Redigerer Kina (avsnitt)

==== Kinesisk talemål ====
Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for [[kantonesisk]]), er talespråket &ndash; spesielt i Sør-Kina &ndash; ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Folkerepublikken Kina kalles talespråket [[Hanyu|Hànyǔ]] («Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som ''navn på stedet + huà'' (for eksempel [[Shanghaihua|Shànghǎihuà]] = Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).

I 1913 bestemte den nyopprettede Republikken Kina seg for å innføre et felles riksspråk, som et ledd i nasjonsbyggingen. Riksspråket var i datidens språkbruk kjent som ''[[putonghua|Guóyǔ]]'', og var basert på dialekten i [[Beijing|Běijīng]]-området i Nord-Kina, som i Vesten kalles [[standard mandarin|mandarin]]. Etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 fortsatte politikken med å promotere mandarin som riksspråk, nå under betegnelsen ''Pǔtōnghuà''.<ref name="Kubler-skriftlig" /> Skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket.

At kinesisk er et tonefallspråk vil si at ''tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter''. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter [[pinyin|pīnyīn-standarden]] angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner for eksempel fra fransk).

Standard kinesisk har fire toner.

*1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
*2. tone: stigende (á)
*3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
*4. tone: raskt fallende (à).

For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.