Redigerer Johan Bernhard Hjort (avsnitt)

== Fanger redder fanger ==
[[Fil:Camp ArbeitMachtFrei.JPG|thumb|Inngang til Sachsenhausen med det beryktede sitatet; «Arbeit macht frei» (arbeid gjør en fri)]]
Mens de befant seg i sitt «åpne fangenskap» som sivilt internerte i Tyskland, forsøkte familien Hjort å gjøre det beste ut av situasjonen. Datteren [[Wanda Maria Heger|Wanda]] tok i samråd med de norske sjømannsprestene i Hamburg, [[Arne Berge]] og [[Conrad Vogt-Svendsen]], initiativ til å besøke norske fanger. Hun begynte med besøk til [[konsentrasjonsleir]]en [[Sachsenhausen]]. Fangeleire ble besøkt, og fangene fikk pakker, og meldinger og navn ble smuglet ut.<ref>''Sandheden om de hvide busser'', side  68, «Til at skaffe de illegale oplysninger ud af lejrene medvirkende advokat Hjorts datter Wanda og af og til også hans to voksne sønner samt stud. med. Bjørn Heger, der selv havde siddet i Sachsenhausen.» og side 69, «Vi fik mange værdifulde oplysninger fra nordmændene på Gross Kreuz, der også havde interesseret sig meget for danskerne, selv om de ikke havde kunnet skaffe et fuldstændig kartotek over dem.»</ref>

Den første fangen Wanda besøkte var [[Didrik Arup Seip]].<ref>''Hver fredag foran porten'', side 38</ref> Han ble etter hvert løslatt og internert på samme vilkår som Hjort. Han flyttet med sin familie inn på godset Gross Kreutz ved [[Potsdam]] hvor Hjort og hans familie også bodde og ble med i arbeidet for fangene.<ref>Hjort og Seip ble frigitt fra tysk fangenskap, men på betingelse at de og deres familier ble i Tyskland til krigen var over, såkalt sivilinternering. Hjorts familie i Tyskland ordnet med opphold på godset Gross Kreutz, som en gren av familien eide.</ref>

Fra januar 1944 fikk familien opprettet kontakt med den norske diplomaten [[Niels Christian Ditleff]] i Stockholm. Via svenske diplomatiske kanaler sendte de ham om lag 50 rapporter med navnelister. Seip og barna var de førende i dette fangearbeidet, men også Hjort selv engasjerte seg som forsvarer for norske fanger i Tyskland. Blant de fangene han bisto var blant andre medlemmer av [[Wollweber-gruppen]].

Den 26. oktober 1944 fikk Ditleff et notat fra Hjort hvor han ba om at de norske fangene ble ført til Sverige<ref>''Hver fredag foran porten'', side 151: «Det henstilles derfor inntrengende til overveielse for de norske myndigheter, om ikke den svenske regjering kan formås til å intervenere til fordel for iallfall de norske og danske sivilfanger i Tyskland, inklusive dem i fengsler og tukthus, med det for øye at fangene føres til Sverige og eventuelt forblir der til krigens slutt.»</ref>, og kort etter sendte Ditleff et notat hvor han meldte om tyske planer for å likvidere alle fanger før krigsslutt. Disse notatene fikk avgjørende betydning for den svenske redningsaksjonen kjent som [[de hvite bussene]].

I februar 1945 kom [[Folke Bernadotte]] til Berlin for å møte tyske ledere, blant dem Himmler. Dette initiativet hadde til hensikt å redde de skandinaviske fangene, og Bernadotte møtte også kretsen fra Gross Kreutz.<ref>''Hver fredag foran porten'', side 175-178</ref> Hjort og Vogt-Svendsen hadde laget skisser over leirene og et notat over hvordan samling av fangene i [[Neuengamme (leir)|Neuengamme]] rent praktisk kunne gjøres, og Bernadotte brukte dette som basis for sin aksjon.

De norske offiserene som satt i tysk fangenskap var blitt overført fra Schildberg til Luckenwalde i februar 1945. I slutten av april var de fleste norske fangene fraktet hjem, men Johan Bernhard Hjort og sønnen Helge ble igjen på Gross Kreutz. De ville ikke forlate Tyskland før de siste norske fangene var ute. Det var fremdeles 1&nbsp;100 norske offiserer igjen, Hjort hadde møtt dem allerede i februar og lovet general [[Otto Ruge|Ruge]] – som var øverstkommanderende for de norske offiserene i tysk fangenskap – å fungere som forbindelsesledd inntil fangene kunne sendes hjem. Familien Hjorts sjømannskirkens{{Klargjør}} oversikt over de norske fangene var grunnlag for at repatrieringskontoret i Hamburg (under ledelse av den norske offiseren [[Wsevolod Walentinowitch Bulukin|Bulukin]]) kunne hente general Ruge og andre norske offiserer fra Luckenwalde omkring 12. mai 1945.<ref name=":0">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1950 | tittel = I tysk krigsfangenskap: norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942 - 1945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011031720017 | side = }} </ref> Luckenwalde ble inntatt av sovjetiske styrker i april 1945 og general Ruge sendt til Moskva.<ref name=":0" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Anker, Peter (1903-1977) | utgivelsesår = 1971 | tittel = Frihetens gisler: fra hjelpearbeidet for de norske fangene 1940-1945 | isbn = 8205003262 | isbn = 8205003254 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102108205 | side = }} </ref>

Sovjetstyrkene nådde Gross Kreutz i månedsskiftet april/mai. Den tyske gårdsbestyreren ble slått i hjel av de østeuropeiske tvangsarbeiderne på godset. Etter Tysklands kapitulasjon bestemte sovjetstyrkene at de norske offiserene skulle sendes hjem via [[Murmansk]], men Hjort og andre nordmenn fant fangene og sørget for at de ble sendt direkte hjem til Norge. I begynnelsen av juni var Hjort selv tilbake i Norge, etter nesten tre års opphold i Tyskland.