Redigerer Keltisk kristendom (avsnitt)

== Liturgiske og rituelle praksiser ==
=== Kalkulering av påsken ===
* ''Se egen artikkel, [[Påskeformelen]]''
Et særkjenne ved keltisk kristendom var dens [[konservatisme]],<ref>Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i ''The Times of Bede'', red. Stephen Baxter (Oxford, Blackwell Publishing, 2006), side 224 n. 1.</ref> f.eks når det gjaldt utregningen av datoen for [[påske]]. Dette var (og er) en komplisert prosess som innebærer bruk av [[tidevann]]skalender. Ulike tabeller fantes den gang for å beregne påsken en rekke år fremover, og på [[de britiske øyer]] benyttet presteskapet en tabell (''Celtic-84''<ref>[https://www.mgh-bibliothek.de/dokumente/a/a149668.pdf Den tapte ''Celtic-84''-tabellen,] gjenfunnet i [[Padova]]</ref>) tilsvarende den som kirkefaderen [[Hieronymus]] benyttet.

I løpet av 500- og 600-tallet var denne tabellen blitt foreldet og erstattet av [[Dionysius Exiguus]]' mer nøyaktige utregninger. Etter hvert som den keltiske kirken fikk fornyet kontakt med kontinentet, ble avviket oppdaget. De fleste i Sør-Irland aksepterte oppdaterte beregningstabeller uten større vansker, med et merkbart unntak av munkene ved [[Iona-klosteret|klosteret i Iona]] og dets mange underliggende klostre.<ref>John, Eric (2000): «The Social and Political Problems of the Early English Church», i ''Anglo-Saxon History: Basic Readings'', red. David A. E. Pelteret (New York & London: Garland Publishing, 2000), side 34</ref> Slik godtok folk i Sør-Irland en felles påskeberegning på kirkemøtet i Mag Léne<ref>[https://pilgrimagemedievalireland.com/2013/03/29/the-easter-controversy-in-early-medieval-ireland/ ''The Easter Controversy in Early Medieval Ireland]</ref> en gang rundt [[630]], det samme gjorde de nordlige irlendere ved kirkemøtet i Birr en gang rundt [[697]], likeså [[Northumbria]] ved kirkemøtet i [[Whitby]] i år [[664]]. 

Til slutt ble også Iona tvunget til å endre sin praksis i år [[716]] og forlot 84-årssyklusen brukt i tabell ''Celtic 84''.<ref>[https://www.mgh-bibliothek.de/dokumente/a/a149668.pdf Den tapte ''Celtic-84''-tabellen, gjenfunnet i Padova]</ref> At det tok 86 år (fra 630 til 716) å oppnå enighet innenfor et så relativt lite område, tyder på at påskens datering bare var en av mange kulturelle, politiske og teologiske motsetninger den keltiske kirke sto overfor.
[[Fil:Fra Angelico 052.jpg|right|thumb|175px|Romersk kronraking adskilte seg fra den irske med barbering av forhodet fra øre til øre.]]

=== Munkenes kronraking ===
Irske munker hadde en egen [[tonsur]], eller en egenartet metode for å klippe håret på, som skilte dem ut som munker i motsetningen til andre identiteter som krigere og bønder som bar annen hårpryd. Kontinentale munker brukte [[tonsur]], rakte av seg håret på issen og etterlot en krans av hår, kanskje som en etterligning av [[Kristi tornekrone]]. Keltisk kronraking besto i å rake av seg alt håret på forhodet, fra øre til øre, med hår i en stripe ned til nakken.

=== Botsøvinger ===
På Irland utviklet det seg en egen for botsøvelse med private bekjennelser for en prest under forsikring om diskresjon. Botsøvelser ble gitt og utført like privat.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', red. John T. McNeil & Helena M. Gamer (New York, Columba University Press, 1938), side 28</ref> Noen håndbøker, kalt «penitentialer», tjente som rettledning for skriftefedre og som et middel for å regulere boten gitt for hver bestemte synd.

I oldtiden ble bot gitt ved en offentlig ritual. Botferdige eller skriftbarn ble delt i adskilte deler av kirken i løpet av den liturgiske utøvelsen, og de kom til [[messe]]n iført sekkestrie og aske i en prosess kjent som ''exomologesis'' som ofte innebar en form for generell bekjennelse.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 7-9</ref> Det er bevis på at denne offentlige bot ble gikk forut en privat bekjennelse til en biskop eller prest (''sacerdos''), og det synes som at, for noen synder, at privat botsøvelse ble tillatt isteden.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 9-12.</ref> Uansett, botsøving og forsoning var oftest et offentlig ritual, stundom ikke gjentatt, og omfattet syndsforlatelse som dens konklusjon.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 13-17.</ref>

Den irske botsøvelsen spredte seg over kontinentet hvor offentlig bot hadde fått mistillit. Sankt [[Columbanus]] har fått æren for å introdusere ''medicamenta paentitentiae'', «botsøvingens medisin», til Gallia på en tid hvor den hadde blitt neglisjert.<ref>Peter Brown: ''The Rise of Western Christendom'', 2. utgave (Oxford: Blackwell Publishing, 2003), side 252</ref> Til tross for at den irske metoden møtte en del motstand var den ved år [[1215]] blitt etablert som standard ved det fjerde laterianske kirkemøte som etablerte en kirkerettslig vedtekt som krevde et minstemål av minst en hvert år.