Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

=== Umiddelbar opptakt ===
[[File:1966-10_1966年对三家村的批判.jpg|right|thumb|300px|Kritikk av Sanjialandsbyen («trefamilielandsbyen»), 1966]]
Mot slutten av 1959 skrev historikeren og viseborgermesteren i Beijing [[Wu Han (1909-1969)|Wu Han]] en avisartikkel som han to år senere utviklet til et historisk drama på [[beijingoperaen]] kalt ''[[Hai Rui avsettes fra embedet]]''. I stykket blir den rettskafne [[mandarin (embedsmann)|mandarinen]] ([[Hai Rui]]) avsatt av en korrupt [[Ming-dynastiet|Ming-keiser]].

Stykket høstet til å begynne med ros fra Mao. I 1965 skrev imidlertid Mao Zedongs kone [[Jiang Qing]] og hennes protesjé [[Yao Wenyuan]], som den gang var en lite kjent redaktør for en fremstående avis i [[Shanghai]], en avisartikkel som kritiserte stykket. De kalte det for «giftig ugress» og et angrep på Mao, der Mao Zedong var forkledd som den korrupte keiser og [[Peng Dehuai]] var den dyktige mandarin.

Avisartikkelen fikk publisitet over hele landet, ettersom mange andre aviser bad om å få gjengi den. Beijings borgermester [[Peng Zhen]], som støttet Wu Han, opprettet en komité som kom til at kritikken mot stykket gikk alt for langt. Den 12. februar 1966 kom denne komiteen, kalt «Gruppen på fem med ansvar for kulturrevolusjonen» (bedre kjent som ''[[Femmannsgruppen]]'') med en «rapportskisse om den pågående akademiske diskusjon», som senere ble kjent som «februarskissen». I dette dokumentet understreket gruppen at diskusjonen rundt ''Hai Rui avsettes fra embedet'' var akademisk og ikke politisk.

Mao ble krenket av notatet og oppløste gruppen i mai 1966, da den ble avløst av [[Kulturrevolusjonsgruppen]].<ref>Meisner, s. 332</ref>

I mai 1966 publiserte Jiang Qing og Yao Wenyuan på nytt en rekke artikler som tok avstand fra både Wu Han og Peng Zhen. Den viktigste kom i Shanghai, i avisen [[Wenhuibao]], men den ble rett etter opptrykket i mange aviser landet rundt. Det oppstod også anklager som vitner om et temmelig lavt nivå på beskyldningene. Dette kan eksemplifiseres ved at en av de rammede, Lin Biao, så seg nødt til å gå til motangrep med et notat fremlagt for Politbyrået der han fremholdt:

{{Sitat|''«Herved slår jeg fast (1) at da vi ble gift, var Ye Qun en ren jomfru, og at hun forble trofast hele tiden siden da, (2) at Ye Qun og Wang Shifei aldri har hatt noe kjærlighetsforhold, (3) at Laohu og Doudou er av Ye Quns og mitt eget kjøtt og blod, og (4) at Yan Weibings kontrarevolusjonære brev inneholder intet annet enn rykter.'' |[Signert:] Lin Biao, 14. mai 1966».}}

Lin Biao vant i denne omgang, og hans mottrekk bidro til å felle enkelte av hans motstandere. Den Yan Weibing som ble nevnt i fjerde punkt, og som vitterlig hadde skrevet anonyme brev for å sverte Ye Qun, var nemlig konen til [[Lu Dingyi]], som Mao ønsket å få fjernet. Sammen med en rekke andre anklager var dette med på å felle en gruppe som &ndash; til sin egen overraskelse &ndash; ble definert som en egen antipartiklikk av sammensvorne: [[Peng Zhen]], [[Luo Ruiqing]], [[Lu Dingyi]] og [[Yang Shangkun]].

En annen sak som kom opp, dreide seg om en angivelig avlytting av Mao. Forhistorien var at kommunistpartiet i 1958 hadde anskaffet ti båndopptakere fra  Sveits for å kunne forbedre referatene fra viktige møter. Åtte av apparatene ble administrert av Yang Shangkun. I 1961 råflørtet Mao med en ung kvinne han hadde i kikkerten uten å vite at en av båndopptakerne i nærheten stod på opptak. Etterpå ble det en huskestue, som igjen ble husket og politisert i 1966. Flere folk ble utrensket for å ha «avlyttet» Mao, og det endte først etter noen år med at Deng Xiaoping i 1968 kom med en beklagelse av «avlyttingen». (Etter kulturrevolusjonen, i 1980, ble det fastslått at det aldri var pågått noen avlyttingsovervåking av Mao.)

