Redigerer Laker Airways (avsnitt)

== Revolusjonerer air travel ==

=== Kampen for ''Skytrain'' ===
[[Fil:Boeing_707-138B_G-AVZZ_Laker_LGW_21.06.70.jpg|høyre|miniatyr|[[Boeing 707|Boeing 707-138B]] i 1970]]
Tidlig på 1970-tallet begynte flyselskapet og dets eier en kamp mot luftfartsmyndighetene i Storbritannia og [[USA]] for å få godkjenning for en lavpris ,«[[no frills]]» transatlantisk rute London - New York daglig om sommeren, i perioden mai til september og fire ganger i uken resten av året. Dette skulle markedsføres som ''Skytrain''  til 32,50 pund én vei i vinterhalvåret og 37, 50 om sommeren. To [[Boeing 707]] ble kjøpt fra bobestyreren av [[British Eagle]] i 1969. Begge var operert av [[Qantas]] som nye. De ble senere kjøpt av Kleinwort Benson, som hadde leid dem ut til [[British Eagle]] frem til det opphørte i november 1968. Disse ble øremerket til ''Skytrain''. Lakers opprinnelige ''Skytrain -'' program la til grunn en 62,9 % break-even faktor. Dette betydde at flyselskapet måtte selge 100 av 158 sitteplasser på en enkelt tur til 37,50 pund per sete på hver flyging for å begynne å tjene penger med ''Skytrain''. Sir Freddie annonsert ''Skytrain'' på en [[pressekonferanse]] i Londons Savoy Hotel 30. juni 1971.

Siden godkjenning for ''Skytrain'' Ikke be gitt på flere år fikk Laker Airways behov for alternativt arbeid for å holde sine langdistansefly opptatt. I utgangspunktet ble både Boeing-707 og BAC One-Eleven brukt på Middelhavet og Kanariøyene, for eksempel Gatwick – [[Palma de Mallorca]] og Gatwick—[[Tenerife]]. Begge flyene erstattet Bristol Britannia på langdistanse mest til selskapsreiser til Nord-Amerika, først og fremst [[USA]].

I løpet av sommeren 1970 søkte Laker de britiske og australske myndigheters om tillatelse til å drive en serie selskapscharter til [[Australia]]. Hans anmodning ble først avslått, men ble innvilget i begynnelsen av 1971. Han kunne tilby en 15-dagers [[pakketur]] fra Australia til Storbritannia inkludert helpensjon på førsteklasses hoteller for 935 [[Australsk dollar|australske dollar]], men generaldirektør av Australian Department of Civil Aviation som også var Qantas' styreformann ble ikke overbevist etter sir Freddies besøk. Han lykkes ikke i å overbevise de australske myndigheter om sitt forslag som ville gi fortjeneste som følge av den lobbyvirksomhet som  BOAC og Qantas hadde drevet da begge ble anslått og ville ha tapt 11million pund i inntekter på grunn av konkurranse fra charterselskapene på "Kangaroo ruten".

Fra desember 1970 ble en av Lakers to 707 brukt for en gang en-ukers lavkosttur mellom [[Luxembourg]] og [[Barbados]] på vegne av International Caribbean Airways, et joint venture mellom to Barbados forretningsmenn, Norman Ricketts og Geoffrey Edwards som fikk støtte fra Barbados regjering og Laker Airways. Laker, som i utgangspunktet holdt en 33 % eierandel i Caribbean International. Laker Airways allokerte flyet til Caribbean International Airways flyet var malt med ''Caribbean International'' samt Barbados flagg på begge sider av flykroppen i stedet for ''Laker'' , Lakers logo og det britiske flagg og regstreringsbokstavene, (som på selskapets andre fly). I tillegg ble den ukentlige Luxembourg—Barbados senere utvdet til to ganger ukentlig, og ble også  forlenget til London Gatwick. Dette flyet ble også brukt til vanlige charterturer fra [[Canada]] og [[Vest-Tyskland]] til Barbados. I januar 1975 utpekte [[International Air Transport Association]] (IATA) Caribbean International Airways til [[Nasjonalt flyselskap|flag carrier]] for Barbados.

=== Bredbuksfly-tiden ===
I november 1972 ble Laker det første flyselskap utenfor Nord-Amerika til å bruke [[McDonnell Douglas DC-10]] bredbuksfly da der fikk et par med nye [[McDonnell Douglas DC-10|serie 10]] fly fra MAc Donald-fabrikken i [[Long Beach|Long Beach, California]], via den japansk utleier [[Mitsui]].

