Redigerer Kjennskap til Holocaust i samtiden (avsnitt)

==Andre land==
===Sverige===
Frem til slutten av 1942 hadde svensker bosatt i Warszawa formidlet informasjon om forholdene via det nøytrale Sverige. De rapporterte også til den svenske utenriksministeren og til hærens stabssjef. Carl Wilhelm Herslow, [[Sven Norrman]] (ansatt i [[ASEA]]) og Carl Gösta Gustafsson hadde mange jødiske bekjente som de holdt kontakt med og forsøkte å hjelpe. I et tilfelle i 1942 gikk Norrman inn i ghettoen og tok flere filmer som senere ble overlevert til polsk etterretning i Stockholm. Mange av svensken ble arrestert av Gestapo fra juli 1942, mens Norrman lot være å reise tilbake til Polen. Den svenske ruten var stengt da [[Jan Karski]] formidlet sin detaljerte rapport og likvideringen av Warszawa-ghettoen begynte.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s.121</ref>

Den amerikanske ambassadøren til Sverige, Hershel Johnson, rapporterte til Washington 5. april 1943 at det bare var {{formatnum:50000}} igjen av Warszawas {{formatnum:450000}} jødiske innbyggere. Johnson skrev i meldingen til Washington at historien han formildet var så «fantastisk» at nølte med å ta den inn i en offisiell rapport.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 115</ref>

===Norge===
Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> NS-lederne, spesielt [[Sverre Riisnæs]], [[Jonas Lie]] og [[Axel Stang]], hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. Jonas Lie var høsten 1941 med [[Einsatzgruppe]] D og var i [[Odessa]] da de [[Odessamassakren|massakrerte jødene i byen]] 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. [[Hans S. Jacobsen]] fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske [[frontkjemper]]e, spesielt i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS-Division «Wiking»]], var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.18-22.</ref> Noen av de tyske soldatene hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert, og uttalte at «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig..<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 308.</ref><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 10.</ref> [[Siegfried Wolfgang Fehmer]] i Gestapo kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».<ref>[[#refBergfald1978|Bergfald (1978)]] s. 92</ref>

Et brev fra [[Finn Koren]] ved legasjonen i [[Bern]] (17. august 1942) ble lest av Trygve Lie og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942.<ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s. 109.</ref> Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert. Utenriksdepartementet i London sendte samme dag telegram om saken til den norske legasjonen i Bern.<ref name="arkivverket.no">{{Kilde www|tittel = Jødar i tyske avlivingsleirar - Arkivverket|url = http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/Andre-verdskrig/Nordmenn-i-fangenskap/Joedar-i-tyske-avlivingsleirar|verk = www.arkivverket.no|besøksdato = 2015-12-06}}</ref> Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave, ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 [[Trygve Lie]] om meldinger om massemord ved gassing. 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere: «Slike appeller er ikke nødvendige for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge.»<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 223-224</ref><ref>Helgheim, Roald: «Det største norske sviket». ''Dag og Tid'', 24. oktober 2014.</ref>

===Sovjetunionen===
Sovjetiske myndigheter hadde omfattende etterretning fra kommunister bak tyske linjer og det var lettere å rømme til sovjetisk område enn vestover. [[NKVD]] fikk detaljer om Auschwitz i november 1943, og fortsatte å få motta etterretning i 1944. A.S. Piatko og V.J. Pugev tok seg fra Auschwitz gjennom Østfronten og ga detaljer om gasskamrene og krematoriene til NKVD i Ukraina i november 1943. I 1944 fikk sovjetiske myndigheter informasjon fra en SS-mann som hoppet av østover. Sovjetiske styrker frigjorde [[Majdanek]] 3. juli 1944. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. NKVDs informasjon ble sammenstilt til en rapport 31. august 1944.<ref name="Orbach" />

