Redigerer Karl Martell (avsnitt)

=== Kriger 732&ndash;737 ===
Mellom hans seier i 732 og [[735]], reorganiserte Karl kongedømmet [[Burgund]]. Han erstattet grevene og hertugene med sine lojale tilhengere og styrket dermed sitt grep om makten. Han ble tvunget til å invadere Friesland igjen i [[734]] på grunn av handlingene til [[Radbod, frisernes konge|Radbod]], frisernes hertug (719&ndash;734), sønn av hertug Aldigisel som hadde akseptert de kristne misjonærene Willibrord og Boniface. Samme år drepte han hertugen som hadde utvist de kristne misjonærene, i et slag og kuet befolkningen (han ødela alle hedenske templer) slik at befolkningen var fredelige de neste tjue årene.

Dynamikken endret seg i 735 på grunn av Odo den stores død. Han hadde blitt tvunget til å anerkjenne, riktignok med reservasjoner, overherredømmet til Karl i 719. Selv om Karl ønsket å forene hertugdømmet direkte til seg og han reiste dit for å skaffe seg aquitainernes lojalitet, utropte adelen Odos sønn, [[Hunold]], til ny hertug. Karl anerkjente hertugen da araberne invaderte Provence året etter, og hertugen var like tvunget til å anerkjenne Karl som overherre siden han ikke hadde håp om å stå i mot muslimene alene.

Denne arabiske sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i [[Narbonne]] i 736 og tok [[Arles]]. Karl la konflikten med Hunold midlertidig til sides, og dro ned til muslimenes befestninger i Provence. I 736 tok han tilbake [[Monfrin]] og [[Avignon]], og med hjelp fra [[Liutprand, langobardenes konge]] tok han Arles og [[Aix-en-Provence]]. [[Nîmes]], [[Agde]] og [[Béziers]] som muslimene hadde holdt siden [[725]] falt til ham og deres festninger ble ødelagt. Han knuste en mulimsk armé ved Arles og beseiret en mektig hær utenfor Narbonne ved elven Berre, men klarte ikke å ta byen.

Militærhistorikere tror han kunne tatt den, hadde han valgt å bruke alle sine ressurser for å gjøre det, men han trodde at hans liv nærmet seg slutten, og han hadde så mye å gjøre for å forberede sine sønners overtagelse av det frankiske riket. Han lot derfor Narbonne bli stående, isolert og omringet, og hans sønn ville vende tilbake for å frigjøre den for kristendommen. Han lyktes derimot med å renske Provence for dets fremmede okkupanter og knuste alle fremmede arméer som var i stand til å spre islam videre.

Det som var spesielt med disse kampanjene, var Karls bruk av tungt kavaleri med [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøyler]] til støtte for sin [[falanks]]. Dette var første gang han brukte dette. Hans evne til å koordinere infanteri- og kavaleriveteraner var uten sidestykke i den epoken og gjorde det mulig for ham å møte invasjonsstyrker som var mye større en hans og beseire de kraftig gang etter gang. Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for kristendommens Europa som Poitiers. I ''Barbarians, Marauders, and Infidels'' av [[Antonio Santosuosso]], professor emeritus i historie ved [[University of Western Ontario]], regnet som ekspert i denne epoken, legger han frem en interessant moderne mening om Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans sønn i 736&ndash;737. Santosuosso sier at disse sene beseiringene av invaderende muslimske hærer var minst like viktige som Poitiers i deres forsvar av vestlig kristendom og beskyttelse av klostrene som var sentrene for lærdom som til slutt ledet Europa ut av den mørke middelalder. Etter å ha studert arabiske fortellinger fra perioden, argumenterer han også med at disse var tydelig invasjonsarméer, sendt av [[kalif]]en ikke bare for å hevne Poitiers, men for å erobre det kristne Europa og føre det inn i kalifatet.

I motsetning til sin far ved Poitiers, visste Rahmans sønn i 736&ndash;737 at frankerne var en reell maktfaktor, og at Martell personlig var en styrke de måtte regne med. Han hadde ingen intensjoner med å la Martell ta ham uforberedt og diktere tid og sted for slag, slik hans far hadde gjort, og konsentrerte seg i stedet med å ta en betydelig del av slettene ved kysten rundt [[Narbonne]] i 736 og [[Arles]]. Derfra planla de å bevege seg fra by til by og befeste dem underveis. Dersom Martell ønsket å stoppe dem fra å lage en permanent enklave som kalifatet kunne ekspandere fra, måtte han komme til dem i åpent lende, hvor han i motsetning til sin far, ville diktere slagstedet.

Alt gikk som han planla, helt til Martell ankom, riktignok en del raskere enn maurerne trodde han kunne klare å samle en hel armé. Men dessverre for Rahmans sønn hadde han overvurdert tiden det ville ta Martell å utvikle tungt kavaleri som var like godt som muslimenes. Kalifatet trodde det ville ta en generasjon, men Martell klarte det på fem korte år. Forberedt på å møte den frankiske falanksen, var muslimene totalt uforberedt på å stå ovenfor en blandet styrke av tungt kavaleri og infanteri i en falanks. Dermed ble Karl igjen kristendommens beskytter og stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa, ettersom tiden for islamsk evne til å ekspandere nærmet seg slutten. Disse nederlagene var det siste store forsøket på ekspansjon av umayyad&ndash;kalifatet før ødeleggelsen av dynastiet i [[slaget ved Zab]].