=== Enklere charterregler over Atlanterhavet ===
Den 1. april 1973 kom det nye nye charter-regelverket i Storbritannia, USA og Canada som erstattet det komplisert regelverket for  "gruppe-reiser" med forenklede regler kalt "Advance Booking Charters", populært kjent som '''ABC'''. Den følgende dag fløy en Laker Airways McDonnell-Douglas DC-10 verdens første ABC-fly fra Manchester til [[Toronto]]. Lakers første ABC passasjerer hadde betalt 45 pund tur/retur. Den første flyturen ble organisert i henhold til kontrakten med  Lakers [[Liverpool]]-basert in-house [[Pakketur|turoperatør]] Arrowsmith Hollydays, et selskap i konsernet siden 1967. Det ble etterfulgt av lignende ABC tjenester fra [[Glasgow Prestwick lufthavn|Prestwick]] og en tre-ganger-en-uke Gatwick—Toronto ABC  Sistnevnte ble operert under kontrakt med Lord Brothers, selskapets London-baserte in-house turoperatør som hadde vært en del av konsernet siden 1968, og hadde skiftet navn til Laker Air Tavel i 1974.

En tredje [[McDonnell Douglas DC-10|DC-10-serien 10]] bredbuk kom i flåten i april 1974 til å opprettholde selskapets forpliktelser i ABC-markedet. (Laker hadde til hensikt å bruke to DC-10 utelukkende til ''Skytrain'' i påvente av oppstart av daglige ruter mellom [[London Stansted lufthavn|Stansted]] og [[Newark Liberty internasjonale lufthavn|Newark]] senere på året. Dette flyet ble etter hvert brukt til å møte det økende ABC-markedet.)

De nye ABC-regler aktiverte sir Freddie til å bygge en vellykket ABC-virksomhet over [[Atlanterhavet|Nord-Atlanteren]] over de neste par år, noe som gjorde Laker Airways markedsleder i det transatlantiske ABC-markedet. I begynnelsen til midten av 1970-tallet annonserte flyselskapet på plakater og offentlig transportmidler i London, [[Manchester]] og andre store britiske byer under mottoet «Take a Laker»

Lakers transatlantiske charter ga måltider, filmer og aviser. Noe nytt i disse dager som bidro til å skille den fra konkurrentene – samt en gratis drink.

Suksessen med Laker Airways' transatlantiske ABC-flyvninger resulterte i et program for å starte en australsk lavkostrute fra Gatwick og/eller Luxembourg til Sydney og [[Melbourne]]. Lakers forslag ble avvist av Peter Nixon, den australske samferdselsminister. Nixon erklærte at Storbritannia —Australia ruteflyvninger skulle forbeholdes British Airways og Qantas. Denne beslutningen var et resultat av vellykket [[korridorpolitikk]] fra Qantas' side, som hadde som utøvd press på sin regjering for å beskytte den tradisjonsrike [[duopol]]y den felles British Airways «kangaroo rute» under en felles inntekteks-delingsavtale. Nixon hevdet også at den foreslåtte ruten til bare to australske byer ville være «diskriminerende» på folk som bodde i andre deler av landet ved å nekte dem fordelene av lave billettpriser. Dette kommenterte sir Freddie med at den australske samferdselsminister fortsatt trodde at jorden var flat, og at det ikke hadde kommet til hans oppmerksomhet at Australia allerede hadde en rekke regionale flyselskaper som dekket hele landet.

En reklame kampanje med slagordet «I've got my name on every plane» ble utviklet i forbindelse med et New York-baserte selskap. De ble lansert under [[Super Bowl|super bowl-]] pauser i februar 1974. «Laker to London – the end of Skyway robbery» fulgte med på kampanjen. Suksessen til disse kampanjene resulterte i at Laker transportete fler ruteflyoassasjer enn alle USA selskaper til sammen.
Til tross for å oppnå markedslederskap i den transatlantiske ABC markedet, valgte  sir Freddie  den nest beste i fravær av hans ''Skytrain-'' ruter.

