Redigerer Jamaica (avsnitt)

==Historie==
{{refforbedreavsnitt}}

=== 1400-tallet og 1500-tallet ===
I [[1494]] kom [[Christofer Columbus]] til øyene for første gang. Det var begynnelsen på slutten for tainofolket på Jamaica, delvis som følge av [[kopper (sykdom)|kopper]]viruset som spanjolene brakte med seg, og delvis på grunn av kolonistenes dårlige behandling av de tainoanske innbyggerne. Tainobefolkningen var halvert allerede i [[1598]].<ref>[http://jnht.com/history_columbian_spanish.php Jamaica National Heritage Trust]</ref>

Spanjolene slo seg etter hvert ned på øya og begynte med [[jordbruk|gårdsbruk]], hovedsakelig med [[storfe]] og [[gris]]er. Fra 1520-årene ble det opprettet sukkerrørsplantasjer, noe som deretter dominerte øyas økonomi i flere hundre år. Store mengder slaver ble importert fra Afrika, og har preget øyas befolkning siden.

=== 1600-tallet ===
I [[1654]] erobret britiske styrker øya etter en hard, men nytteløs væpnet motstand fra spanjolene som bodde på øya. En stor gruppe rømte slaver ([[maroon]]er) fortsatte sitt frie liv i fjellene, og lot seg like lite kue av britene som de hadde blitt det av spanjolene.

Britene investerte i produksjon av [[kakao]], [[kaffe]] og enda mer [[sukkerrør]], og dette ga dem rike inntekter. Men på grunn av stadige kriger med skiftesvis [[Frankrike]] og [[Spania]] fikk [[Sjørøveri|sjørøvere]] kontrollen over øya. Sjørøverne var en gruppe som bestod av politiske flyktninger og rømte kriminelle. Jamaica ble et utmerket utgangspunkt for plyndringstokt mot spanjolenes [[gallion]]er, som fraktet sølv og gull fra [[Mexico]] og [[Peru]] (via [[Panama]]). Britene skiftet på å støtte sjørøverne og å hjelpe spanjolene med å drive dem tilbake, alt ettersom Storbritannia og Spania var i krig eller hadde inngått fredsavtale. Sjørøverstaten fikk imidlertid en alvorlig knekk etter et jordskjelv i [[1692]] som førte til at hovedstaden [[Port Royal]] forsvant i havet. Deretter gjenerobret britene kontrollen over øya og gjorde slutt på sjørøvervirksomheten. Britene gjenopprettet øyas [[Slaveri|slaveøkonomi]], med store sukkerrørsplantasjer som fundament.

=== 1700-tallet ===
Slavene gjorde imidlertid hyppig opprør mot britene. Rømte slaver slo seg sammen med etterkommerne av maroonene, og tvang britene til å gi dem selvstyre i [[1739]].

Britene fortsatte å hente nye slaver til øyene, og de nye slavene ble satt til å arbeide på sukkerplantasjer under skrekkelige forhold og med harde straffer mot ulydighet. Slaveopprørene fortsatte, særlig etter at [[den amerikanske frigjøringskrigen]] ([[1775]]–[[1781|81]]) og [[den franske revolusjon]] ([[1789]]) forsterket slavenes frihetstrang.

=== 1800-tallet ===
Det siste og største av slaveopprørene på Jamaica var «the Christmas Rebellion» i [[1831]]. Det var inspirert av «Daddy» [[Sam Sharpe]], en utdannet slave og predikant som gjorde passiv motstand. Opprøret utviklet seg til å bli svært voldsomt, og hele 20&nbsp;000 slaver raserte plantasjer og drepte plantasjeeierne. 400 slaver ble hengt, og mange flere pisket, før britiske myndigheter valgte å stanse opprøret ved å gi slavene frihet 1. august [[1834]].
 
Overgangen fra slaveøkonomi til en økonomi basert på betalt arbeid forårsaket økonomisk kaos. De fleste frigitte slavene skydde plantasjearbeid og valgte å leve av selvbergingsjordbruk.

Selv om slaveriet var opphevet og de tidligere slavene var blitt frie, var det fortsatt hvite plantasjeeierne som dominerte samfunnet, og bare godseiere som hadde stemmerett. [[Mulatt]]ene fikk stemmerett i [[1830]], og liberale mulatter tok opp kampen for de undertrykte på [[1860-tallet]].

