Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Vestarméen og fristilt ===
Formelt var Bernadotte kommandant over vestarméen til langt ut på våren 1802, men han tilbrakte lange perioder i Paris,<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 245-246</ref> der han fremdeles satt i statsrådet.<ref name="AlanPalmer134-143">Alan Palmer 1992, s. 134-143</ref> I denne tiden ble det avdekket flere komplotter mot Bonaparte, som kunne synes å involvere Bernadotte. Han ble frikjent for mistanker, men mistanken og hans kritiske omtale av Napoléons styre bidro til at forholdet mellom dem tidvis var svært anstrengt.<ref name="AlanPalmer134-143" /> Den 30. oktober 1800 solgte paret Bernadotte huset i rue Cisalpine og kjøpte i stedet La Grange la Prévôte, 35&nbsp;km sørøst for Paris, ved [[Savigny-le-Temple]].<ref name="AlanPalmer134-143" /> Mens Désirée ofte foretrakk å bo hos sin mor eller søster i Paris, var herregården Bernadottes foretrukne oppholdssted når han var i Frankrike.<ref name="AlanPalmer134-143" />

Mot slutten av november 1800 blusset krigen igjen opp, og Bernadotte håpet å få en kommando. Men etter general [[Jean Victor Marie Moreau]]s seier den 3. desember 1800 i slaget ved Hohenlinden ble den andre koalisjonskrigen avsluttet med Freden i Lunéville.<ref name="AlanPalmer134-143" /> Blant de litterære [[Salong (samling)|salonger]] Bernadotte søkte når han var i Paris, var [[Juliette Récamier]]s. Da hennes far urettmessig ble anklaget for å spre [[propaganda|rojalistpropaganda]], bisto han ved å gå i forbønn hos Napoléon Bonaparte.<ref name="AlanPalmer134-143" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 259</ref> I slutten av april 1801 var han endelig tilbake ved vestarméen; han håpet å lede en fransk invasjon av Storbritannia.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 255</ref> Ryktene om det hadde også nådd London.<ref name="AlanPalmer134-143" />

Høsten 1801 ble det imidlertid klart at det ikke ble noen fransk invasjon av Storbritannia. I stedet fikk han tilbud om å bli ambassadør i [[Konstantinopel]] eller generalguvernør på [[Guadeloupe]] (De vestindiske øyer), noe han avviste.<ref name="AlanPalmer134-143" /> Misnøyen blant mange offiserer og politikere over Napoléon Bonapartes stadig mer dominerende stilling ble ikke mindre med hans forsoning med den katolske kirken ved [[konkordatet av 1801]].<ref name="HojerFranskatiden260-268">Torvald T:son Höjer 1939, s. 260-268</ref><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 179-180</ref><ref name="HojerFranskatiden272-275">Torvald T:son Höjer 1939, s. 272-275</ref>

Våren 1802 bodde han mye på herregården La Grange og reiste ofte inn til Paris. Det var en periode med politisk uro, og Bonaparte og hans støttespillere var usikre på Bernadottes lojalitet.<ref name="AlanPalmer134-143" /> Sammen med flere andre offiserer ble han nøye overvåket av det hemmelige politiet.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 269</ref> Med andre høyere offiserer og politikere diskuterte Bernadotte mulige lovlige fremgangsmåter for å avsette Bonaparte. At Bernadotte ble knyttet til et komplott mot Bonaparte med utgangspunkt i Rennes (fransk: complot des libelles),<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 176-178</ref> satte ham i en vanskelig stilling.<ref name="HojerFranskatiden260-268" /> Bonaparte anså seg best tjent med å få Bernadotte vekk og tilbød han å bli generalguvernør i [[Fransk Louisiana]].<ref name="AlanPalmer144-150">Alan Palmer 1992, s. 144-150</ref> Etter å ha rådført seg med [[Marquis de La Fayette|La Fayette]], stilte Bernadotte som betingelse at han skulle få med tre tusen gode nybyggere og tilsvarende soldater, hvilket Bonaparte avviste.<ref name="AlanPalmer144-150" />

[[Fil:Jacques-Louis David, The Coronation of Napoleon edit.jpg|miniatyr|Napoléons kroning i 1804, Jean Baptiste Bernadotte er til stede, bak gruppen til høyre, ved siden av Eugéne de Beauharnais {{Byline|Jacques-Louis David (1748–1825) og Georges Rouget (1783–1869)|type = Malt av}}]]

I desember 1802 begynte Bonapartes irritasjon over Bernadotte å nå en grense, men utenriksminister Talleyrand tilbød Bernadotte å bli Frankrikes sendemann (ambassadør) i USA.<ref name="AlanPalmer144-150" /> Den offisielle utnevnelsen kom 21. januar 1803 med ordre om snarest å begi seg dit, men Bernadotte drøyde, noe som førte til at en rasende Bonaparte den 1. april instruerte Bernadotte om å avreise neste dag. Det drøyde imidlertid til begynnelsen av mai før paret Bernadotte var i havnebyen [[La Rochelle]], og første skip med plass avseilte først to uker senere. I mellomtiden ble [[Fredstraktaten i Amiens|freden i Amiens]] brutt, og landet var igjen i krig med Storbritannia. Bernadotte skrev til Bonaparte at han i lys av omstendighetene ikke kunne reise og stilte seg til tjeneste for felttog.<ref name="AlanPalmer144-150" />

Bernadotte var deretter uten oppdrag på La Grange i nær et år. Bonaparte var forbitret over hva han anså som nonchalant håndtering av ambassadørposten i Washington.<ref name="AlanPalmer144-150" /> Da [[Lucien Bonaparte]] ble beordret i eksil, avla han Bernadotte et langt besøk før avreisen, så i april 1804 var Bernadotte fremdeles blant generalene som var kritiske til Bonaparte.<ref name="AlanPalmer144-150" /> I begynnelsen av mai 1804 ble imidlertid Bernadotte innkalt til Bonaparte. Han ankom med bange anelser, men Bonaparte ønsket å ha ham på sin side, noe Bernadotte gikk med på.<ref name="AlanPalmer144-150" />

Bernadotte aksepterte Bonapartes tilbud og underkastet seg. I et brev til Lucien skrev han at «noen annen ære enn hos ham, med ham,  gjennom ham, og dessverre, for ham» ikke fantes.<ref name="HojerFranskatiden272-275" /> Bernadotte ble den 14. mai 1804 utnevnt til guvernør og øverstkommanderende i kurfyrstedømmet [[Hannover (stat)|Hannover]].<ref name="HojerFranskatiden272-275" /><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 194</ref> Etter at Napoléon Bonaparte utnevnte seg selv til keiser, ble Bernadotte sammen med ni andre generaler utnevnt til [[marskalk av Frankrike]].<ref name="AlanPalmer144-150" />