=== Nytegning av tradisjonelle linjer ===
Noe som karakteriserte denne lange kampen om ''Skytrain'' var at hovedpersonene var to private flyselskaper, snarere enn de uavhengige på den ene siden, og [[Statlig selskap|selskaper]] som BEA og BOAC på den andre. Britiske Caledonian (BCal), Storbritannias fremste helt private, uavhengig selskap og landets «second force» og Laker Airways' nabo på Gatwick ble den tøffeste motstanderen. Det faktum at ruteoperasjoner ble regulert og hadde begrensede muligheter,  eksisterte de uavhengig selskaper på store nasjonale og internasjonale ruter forklarte BCal er opposisjonen. Dette innebar også at de fleste bilaterale avtaler den [[Storbritannias regjering|britiske regjeringen]] hadde forhandlet med utenlandske kolleger inneholdt ingen bestemmelser for andre britiske ruteselskaper i tillegg til den etablerte UK flag carrier. De få bilaterale avtaler som ble gjort inneholder slike bestemmelser – for eksempel, Bermuda II avtalen som regulerer kommersielle ruteflyginger mellom Storbritannia og USA – inneholdt ingen bestemmelser for britiske myndigheter til å utpeke en tredje operatør. Dette var årsaken til at noen konsesjon til Laker til å drive rutetrafikk på en rute etter sitt valg og nominere den som Storbritanniaa andre flagcarrier på denne ruten forhindret BCal fra en konkurrerende rute.

En annen grunn til at BCal motsatte seg Lakers planer var at under «Second Force»- konseptet, hjørnesteinen i britisk luftfartspolitikk på 1970-tallet og første halvdel av 1980-tallet, var at BCal var regjeringens «utvalgte redskap for privat sektor». Dette mente regjeringen støttet BCals verdensomspennende ambisjoner som et rivaliserende uavhengig flyselskap. I tillegg, BCal, Laker og de fleste andre uavhengige i Storbritannia ble nektet tilgang til [[London Heathrow lufthavn|Heathrow]], det viktigste markedet for ruteselskaper i Storbritannia som dekket nær tre fjerdedeler av befolkningen i London og to tredjedeler av befolkningen i [[Sørøst-England]]. Å begrense disse flyselskapene til Gatwick tvang dem til å konkurrere for bare en fjerdedel av Londons, og en tredjedel av Sørøst-Englands befolkning. BCal følte at Laker ville undergrave sin status som det offisielle «Second Force» og svekke det ved å gjøre det vanskelig til å bli en seriøs konkurrent til de etablerte flyselskapene.

=== ''Skytrain'' tar til luften ===
Laker Airways hadde fått den fjerde McDonnell-Douglas DC-10-serien 10 bredbuks [[Jetfly|jet]] i 1976 i forberedelsene til lanseringen av sin daglige London – New York ''Skytrain''. Dette flyet var DC-10 andre [[prototyp]]e, som flyselskapet hadde kjøpt direkte fra MDC på en «knock-down» pris.

''Skytrain'' ble innviet mellom London Gatwick og New York [[John F. Kennedy internasjonale lufthavn|JFK]] 26. september 1977.

I begynnelsen av 1979 bestilte flyselskapet ytterligere to McDonnell-Douglas DC-10 bredbuksfly, samt fem langdistanse  [[McDonnell Douglas DC-10|McDonnell-Douglas DC-10 serien 30]] bredbuksfly.

Laker Airways utvidet til Los Angeles (1978). Selskapet anskaffet to-second-hand [[Boeing 707|Boeing 707-351B]] smalbuk langdistansefly fra [[Cathay Pacific]] for å starte non-stop-rute til den amerikanske vestkysten før fikk den første av McDonnell-Douglas DC-10-serien 30 fly som var i bestilling.

Etter en offentlig høring godkjente [[Civil Aviation Authority]] (CAA) Lakers anmodning om å operere ubegrenset «Skytrain»-ruter i begynnelsen av juli 1979. Dette gjorde at flyselskapet kunne tilby fast plass, spesielle billettpriser for selskapsreiser og transport av frakt i tillegg til de opprinnelige, ingen reservervasjon på «Skytrain»-ruter fra Gatwick til New York JFK og Los Angeles.

Med de nye DC-10, anerkjente Intasuns eier, Harry Goodman Laker som langtransport-charter operatør til nye destinasjoner nå ble tilgjengelig og kontakterte Laker med en rekke muligheter fra [[Karibia]] til Florida. Til slutt valgte Goodman Florida og ''[[Disneyworld|Disney World]]'' charter ble introdusert til det britiske markedet. Programmet ble raskt utvidet til syv ganger ukentlig og til slutt ble omgjort til et «SKytrain» til Miami.