Den 16. mai, etter anvisning fra Mao, kom Politbyrået med en formell beslutning som kan sies å inneholde flere av kulturrevolusjonens vesentlige kjennemerker. Dette dokumentet, ''Zhongfa 267'', ble den gang reservert de høyere nivåer i Partiet og bar navnet «Notat fra Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti». Her ble Peng Zhen utsatt for skarp kritikk og «Gruppen på fem med ansvar for kulturrevolusjonen» ble oppløst. Femmergruppens dokument ble karakterisert slik i notatet: ''«Fullstendig gjennomsyret av dobbeltspill angrep disse tesene Den store kulturelle revolusjon som er utviklet og personlig ledet av kamerat Mao Zedong, og Mao Zedongs anvisninger vedrørende kritikken av Wu Han''».

Ett år etter,  den 18. mai 1967, ble dette notatet offentliggjort i sin helhet og hyllet som ''«et stort historisk dokument utviklet under vår store leder kamerat Mao Zedongs direkte ledelse»'' på lederplass i ''Folkets dagblad'', og fremstilt som begynnelsen på kulturrevolusjonen.

Under et senere møte i Politbyrået i 1966 opprettet man den nye [[Kulturrevolusjonsgruppen]]. Den 18. mai sa Lin Biao i en tale at

{{Sitat|Formann Mao er et geni, alt det Formannen sier er i sannhet storartet; bare ett av Formannens ord sier mer enn betydningen av ti tusen av våre ord.|Lin Biao}}

Dette kan anses som startskuddet for den maoistiske personkult som ble drevet frem av Jiang Qing, Lin Biao og andre. På dette tidspunkt hadde Jiang og Lin allerede fått noe reell makt.

Den 25. mai skrev en ung filosofidosent ved [[Pekinguniversitetet]], [[Nie Yuanzi]], et [[dazibao]] («poster med store skrifttegn», i praksis «veggavis»), der universitetets rektor og andre professorer ble kalt «svarte antipartigangstere». Noen dager senere forordnet Mao Zedong at teksten på posteren skulle kringkastes landet rundt, og kalte det for «det første marxistiske dazibao i Kina». Den 29. mai 1966 ble den første gruppen av rødegardister organisert på [[Middelskolen tilknyttet Tsinghua-universitetet]] i Beijing. Den hadde som mål å straffe og nøytralisere både intellektuelle og Maos politiske motstandere i sin alminnelighet.

Utrenskningene foregikk ut over sommeren. Luo Ruqing kunne ikke møte sine anklagere av helsegrunner; han hadde skadet seg selv sterkt under et selvmordsforsøk. Da trakk man like så godt inn hans kone, som var offiser i Folkets frigjøringshær, æreskjelte og plaget henne og kastet henne i fengsel. I det hele tatt ble den ovennevnte firerklikkens familier trukket med i undergangen. Dette lå allerede i kortene da klikken i mai ble gitt tilnavnet «De fire store familier» (''Si da jiazu''), for å sammenligne dem med den «gruppen» som kommunistene fra før av hadde gitt dette økenavnet: Familiene til [[Chiang Kai-shek]], [[T.V. Soong]], [[H.H. K'ung]] og brødrene Ch'en ([[Ch'en Kuo-fu|Kuo-fu]] og [[Ch'en Li-fu|Li-fu]]). Å ramme ektefelle, barn og andre slektninger skulle bli et vanlig kjennemerke under kulturrevolusjonens utrenskinger. Da man utpå sommeren tok et oppgjør med redaktøren [[Deng Tuo]], medførte det også at hans barn ble utvist fra skolen og hans kone paradert gjennom gatene og utsatt for mengdens spott og ydmykelser. 
 
Den 1. juni 1966 fastslo ''Folkets dagblad'', kommunistpartiets offisielle avis, at alle «imperialister», «folk med bånd til imperialistene», «imperialistiske intellektuelle» med videre måtte utrenskes. Snart kom det i gang en bevegelse for utrenskning av universitetspresidenter og andre ledende intellektuelle. Den 28. juli 1966 rettet representanter for rødegardistene et formelt brev til Mao som fastslo at masseutrenskninger og lignende var rettmessige. Mao svarte med å gi dem full støtte i en artikkel med tittelen «[[Bombarder hovedkvarteret]]», og med dette begynte kulturrevolusjonen.<ref name="Tang">Tang Tsou. [1986] (1986). The Cultural Revolution and Post-Mao Reforms: A Historical Perspective. University of Chicago Press. ISBN 0-226-81514-5</ref>