Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Tak og loft=== 

Det ble fra rundt 1840, etter svensk og tysk påvirkning, brukt en såkalt svensk [[takstol]], der takstolen ikke går ned til bjelkelaget i loftsgulvet. [[Sperre|Taksperrer]] og loftsbjelker forbindes med en knestokk som gir en lav vegg, kalt knevegg, på langsidene. Denne byggemåten gjorde det lettere å utnytte loftet, og ga plass nok over vinduene i øverste etasje til en skikkelig gesims.<ref>Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36 og Aslaksby 2017, side 49.</ref>

Med 1827-loven kom det krav om takrenner med nedløpsrør. Takdrypp måtte ikke falle på naboeiendom, noe som førte til skikken med å gi bakbygninger pulttak (tak med fall bare til én side, navnet fra likheten med tradisjonell pult)<ref>Arne Gunnarsjaa: ''Arkitekturleksikon''. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 624–5. ISBN 978-82-7935-197-9.</ref>, slik at bygningen kunne plasseres helt inntil tomtegrensen i gårdsrommet og lede vannet til egen tomt.<ref>1827-loven § 18 og Aslaksby 1986, side 73.</ref> De fleste takrennene var i sink etter 1845, da bygningsloven for landet forbød takrenner i tre.<ref>Siri Hoem: «Takrenner og nedløp». I: ''Fremtid for fortiden'' 1/2014, side 17.</ref>

I første del av 1800-tallet var takene på murgårder ganske bratte, for å utnytte loftsarealene. Med 1827-loven skulle taket ha minst 90 graders mønevinkel, begrunnet med skjønnhet, da de gamle, spisse tak med 60 graders mønevinkel eller mindre, ga et «stygt og smakløst utseende». Spisse tak gjorde dessuten vind mer følbar, gatene ble skumle og mørke og brannsikkerheten blir svekket fordi det blir plass til mer brennbart materiale i taket og spisse tak er vanskelig å bevege seg på. Bare ildfaste materialer var tillatt til taktekking. På slutten av århundret ble det mange tak som skrådde langt mer mot gaten enn gårdsrommet, og dermed fikk bygningen en reell etasje med stående vinduer i et meget skrått tak. Voldsomme takoppbygg og hjørnetårn ble det mange av i 1890-årene. 1899-loven strammet inn muligheten for bratt tak mot gate ved at tak mot gater smalere enn 13 meter kunne ha maksimal helling på 45 grader, mot bredere gater 60 grader.<ref>1827-loven § 22 og motivene side 505–06, 1842-loven § 24, 1875-loven § 36, 1899-loven § 49 og Christensen 2007, side 126–27.</ref>

Midt i 1890-årene kom det bratte tak med skiferdekke eller falsede metallplater, innfatning i valset sink, mønekam med stang, arkitektonisk behandlede arker med mere på påkostede gårder i sentrum og vest. I boligstrøkene dominerte teglpanner.<ref>Bruun, side 41 og Aslaksby 1998, side 560.</ref>

<gallery mode="packed"> 
Taklandskap Bolteløkka mellom Stensgata og Sofies gate.jpg|Taklandskap på [[Bolteløkka]] mellom [[Stensgata (Oslo)|Stensgata]] og [[Sofies gate (Oslo)|Sofies gate]] og frittliggende leiegårder langs Ullevålsveien.{{byline|Helge Høifødt}} 
Gesims med tannsnitt Sorgenfrigata 19A Majorstuen.jpg|Gesims med tannsnitt, [[Sorgenfrigata (Oslo)|Sorgenfrigata]] 19A, Majorstuen.{{byline|Helge Høifødt}}
Ullevålsveien 53 med bratt tak mot gaten.jpg|[[Ullevålsveien (Oslo)|Ullevålsveien]] 53 med bratt tak mot gaten, nr. 51 med hjørnetårn.{{byline|Helge Høifødt}}
</gallery>