I oktober 1980 innførte Laker  en fullt reserverasjon ''Super Økonomi'' priser på alle «Skytrain»- tjenester. Disse var ca halvparten av hans konkurrenters standard økonomi billettpriser og betydelig lavere enn selskapenes ''Super APEX'' billettpriser. Flyselskapet reservert ca. 60 % av det planlagte sitteplasser for de nye reserverte  billettpriser. Dette trekket m en sarkerte en stor strategisk endring i selskapets rutestruktur.
====Opp til tre daglige Skyttain====
[[Tampa]], Florida ble lagt i 1981 fra Gatwick, Manchester og Prestwick etter lobbyvirksomhet fra klienten [[Bob Beckman]]. På den tiden hadde selskapet 
solgt begge eldre, kortversjon Boeing 707-138  og avhendet en BAC One-Eleven. Dette gjorde at det nå hadde 20 fly bestående av 14 bredbuk og seks smalbuk DC-10, tre [[Airbus A300]], to 707 og fire One-Eleven. Flåten var blitt doblet i løpet av bare fem år. I denne perioden hadde antallet som arbeidet for Laker Airways og tilknyttede selskaper doblet igjen, til 2&nbsp;000.

I løpet av sommeren 1981 opererte Laker opp til tre daglige frekvenser hver vei mellom Gatwick og JFK og Gatwick og Miami samt to ganger daglige rund-turer mellom Gatwick og Los Angeles. Dette gjorde Laker til det fjerde største transatlantiske ruteselskap mellom Storbritannia og USA,  så vel som femte største totalt. den tiden hadde selskapet transportert over to millioner «Skytrain»- passasjerer.

=== Planer for en ny australsk lavkostrute ===
I 1980 trakk Laker Airways sin søknad om å operere  ABC fly til Australia. I stedet foreslo flyselskapet en lavkostrute fra London Gatwick med ett stopp. Det ble en flyvning daglig i hver retning med skapets fem [[McDonnell Douglas DC-10]] bredbuksfly. I motsetning til «Skytrain» ville denne ha en førsteklasse seksjon kalt ''Pullman''. Den skulle operere med tre avganger i uken hver til henholdsvis Sydney og Melbourne  og en til [[Perth (Australia)|Perth]].

CAA hadde et negativt syn på Lakers søknad om Storbritannia - Australia lavkostruten. Rivalen, BCal ville starte konvensjonell rutetrafikk mellom Gatwick og fire australske destinasjoner via [[Colombo]] med fire flyvninger i uken hver vei. Den anså Lakers markeds vekstprognose overoptimistisk. Dets stimulererende vekstfaktorer uvirkeligp og prisintensjoner vage. Luftfartstilsynet mente det usannsynlig at australiere neppe ville akseptere en annen britisk, uten en tilsvarende tjeneste fra et australsk flyselskap, og trafikken Storbritannia —Australia ruten ikke hadde rom for ytterligere to selskaper uten en betydelig reduksjon i frekvensen til den etablerte operatør. (CAA uttrykte at BCals forslag til en ny, raskere rute til Australia var overlegen til Lakers, og at de ville derfor se positivt på dets søknad om det ønsket å søke på nytt med konkrete forslag til en felles anglo-australske drift.

==== Andre britiske transportører til Hongkong ====
Den britisk regjeringen besluttet i 1979 seg for utlyse konkurranse om en rute mellom London og Hongkong. Dette skulle bli en ny britisk ruteoperatør for å lette mangel på ledig plas som passasjerene opplevde i rushtiden på de ti ganger i uken med British Airways' monopol fra Heathrow.

Laker foreslo en daglig «Skytrain»m llom Gatwick og Hongkong via [[Sharjah (by)|Sharjah]] med én klasse, 380-seter McDonnell Douglas DC-10. I Luftfsrtstilsynets høring foreslo flyselskapet større, høyere kapasitets [[Boeing 747]]. Dette ble begrunnet med økt etterspørsel. Selskapet forsøkte å overbevise at dets nye [[Økonomiklasse|økonomi klasse]] rabatterte var det beste alternativet for å avhjelpe mangel på sitteplasser på denne ruten. Analysen viste at den nederste enden av økonomimarkedet var det mest under-betjente segment på grunn av den lave forekomsten av de rimeligsre billetter. Andre flyselskaper som brukte Lakers analys til støtte for sine påstander om at '«Skytrain»oversvømmet markedet med billige seter som risikerte å undergrave lønnsomheten uten å gjøre noe for å avhjelpe mangel på premium-setene. Laker svarte at lave billettpriser ville stimulere markedet ved å møte uutnyttet etterspørsel fra folk som ikke kunne ha råd til å fly på denne ruten på grunn av British Airways' høye billettpriser, heller enn å ta markedsandeler fra konkurrentene. Han viste til suksessen ved  sitt transatlantiske «Skytrain» til å bidra til å skape etterspørsel, samtidig som konkurrentenes forslag ville gjøre lite for å oppfylle den udekkede etterspørsel etter lavkostbilletter.

