentere sine idéer.

Gaddafi så seg selv som en revolusjonær leder og på 1970- og 1980-tallet brukte han oljepenger for å drive propaganda for sin ideologi utenfor landets grenser. Libyas militære framstøt mislyktes riktignok. Libya var [[Den tsjadisk-libyske konflikten|innblandet i kamper i Tsjad]], men ble drevet tilbake fra nordre [[Tsjad]] 1987. Libya har også støttet internasjonal terrorisme, som for eksempel [[De røde brigader]] og [[IRA]], noe blant annet USA reagerte på ved å stenge sin Libya-ambassade i 1981.<ref name="bgn"/>

I 1986 bombet det amerikanske militære etter ordre fra [[Ronald Reagan]]<ref name="FR">Final Report sesong 1 del 4 av 5 (tema [[Lockerbieattentatet]])</ref> to libyske byer som gjengjeld for støtte til terrorister. I angrepene ble [[Muammar al-Gaddafi|Gaddafis]] to år gamle datter drept.<ref name="FR"/>
[[FN]] ble enige om sanksjoner i 1992, og disse ble ikke avbrutt før i april 1999 og endelig opphevet i september 2003.<ref name="CIA"/> Opphevelsen kom etter at Gaddafi hadde erklært at han skulle delta i kampen mot fundamentalistiske islamister.
     
[[USA]] gjenopprettet etterhvert fullstendige diplomatiske forbindelser med Libya og strøk i 2006 landet fra sin liste over stater som påstås å støtte terrorisme.<ref name="CIA"/> Denne velvillige innstillingen til Libya og Gaddafi fra den vestlige verden ble brutt våren 2011 etter at omfattende krav fra Libyas befolkning om Gaddafis avgang ledet til at han satte inn militære styrker mot sitt eget folk. Etter diskusjoner i FN, NATO og EU engasjerte vesten seg militært ved at en FN-bestemt flyforbudssone og et forbud mot vold mot sivile i Libya ble håndhevet av NATO.

Gaddafi ble fanget og drept av libyske opprørsstyrker i [[Sirte]] 20. oktober 2011.

=== Borgerkrig og gjenoppretting av demokrati ===
{{utdypende|Borgerkrigen i Libya}}
Borgerkrigen i Libya startet som et opprør i februar 2011, inspirert av [[Den tunisiske revolusjon i 2011|opprørene i Tunisia]] og [[Revolusjonen i Egypt i 2011|Egypt]]. Opprøret i Libya var rettet mot landets mangeårige diktator [[Muammar al-Gaddafi]] og hans regime. Myndighetenes svar på opprøret var en omfattende voldsbruk med en rekke døde, og i begynnelsen av mars utviklet det seg til en borgerkrig. I midten av mars ble internasjonale flystyrker fra [[NATO]] også involvert i kamphandlingene. Under borgerkrigen etablerte et [[Det nasjonale overgangsrådet|overgangsråd]] seg under ledelse av [[Mustafa Abd al-Jalil]], og i løpet av høsten samme år ble det anerkjent av en lang rekke stater som landets legitime regjering inntil det tidligere regimets definitive endelikt.

23. oktober 2011 feiret Libya sin «frigjøring» og [[Mahmud Jibril]], som hadde vært ''de facto'' leder av landet siden 5. mars, kunngjorde at han ville lede en interimregjering fram til det kunne avholdes valg i landet. Valget ble holdt 7. juli 2012, og 8. august overlot så Det nasjonale overgangsrådet makten til en nyvalgt nasjonalforsamling, som også skal utarbeide ny grunnlov.<ref>[http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-19204111 «New Libya parliament elects Mohammed Magarief as head»], ''BBC News'', 9. august 2012.</ref>