«De sovjetiske jødenes sorte bok» (russisk: ''Чёрная Книга'', engelsk: ''Black Book'') ble utarbeidet i 1944 av [[Vasilij Grossman]] og [[Ilja Ehrenburg]] med sikte på publisering. Boken omfatter detaljert beretninger fra gjerningsmenn, ofre, pårørende og øyenvitner. Sensurmyndighetene ga først ordre om at det særskilt jødiske ved ofrene ikke skulle nevnes og at lokale medhjelpere i Ukraina skulle tones ned. Publisering ble deretter stanset, kopier og trykkeplatene ble ødelagt i 1948. Sovjetiske myndigheter mislikte særlig at jødene ble fremhevet som en særlig kategori offer. Flere manus overlevde blant annet 1120 maskinskrevne sider sendt til Palestina i 1946 (overlevert til [[Yad Vashem]] i 1965), mens flere hundre sider om holocaust i Litauen gikk tapt. Initiativet til boken kom i 1942 trolig fra [[Albert Einstein]], [[Shalom Asch]] og [[Ben Zion Goldberg]] i USA. Tanken var å la boken komme ut samtidig i USA (på engelsk), i Sovjetunionen (på russisk og jiddisch) og i Palestina (på hebraisk). Ehrenburg ga i april 1944 ut boken ''Merder fun Felker'' (jiddisch tittel) på 63 sider med utdrag av materiale innsamlet så langt (bind 2 på 260 sider kom ut i 1945). Manus til den amerikanske utgaven var klart tidlig på våren 1945.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The black book and the Holocaust|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623529908413969|url=https://doi.org/10.1080/14623529908413969|dato=1999-11-01|forfattere=|fornavn=Harvey|etternavn=Asher|via=|serie=3|bind=1|hefte=|sider=401–416|issn=1462-3528|besøksdato=2019-11-24|sitat=}}</ref>

===Ungarn===
{{utdypende|Holocaust i Ungarn}}
Ungarske myndigheter deporterte fra juli 1941 jøder over grensen til Galicja som da var erobret fra Sovjetunionen etter den tyske invasjonen. Deportasjonene var kjent internasjonalt blant annet ved at ungarske offiserer holdt USAs ambassade i landet løpende informert. Den amerikanske ambassadøren rapporterte 27. juli til Washington at blant de deporterte var det både ungarske borgere og flyktninger fra Vest-Europa. I løpet av et par dager i slutten av august 1941 ble en stor del av de deporterte sammen med lokale jøder (i alt 23600) massakrert ved [[Kamenets-Podolsk]].<ref name="Eisen" />

Diplomater fra nøytrale land og noen kirkelige miljøer reagerte på den brutale behandlingen av jødene i forbindelse med interneringen.{{sfn|Vagi|2013|p=112}} Ungarn var formelt en uavhengig stat med mange utenlandske [[legasjon]]er, og diplomater fra nøytrale land kunne kommunisere fritt med omverdenen.<ref name="Levy" /> Deportasjonene, som ble iverksatt av ungarske tjenestemenn, førte til omfattende internasjonale protester, og [[Miklós Horthy]] ble utsatt for påtrykk for å gripe inn.<ref name="HolokausztMo">[http://www.holokausztmagyarorszagon.hu/index.php?section=1&type=content&chapter=4_3_2 A holokauszt Magyarországon: A deportálások leállítása] {{Wayback|url=http://www.holokausztmagyarorszagon.hu/index.php?section=1&type=content&chapter=4_3_2 |date=20060709130224 }} (lest 11. september 2006)</ref> Uten velvillig samarbeid fra ungarsk side hadde SS liten mulighet til å gjennomføre deportasjonene.<ref name="Wetzler, A. 2007"/>

[[Raoul Wallenberg]] kom til Budapest 9. juli 1944, dagen etter at deportasjonene stanset.{{sfn|Braham|2002|p=2}} Wallenberg fikk førstehånds kjennskap til nazistenes jødeforfølgelse under opphold i [[Haifa]] der han møtte unge jøder som hadde flyktet fra Tyskland. Han ble også kjent med jødiske flyktninger i Sverige.<ref>{{Harvnb|Bierman|1981}} s. 41-42</ref> Wallenbergs redningsarbeid foregikk særlig etter at Pilkors-partiet grep makten 15. oktober og under den sovjetiske beleiringen av byen i desember 1944 og januar 1945.{{sfn|Braham|2004|p=183}}