Det ble tildelt konsesjon til å operere en ubegrenset rute mellom London og Hongkong til BCal som hadde foreslått å operere en vanlig rute til og fra Gatwick via [[Dubai (by)|Dubai]] med sin voksende flåte av McDonnell Douglas DC-10 bredbuksfly i en tre-klasse konfigurasjon med en første og en executive-klasse i tillegg til økonomiklassen. BCal var også enige i å tilby en rekke lave billettpriser som ville matche de laveste prisene Laker hadde foreslått. Det ble avvist og Pacific og Lakers programmer ryddet veien for BCal til å bli den andre britiske ruteoperatør på denne ruten.

Imidlertid, Hong Kong's Air Transport Licensing Authority (ATLA) nektet å godkjenne BCal fordi mange følte seg opprørt over at Cathay Pacific ble ekskludert fra en av verdens mest lukrative ruter. Dette førte til en krangel mellom Storbritannias og Hongkongs regjeringer. Cathay Pacific begynte lobbyvirksomhet i [[Kronkoloni|Kromkolonien]], så vel som i Storbritannia, understreket at det hadde investert millioner i den britiske økonomien i en tid med høy arbeidsledighet i Storbritannia ved å plassere store ordrer for Rolls-Royce-drevet Boeing 747. Den britiske regjeringen tillot Cathay Pacific å bli med Laker i appellerer til John Nott, UK Secretary of State for Handel og Industri, mot Lutfartstilsynets tildeling av en lisens utelukkende til BCal. Statssekretæren opphevet vedtaket og åpnet ruten til alle tre selskaper uten å legge restriksjoner på frekvensen. For Laker Airways viste dette seg å være en delvis seier fordi ATLA fortsatte å nekte en tilsvarende tillatelse, medmindre Laker's fly forble stående på bakken.

Cathay Pacific startet en tre ganger ukentlig rute mellom Hongkong og London Gatwick via [[Bahrain]] 17. juli 1980 med en Rolls-Royce-drevet [[Boeing 747]] i forkant av BCal som begynte en fire ganger i uken London Gatwick – Hongkong via Dubai 1. august 1980 med McDonnell-Douglas DC-10.

==== ''Globetrain'' ====
Laker Airways planla å knytte sin Gatwick – Los Angeles «Skytrain» med den foreslåtte Gatwick – Hongkong «Skytrain» over [[Stillehavet]] via [[Honolulu]] og [[Tokyo]] for den første daglige [[jorden rundt]] av et britisk flyselskap i begge retninger. Dette ville bli markedsført under varemerket «Globetrain»

Cathay Pacific var blant de flyselskaper som angrep Lakers planer. Den foreslåtte stillehavsrute ville skape ekstra kapasitet, true lønnsomheten så vel som langsiktig levedyktighet av disse rutene. Sir Freddie sa Cathay virket bekymret for deling Hongkong – Tokyo ruten med en konkurrent fordi denne ruten var den viktigste kilde til fortjeneste for Cathay Pacific's asiatiske og ruter over Stillehavet.

Laker forlot «Globetrain» på grunn av manglende godkjennelser.

==== Nye 666 ''Skytrain -'' ruter til Europa foreslått ====
[[Fil:Laker_Airways_A300B4-203.jpg|miniatyr|Laker ''Skytrain -'' [[Airbus A300]] i 1982]]
I september 1978 ble Laker Airways UK [[lanseringskunde]] for tomotors Airbus A300 til kort-og mellomdistanse bredbuk jet. Flyselskapet bestilte 10-serien B4 et 314-seters i en en-klasse konfigurasjon for å brukes i et nettverk av opp til 666 europeiske «Skytrain»-ruter. De fleste av lavkost-nettverkene kom ikke til å berøre Storbritannia.