Da en marine-blokade kuttet livsviktige forsyninger under [[den amerikanske borgerkrigen]] ([[1861]]&ndash;[[1865|65]]), tippet det over for den svarte befolkningen. I desperasjon over forholdene og urettferdigheten ble det et nytt opprør, ledet av baptist-diakonen [[Paul Bogle]]. Guvernør [[Edward Eyre]] og hans tilhengere fikk slutt på opprøret, og Bogle ble hengt. Flere hundre andre ble henrettet og pisket, og flere tusen hjem ble rasert som hevn. Den brutale undertrykkelsen førte til anskrik i England, der opinionen krevde anstendig styre av Jamaica. Dette ble begynnelsen på en epoke med en serie av liberale guvernører.

I 1872 ble Kingston hovedstaden i Jamaica.

=== 1900-tallet ===
En økonomi basert på bananplantasjer skapte en jevn vekst, som endte brått i nedgangstidene på [[1930-tallet]]. Økonomien kom fort i gang igjen under andre verdenskrig, da De karibiske øyer forsynte Storbritannia med mat og råmaterialer.

I [[1944]] rammet en sultkatastrofe Jamaica. Øya ble innvilget fullt selvstyre av Storbritannia i [[1947]], og Jamaica trakk seg ut fra [[Vestindiaføderasjonen]] i [[1962]] etter en folkeavstemning.

Uavhengighetspolitikken har hovedsakelig gått i arv fra [[Alexander Bustamante]] og [[Norman Manley]]. Bustamante dannet den første handelsunionen i Karibia rett før andre verdenskrig; senere dannet han [[Jamaican Labour Party|Jamaican Labour Party (JLP)]]. Manley dannet det første jamaicanske politiske partiet, [[People's National Party|People's National Party (PNP)]].

[[Michael Manley]] (Normans sønn) ledet PNP gjennom [[sosialdemokrati|demokratisk sosialisme]] på midten av [[1970-tallet]], og dette forårsaket en massiv utvandring på et tidspunkt Jamaica ikke hadde råd til det. [[Inflasjon]]en steg med omtrent 50&nbsp;%, og arbeidsløsheten ble skyhøy. Samfunnet ble alvorlig polarisert politisk, og under valgkampanjene før valget i [[1976]] hersket [[borgerkrig]]slignende tilstander. Tungt bevæpnede gjenger av JLP- og PNP-tilhengere begynte å drepe hverandre, og det ble erklært en unntakstilstand. PNP vant til slutt valget, og Manley ble statsminister.

Den amerikanske regjeringen var fiendtlig innstilt til den sosialistiske retningen Jamaica tok, og da Manley begynte å knytte sterke bånd med Cuba, planla [[CIA]] å styrte den jamaicanske regjeringen. Økonomien (særlig turismen) fikk en alvorlig knekk, og landet var under beleiring. Omkring 700 mennesker ble drept under forberedelsene til valget i [[1980]]. Dette valget ble vunnet av JLP under ledelse av [[Edward Seaga]].

Seaga gjenopprettet Jamaicas økonomi, brøt båndene med Cuba og vendte seg mot [[Ronald Reagan]] og [[USA]]. I et ganske fredelig valg i [[1989]] ble Manley gjenvalgt, men han trakk seg tilbake i [[1992]]. Han gav makten videre til sin visestatsminister [[Percival James Patterson]], som ble Jamaicas første svarte statsminister. Under ledelse av Patterson vant PNP begge vlalgene i [[1993]] [[1993|valget i]] og [[1997]]. Våren [[1999]] brøt det ut et allment opprør etter at regjeringen kunngjorde en avgifts-økning på bensin på hele 30&nbsp;%. Spesielt Kingston og [[Montego Bay]], hvor sukkerrørplantasjene ble satt i brann, ble hardt rammet. Etter tre dager med brannstiftelser og plyndring, satte regjeringen ned avgiftene.

=== 2000-tallet ===
Fornyet gjengkriminalitet i Kingston juli [[2001]] og januar [[2002]] krevde til sammen 34 menneskeliv. Statistikker viste at drapstallene var høyere enn noensinne. I februar samme året ble fem politimenn drept, noe som skapte oppmerksomhet rundt politivold. Dette hindret ikke Patterson i å vinne det fjerde valget på rad. Statsministeren meddelte at han håpet at landet kunne bli en republikk innen han gikk av i [[2007]], noe som ville bekrefte øyas vei ut av skyggen til sin tidligere kolonimakt.