[[Ángel Sanz Briz]] var i utgangspunktet handelsattaché ved Spanias ambassade i Budapest, og fikk etterhvert ansvar for hele ambassaden. Han sendte Vrba-Wtzler-rapporten hjem til Spania uten å få noen instrukser i retur. På eget initiativ begynte Briz kreative redningsoperasjoner for jødene i Budapest. Utenriksministeren sendte 24. oktober 1944 instruks om å ta så mange forfulgte jøder som mulig under spansk beskyttelse.<ref>{{Kilde avis|tittel=How Spain's 'Angel of Budapest' saved Jews from Holocaust|url=https://www.bbc.com/news/world-europe-47536432|dato=2019-03-18|besøksdato=2019-09-26|språk=en-GB|fornavn=James|etternavn=Badcock|avis=BBC News|side=|sitat=On 24 October, 1944, then foreign minister José Félix de Lequerica sent a telegram to Sanz Briz in Budapest. "On request of the World Jewish Congress please extend protection to largest number persecuted Jews," it said.}}</ref>

«Jøder mot lastebiler»-planen ble lansert av Eichmann i samtale med Joel Brand, leder for en jødisk organisasjon, og la opp til å bytte én million jøder mot {{formatnum:10000}} lastebiler og andre varer fra vesten. Brand og Andreas Gross reiste 19. mai 1944 med fly til Istanbul. Brand og Gross klarte verken å overbevise jødiske ledere eller de alliertes representanter om planen. De allierte avslo videre forhandlinger.{{sfn|Braham|2004|p=189-190}}{{Sfn|Breitman|1992|p=177}} Himmler var nøye med å holde reisen hemmelig for sine rivaler Veesenmayer og [[Ribbentrop]].{{Sfn|Breitman|1992|p=191}}

===USA===
Juristen Jacob Robinson, som hadde flyktet fra Litauen, arbeidet i USA blant annet med å samle dokumentasjon om det pågående folkemordet på jødene i tyskokkupert område. Mot slutten av 1942 hadde Robinson nok informasjon til å forstå at nazistene drev utryddelse av jødene i Øst-Europa. Han sammenstilte materiale som [[Nahum Goldmann]] og sionistlederen [[Stephen Samuel Wise]] formidlet til de allierte lederne.<ref name="Bush2">Bush, J. A. (2016). [https://digitalcommons.lmu.edu/ilr/vol39/iss1/12/ Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer]. ''Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review'', 39, 259.</ref><ref name="NYT">{{Kilde avis|tittel=DR. JACOB ROBINSON, HISTORIAN,DIES AT 88|url=https://www.nytimes.com/1977/10/28/archives/dr-jacob-robinson-historian-dies-at-88-authority-on-the-holocaust.html|avis=The New York Times|dato=1977-10-28|besøksdato=2021-10-11|issn=0362-4331|språk=en-US|sitat=Dr. Jacob Robinson, a historian of the destruction of Eastern European Jewry during the Nazi regime, died Monday at the New York Infirmary at the age of 88. He was the founder of the institute or Jewish Affairs and was a consultant to Justice Robert H. Jackson, chief counsel at the Nuremberg war crime trials in 1946.}}</ref><ref name="Omry">{{Kilde artikkel|tittel=At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law|publikasjon=Osteuropa|url=https://www.jstor.org/stable/44934282|dato=2008|fornavn=Omry|etternavn=Kaplan-Feuereisen|etternavn2=Mann|fornavn2=Richard|serie=8/10|bind=58|sider=157–170|issn=0030-6428|besøksdato=2021-10-10}}</ref> I boken ''Hitler’s Ten-Year War on the Jews,'' utgitt av Robinson og hans medarbeidere i 1943, ble det anslått at Hitlers regime hadde drept 3 millioner av 8,3 millioner jøder i Europa samt at jødenes eiendeler var fullstendig ødelagt. Rapporten ''Jews in Nazi Europe, February 1933 to November 1941'' ble utarbeidet til en konferanse i november 1941 og beskrev forfølgelsene av jødene og de første tegn til holocaust i emning. Nehemiah Robinson (Jacob Robinsons bror) ga i 1944 ut ''Indemnification and Reparations: Jewish Aspects'' som omhandlet jødenes økonomiske tap.<ref name="Bush2"/><ref name=":3">{{Kilde artikkel|tittel=Hitler's Ten Year War on the Jews|publikasjon=International Affairs|doi=10.2307/3019003|url=https://doi.org/10.2307/3019003|dato=1945|fornavn=S. W. D.|etternavn=Rowson|serie=1|bind=21|sider=108–108|issn=1468-2346|besøksdato=2021-10-12}}</ref>