Lakers europeiske «Skytrain»- planer ble motarbeidet av BCal, som var opptatt av å utvide sitt europeiske nettverk utover ruter som knyttet Gatwick med [[Charles de Gaulle internasjonale lufthavn|Paris-Charles de Gaulle]], [[Schiphol lufthavn|Amsterdam]], [[Brussel lufthavn|Brussel]] og [[Genova]]. BCal så det nødvendig å utvikle sin trafikk på Gatwick til et økende europeisk nettverk til å omfatte Tyskland, [[Sveits]], [[Skandinavia]] og Sør-Europa for å hjelpe det til å øke trafikken på fly til Afrika, Sør-Amerika og USA, samt å forbedre lønnsomheten. BCal kom opp med sitt eget forslag, ''Miniprix'', for å motvirke Laker. Dette alternativet var mindre ambisiøst enn Lakers. 
Med unntak av BCals eksisterende fire europeiske ruter, var det forutsatt å knytte Gatwick til ytterligere 20  nye byer på [[Kontinent]]et. Rutene skulle opereres i lavsesongen med [[British Aerospace 1-11|BAC One-Eleven 500]] og [[Boeing 707|Boeing 707-320C]]. BCal vurderte både McDonnell Douglas MD-80 smalbuksfly samt [[Airbus A310]] bredbuk som langsiktig erstatning for de eksisterende smalbuksfly på disse foreslåtte rutene.

[[Dan-Air]] og Britannia Airways, Storbritannias ledende charterselskap fryktet at uten gjensidige utenlandske regulatorisk godkjenning, ville Laker bli tvunget til å dumpe denne ekstra bredbukkapasitet på det europeiske charter-markedet, skape ekstra kapasitet som ville kollapse charter-priser.

CAA vurderte Lakers, så vel som BCal og andre Britiske uavhengige selskapers forslag. Det avviste Laker. Han fikk senere tildelt to konsesjoner på ruter, en for Gatwick – Berlin Tegel og den andre Gatwick—[[Zürich]] etter British Airways' beslutning om å forlate korte ruter som hadde vært i drift fra Gatwick i lavsesongen siden slutten av 1970-tallet og til å overlate ubrukte til Liftfatstilsynet. De ble tildelt Laker. . Laker opplevede nå økonomiske vanskeligheter og måtte kvitte seg med tre A300 bredbuksfly for å kutte kostnader ved å redusere antall flytyper, og sin totale flåte Laker Airways' hensikt var å starte drift på begge rutene i løpet av våren 1982, og operere to fly daglig i begge retninger ved å bruke ledig kapasitet på sine gjenværende BAC One-Eleven. Flyselskapet opphørt å eksistere før disse startet.

Laker innført en kortvarig rute mellom Manchester og Zürich i 1981, den opererte en tur daglig i begge retninger med et nylig levert A300 bredbuksfly. Denne ruten, flyselskapets aller korteste rutestrekning hadde kommet etter British Airways' beslutning om å oppgi sin tapsbringende Manchester—Zürich rute. Laker's hensikt om å få BA' konsesjon overført til seg selv resulterte i at han kunne bli UK's flag carrier mellom Manchester og Zürich. Flyselskapets påfølgende nedleggelse av ruten resulterte i sin tur at [[Dan-Air]] ble UK flag carrier mellom Manchester og Zürich.

BCal begynte å tilby ''Miniprix'' prisene på lavsesong ruter Gatwick—Amsterdam etter at det var innhentet godkjennelse fra britiske myndigheter og nederlandske myndigheter.

==== Flere Skytrain-ruter til USA ====
Laker Airways søkte å styrke sin posisjon som et transatlantisk selskap ved søke til Luftfartstilsynet og Civil Aviation Board (CAB) for tillatelse til å operere til flere amerikanske byer under Bermuda II luftfatsavtale. Både Luftfartstilsynet og regjeringen godkjente søknaden for å starte daglig «Skytrain» fra Gatwick, Manchester og Prestwick til Chicago, Detroit, Oakland, [[Seattle]] og Washington DC. Selskapet hadde ikke fly umiddelbar disponibelt i flåten for alle disse konsesjonene. Dens forverrede økonomiske stilling tillot ikke kjøp av flere fly. Etter den tid opphørte Laker Airways og konsesjonene forbli ubrukt. De ble tilslutt allokert andre flyselskaper.