Redigerer Irlands historie (avsnitt)

=== Normannernes ankomst ===
[[Fil:Ireland tower house near quin county clare.jpg|thumb|left|Et tårnhus nær Quin i grevskapet [[Clare (grevskap)|Clare]]. Normannerne konsoliderte sin tilstedeværelse i Irland ved å bygge hundrevis av festninger og tårn som dette.]]
På midten av 1100-tallet var Irland sammensatt og politisk inndelt i et skiftende hierarki av flere småriker og større kongeriker, og med en overkonge som hevdet autoritet over de fleste av de andre kongene. Makten ble utøvd av lederne for noen få regionale dynastier som kjempet mot hverandre om overherredømmet over hele øya. En av disse mennene, kong [[Diarmaid Mac Murchadha]] av [[Leinster]],<ref>Ní Mhaonaigh, Máire (oktober 2009): [https://www.dib.ie/biography/mac-murchada-diarmait-macmurrough-dermot-a5075 «Mac Murchada, Diarmait (MacMurrough, Dermot)»], ''Dictionary of Irish Biography'', doi[https://doi.org/10.3318/dib.005075.v1 10.3318/dib.005075.v1]</ref> ble tvangsforvist av den nye overkongen, [[Ruaidrí Ua Conchobair]] fra det vestlige kongeriket [[Connacht]]. På flukt til [[Aquitaine]] fikk Diarmait tillatelse fra [[Henrik II av England]] til å rekruttere [[Normannere|normanniske]] [[ridder]]e for å gjenvinne riket sitt. De første normanniske ridderne gikk i land i Irland i [[1167]], etterfulgt av hovedstyrkene til normannere, [[Wales|walisere]] og [[Flandern|flamlendere]]. De oppnådde ta makten over Diarmaits rike i løpet av noe uker og angrep hans naboriker. Denne militære intervensjonen ble sanksjonert av kong Henrik II av England. Til gjengjeld hadde Diarmait sverget lojalitet til Henry og lovet land til normannerne. Flere fylker ble gjenopprettet til Diarmaits kontroll, og han giftet sin datter [[Aoife MacMurrough]] til normanneren [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke|Richard de Clare]], kjent som «Strongbow», og gjorde ham til arving av sitt rike. Diarmait døde i mai 1171 og Strongbow gjorde krav på Leinster som Diarmait hadde lovet ham.

[[Fil:Lordship of Ireland, 1300.png|thumb|Lordship av Irland, markert i rødt.]]
Dette uroet kong Henrik II, som fryktet etableringen av en rivaliserende normannisk stat i Irland. Følgelig bestemte han seg for å etablere sin autoritet. I 1177 ble gjorde han sin sønn [[Johan av England]] til Lord av Irland ved rådsforsamlingen i Oxford.<ref>Connolly, S.J. (2007): ''The Oxford Companion to Irish History'', Oxford Univ. Press. ISBN 978-0-19-923483-7; s. 423.</ref>

Med autoriteten til en [[Pavelig bulle|pavelige bulle]] ''[[Laudabiliter]]'' fra pave [[Hadrian IV]] (født Nicholas Breakspear(e), den eneste engelskmannen som har vært [[pave]])<ref>Summerson, Henry (23. september 2004): [https://www.oxforddnb.com/display/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-92730 «Adrian IV: England's only pope»], ''Oxford Dictonary of National Biography''</ref> gjorde Henrik landgang i oktober 1171 med en stor flåte med 500 riddere og 4000 soldater ved [[Waterford]] for å ta kontroll over både normannerne og irene, og ble den første kongen av England som satte sine føtter på irsk jord.<ref>[https://www.waterfordmuseum.ie/exhibit/web/Display/article/315/1/The_English_Invasion_Henry_II_Visits_Waterford.html «Henry II Visits Waterford - The English Invasion»], ''Waterford Country Museum''</ref> Henrik tildelte irske territorier til sin yngre sønn Johan med tittelen [[Lord av Irland|''Dominus Hiberniae'']], «Herre over Irland». Ettersom Johan overraskende etterfulgte sin bror som konge, kom dermed Irland direkte under kronen. Irland var nominelt et «''Lordship''», hvor den engelske konge også hadde tittelen ''Lord av Irland'' fram til [[1541]]. Henrik erklærte at de norrøn-irske byene var [[krongods]] og opprettet [[kirkemøtet i Cashel]] for å reformere den irske kirke. Hensikten var blant annet å få den irske kirken til å anerkjenne Henriks kongelige autoritet.<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803095553356 «Council of Cashel»], ''Oxford Reference''</ref> Det irske kirkehierarkiet underkastet seg Henrik, og trodde at hans inngripen ville bringe større politisk stabilitet,<ref name="Flanagan_30">Flanagan, Marie Therese (2005): "Anglo-Norman Invasion", i: Duffy, S. (red.): ''Medieval Ireland: An Encyclopedia''. New York: Routledge. ISBN 0-415-94052-4; s. 30</ref> men det var etter hvert åpenbart at Henrik «benyttet kirken som et virkemiddel i erobringen.»<ref name="Daniell_65–66">Daniell, Christopher (2013): ''From Norman Conquest to Magna Carta: England 1066–1215''. Routledge. s. 65–66.</ref> Flere irske ledere underkastet seg, kanskje i håp om at Henrik ville tøyle det normanniske ekspansjonen, men isteden ga kongen det ennå ikke erobrede irske kongeriket [[Mide]] til normanneren Hugh de Lacy, og da Henrik reiste fra Irland fortsatte krigen mellom irene og normannerne.<ref>[http://www.navanhistory.ie/index.php?page=hugh-de-lacy «Hugh de Lacy, Lord of Meath»], ''Navan & District Historical Society''</ref><ref>Veach, Colin (2007): [https://www.historyireland.com/relentlessly-striving-for-more-hugh-de-lacy-in-ireland/ “Relentlessly striving for more”: Hugh de Lacy in Ireland], ''History Ireland''</ref> Da [[Johan av England|Johan]] senere ble konge av England, kom «Lordship/Herredømmet av Irland» direkte under den engelske kronen.<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803100010863 «Lordship of Ireland»], ''Oxford Reference''</ref>