Redigerer Jens Christian Hauge (avsnitt)

== Forsvarsminister ==
Hauge var den eneste av de sentrale hjemmefrontlederne uten politisk bakgrunn fra før krigen, og begynte sin politiske karriere i 1945, takket være sin motstandslederstatus.{{Tr}} Etter å ha arbeidet noen få uker som direktør i Erstatningsdirektoratet, var planen at Hauge skulle være sekretær for hjemmefrontlederen [[Paal Berg]] som først fikk i oppdrag å danne en samlingsregjering. Da denne ga opp, arvet [[Einar Gerhardsen]] ham som sekretær i sin [[Einar Gerhardsens første regjering|første regjering]] fra juni 1945.

I 1945 var det ingen som visste helt sikkert hvilket parti Hauge sympatiserte med, og han ble derfor tilbudt førsteplassen på Oslo [[Venstre]]s stortingsliste samme høst av prisdirektør [[Wilhelm Thagaard]]. Hauge takket nei, og valgte i stedet å melde seg inn i [[Arbeiderpartiet]]. Til å begynne med var det flere sentrale arbeiderpartiledere som så med forakt på den såkalte «14-dagerssosialisten», blant annet LO-leder [[Konrad Nordahl]] og redaktør i [[Arbeiderbladet]], [[Martin Tranmæl]].

Etter stortingsvalget ble Hauge – 30 år gammel – utnevnt til [[forsvarsminister]] i [[Einar Gerhardsens andre regjering]] og [[Oscar Torps regjering]] fra 5. november 1945 til 6. januar 1952. Under hans tid som forsvarsminister for Norge i etterkrigsårene satte han igang en rekke endringer i forsvaret, både den synlige og den ''hemmelige'' delen. [[Josef Stalin|Stalins]] maktovertakelser i [[Tsjekkoslovakia]] og pakt-tilbud til [[Finland]] skremte den norske regjeringen, som tok sine videre steg for å sikre hjemlandet. Deriblant ble den såkalte [[Norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden|Stay Behind]]-organisasjonen opprettet av Hauge. I tillegg satte han igang en styrking av «radiokontroll-tjenesten» samt utenlands informasjonstjenester via Handelsflåten og andre metoder. Flyrekognosering og agenter ble også satt inn for å skaffe etterretning om situasjonen på [[Svalbard]].

Hauge la vekt på at Forsvaret skulle være under styring av politiske myndigheter, noe som bragte ham i konflikt med de norske generalene; etter tur gikk [[Otto Ruge]], [[Halvor Hansson]] og [[Olaf Helset]] av, mens Hauge ble sittende med Gerhardsens fulle tillit.{{Tr}}

Ved Stortingsproposisjon nr. 1 (1945–46) (Forsvarsbudsjettet) ble [[Forsvarets forskningsinstitutt]] foreslått opprettet av Hauge våren 1946 for å ta over kunnskapen fra [[Forsvarets forskningsinstitutt#Historie|Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg]] (FOTU) som ble opprettet i 1942.

Hauge fikk også planene om en [[atomreaktor]] i Norge behandlet i [[Stortinget]] på rekordtid etter å ha blitt overbevist av [[Gunnar Randers]] og [[Odd Dahl]] om viktigheten av et slikt program. [[Institutt for energiteknikk#Historikk|Forskningsreaktoren JEEP]] ble deretter konstruert på [[Kjeller (Akershus)|Kjeller]] i fellesskap med [[Nederland]].

Under sin periode som forsvarsminister var han med på å forberede Norges tilslutning til [[NATO]] i 1949.

Etter Gerhardsens overraskende avgang i november 1951 og en kort periode i Oscar Torps regjering, fulgte Hauge med over til Arbeiderpartiets partikontor på [[Youngstorget]], der han gikk inn i en nyopprettet stilling. Her dannet han sammen med Gerhardsen og partisekretær [[Haakon Lie]] et ideologisk-organisatorisk maktsentrum som befestet grunnprinsippene som har styrt utviklingen i mye av etterkrigstiden. En aktiv industripolitikk, korporativt samvirke, [[demokrati]] og en vestlig orientering (USA).