Redigerer Ivar Aasen (avsnitt)

=== Aasens «»språkidealer ===
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig [[nasjonalromantikken|nasjonalromantiker]], andre legger vekt på de [[pedagogikk|pedagogiske]] sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for [[sosialisme]]n. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.

For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.

I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske ''[[Sagaen om Fridtjov den frøkne|Fridtjofs Saga]]''<ref>[https://www.nb.no/items/82c69e5dcc317429a38d373377fe28af?page=1&searchText=oaiid:%22oai:nb.bibsys.no:999422237804702202%22 Aasens oversettelse av ''Fridtjofs saga]</ref> til bladet ''[[Folkevennen]]''. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.

Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på ''-i'' (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn ''-a'', som også er flertallsendelse.<ref>Arild Leitre, [[Einar Lundeby]], Ingvald Torvik: ''Språket vårt før og nå'' (s. 95), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0</ref>  Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ''ei sol'', ''soli'', ''soler'', ''solerne'', men ''ei gjenta'', ''gjenta'', ''gjentor'', ''gjentorne'' (eller ''solerna'', ''gjentorna'', i en del tekster).

Norrøn [[akkusativ]] og [[nominativ]] var falt sammen i alle dialekter, men [[dativ]] eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på ''-om'' (''uppi dalom'', ''i syningom'') ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.

Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (''den kaute guten'', men ''den kauta gjenta'').

I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men ''me ero''; «eg hev», men ''me hava'', og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men ''me fingo'' og ''me gingo''. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.

Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til ''Prøver af Landsmaalet'' at de beste dialektene var fra [[Hardanger]], [[Voss]] og [[Sogn (distrikt)|Sogn]], mens «''de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede''». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «''yderst faa og simple''». Også monoftongmålene på [[Hedmarken|Hedemarken]] kunne han gjøre seg fort ferdig med.

De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge [[Marius Hægstad]] og [[Didrik Arup Seip]] var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.{{Trenger referanse}}