Redigerer Kosovokrigen (avsnitt)

== Rambouillet-forhandlingene ==
{{se også|Rambouillet-avtalen}}
Vinteren [[1999]] kalte kontaktgruppa for Jugoslavia (bestående av Storbritannia, Frankrike, Italia, USA og Russland<ref name="Crawford" />) partene sammen i [[Rambouillet]] i [[Frankrike]]. NATO-landenes strategi ble i hovedsak utarbeidet av [[Robin Cook]], [[Madeleine Albright]] og Frankrikes utenriksminister [[Hubert Védrine]]. Albright skal ha lagt mest vekt på å øve press mot Milosevic, mens Cook og Védrine forsøkte å finne kompromiss.<ref name="EideEB" /> NATO presenterte et [[ultimatum]] til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen, men godtok planen etter separate forhandlinger med USA.<ref name=":3" /> Kosovos delegasjon godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive.<ref name="Crawford" />

Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at avtalen også forutsatte at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av {{formatnum:30000}} NATO-soldater i Kosovo, og at NATO-styrkene skulle ha uhindret tilgang til hele Jugoslavia,<ref name=":3" /> som ikke skulle kunne stilles til ansvar for eventuelle forbrytelser de måtte begå i landet. Fristen ved Rambouillet-forhandlingene gikk ut 23. februar og Milosevic godtok da tentativt planen fordi det var noen elementer som ikke var akseptable. Kontaktgruppen annonserte at planen skulle signeres i Paris 15. mars. Milosevic ble regnet som en pragmatisk politiker og det er uklart hvorfor han tok sjansen på å utfordre NATO våren 1999 når han ga etter i oktober 1998. En forklaring er at han gamblet på at NATO ikke ville sette inn bakkestyrker og at politiske uenighet i NATO-landene vil hindre militær opptrapping. Milosevic kan også ha stolt på russisk støtte og russisk motstand ville bidra til politisk splittelsen innenfor NATO, blant annet fordi Russlands motstand mot NATOs tilnærming tiltok fra oktober 1998 til mars 1999. Carwford tror at Milosevic overvurdert Russland evne til å skjerme Serbia. Crawford tror også at Rambouillet-forhandlingene ville vært overflødige dersom NATO hadde kontrollert UCK etter Holbrooke-avtalen.<ref name="Crawford" />

Krigsmotstanderne argumenterer med at Milosevic ikke kunne godta Rambouillet-avtalen som i praksis var NATOs forslag (Russland var med i kontaktgruppen men sluttet seg ikke til planen). Avtalen nevnte ikke at KFOR skulle stå ansvarlige overfor FN og KFOR skulle styres av NATO, også eventuelle KFOR-soldater fra land utenfor NATO. KFOR skulle også ha fri tilgang til alt jugoslavisk territorium - i luften, på vann og på land.<ref name="Herring" />{{rp|226}}
[[Fil:Task Force Hawk, Rinas Airport in Tirana, Albania, April 25, 1999.jpg|thumb|Amerikanske blackhawk- og apache-helikoptre utplasseres på [[Tirana]] flyplass 25. april 1999. {{byline|Sgt. Cesar Rodriguez, U.S. Air Force}}]]
Også Russland protesterte mot vilkårene i [[Rambouillet-avtalen]] som NATO framla, og sammen med Kina ville Russland ha hindret et vedtak i FNs sikkerhetsråd som kunne ha autorisert NATOs påfølgende bombekrig mot Jugoslavia. NATO lot være å bringe saken inn for FN. Et endelig oppgjør mellom NATO og Jugoslavia var ifølge [[Espen Barth Eide]] allerede på trappene da Rambouillet-forhandlingene begynte, og da forhandlingene strandet hadde NATO satte seg selv i en situasjon der de måtte angripe for å ikke miste troverdighet, ifølge Eide: NATO baserer seg på forsvar ved avskrekking og potensiell slagkraft, og kan derfor ikke tillate seg å tape når alliansen blir satt på prøve.<ref name="EideEB" />

Holbrooke reiste 21. mars 1999 til Beograd med et ultimatum: Enten måtte Milosevic akseptere Rambouillet-avtalen (og avstå fra videre bruke av militærmakt) eller måtte han regne med angrep fra NATO.<ref name="Webber" /> Ifølge Espen Barth Eide hadde NATO og Milosevic «malt seg inn i hvert sitt hjørne».<ref name="EideEB" /> NATOs krav ble avfeid av serbisk propaganda som en provokasjon med sikte på å gjøre Kosovo til en uavhengig stat. Kravene ble i Beograd fremstilt som utslag av amerikansk imperialisme. Serbias nasjonalforsamling avviste 23. mars Holbrookes krav, og la i stedet frem et alternativ i form av en diplomatisk løsning overvåket av OSSE og FN. Forslaget innebar autonomi for Kosovo og åpnet for utenlandsk militært nærvær i Kosovo.<ref name="Nohrstedt" />

Til forskjell fra de bosnisk-serbiske styrkene NATO hadde angrepet i 1995, var de serbiske og jugoslaviske styrkene velorganisert og godt bevæpnet. NATO sto overfor en langt sterkere motstander i Kosovo og Serbia enn i Bosnia. Ifølge ''The Economist'' hadde NATO snublet inn i den mest risikable operasjonen siden andre verdenskrig.<ref name="Webber" />

''Le Monde Diplomatique'' skrev i mai 1999 at avtaleforslaget lagt frem for Jugoslavia av kontaktgruppen i Rambouillet i realiteten var et ultimatum. Jugoslavia ble truet med militærmakt og NATO gjorde fra 20. januar styrkene til angrep innen 48 timer. Avtaleteksten ble publisert i det albanske tidsskriftet ''Koha Ditore'' i februar. Rambouillet-teksten ble utformet av de amerikanske diplomatene [[Christopher R. Hill]] og Richard Holbrooke. Jugoslavia hadde ikke innsigelser mot de politiske delen av avtalen, men motsatte seg den militære delen som regjeringen i Beograd mente var i strid med landets suverenitet og uavhengighet: Appendix B ville ifølge Jugoslavia ha medført at hele landet ble okkupert av NATO. Blant annet forutsatte avtaleutkastet i punkt 8 at NATOs militære fri og uhindret tilgang til hele landet. Den militære delen av Rambouillet-dokumentet ble avslørt av den tyske avisen ''[[Die Tageszeitung]]'' 6. april, to uker etter at NATO innledet sitt angrep. Det har senere blitt hevdet at betingelsene i Appendix med vilje ble utformet slik at den jugsolaviske regjeringen ikke ville akseptere.<ref name="Noctiummes" /><ref>{{Kilde avis|tittel=Zehn Jahre Kosovokrieg: Es musste sein|url=https://taz.de/!5165844/|avis=Die Tageszeitung: taz|dato=2009-03-23|besøksdato=2021-12-17|issn=0931-9085|språk=de|fornavn=Erich|etternavn=Rathfelder}}</ref>