Redigerer Hundreårskrigen (avsnitt)

=== Gjenopptakelse av krigen under Henrik V: 1415–1429 ===
Det siste fasen av spenningen som styrket Frankrike mellom [[1415]] og [[1435]] er den mest berømte fasen av hundreårskrigen. Det hadde vært lagt planer for å erklære krig helt siden Henrik IV kom på tronen i 1399. Imidlertid var det hans sønn, Henrik V, som til sist ble gitt muligheten. I 1414 avviste han et tilbud fra Armagnac-partiet om å gjenopprette grensene til Brétigny som gjenytelse for hans støtte. Isteden krevde han en tilbakevending til de territoriale forholdene under styret til [[Henrik II av England|Henrik II]]. I august gjorde han landgang med en hær ved [[Harfleur]] og erobret byen, skjønt den gjorde motstand lengre enn forventet. Det betydde at på den tiden han kunne marsjere videre, var det meste av årstiden hvor det var mulig å drive krigføring allerede over. Selv om han var fristet til å marsjere direkte mot Paris, valgte han å ta herjingstokt over Frankrike mot engelskokkuperte [[Calais]]. I en kampanje som minnet om Crécy, fant han seg snart utmanøvrert og med manglende forsyninger, og måtte stille opp mot en langt større fransk hær i [[slaget ved Agincourt]] nord for [[Somme]]. Til tross for hans disfavør, var hans seier nær total; det franske nederlaget var katastrofalt med tap av mange av lederne fra Armagnac-partiet. Rundt 40 prosent av den franske adelen ble drept ved Agincourt etter at Henrik beordret at fangene skulle henrettes.<ref name="population"/>

[[File:Vigiles du roi Charles VII 53.jpg|thumb|Slaget ved Baugé i 1421 hvor en hær på 10 000 engelskmenn led nederlag for en felles skotsk-fransk hær på 6000.]]
Den engelske kongen erobret det meste av [[Normandie]], inkludert [[Caen]] i 1417 og [[Rouen]] den 19. januar 1419, og gjorde Normandie engelsk igjen for første gang på to århundrer. Han gikk inn i en formell allianse med [[hertugdømmet Burgund]] som hadde erobret Paris etter at [[Johan den uredde]] var blitt myrdet i 1419. Henrik møtte den mentalt syke franske konge [[Karl VI av Frankrike|Karl VI]], som signerte [[fredstraktaten i Troyes]], hvor det ble bestemt at Henrik skulle gifte seg med Karls datter [[Katherine av Valois|Katherine]] og at Henriks arvinger skulle arve Frankrikes trone. ''Dauphin'', tronarvingen, [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]], ble erklært illegitim. Henrik reiste formelt inn i Paris senere dette året og enigheten ble bekreftet av den franske ''Estates-General'', [[Stenderforsamling]]en.

Henriks framgang ble nå stoppet av en skotsk hær på rundt 6000 menn som var kommet til Frankrike. Den [[21. mars]] [[1421]] knuste en fransk-skotsk styrke, ledet av [[John Stewart, jarl av Buchan]], en langt større engelsk hær i [[slaget ved Baugé]],<ref> [http://www.historyofwar.org/articles/battles_bauge.html «Battle of Baugé, 21 March 1421»], ''Historyofwar.org''</ref> og hvor den engelske kommandanten [[Thomas, 1. hertug av Clarence]] ble drept, dessuten ble de fleste engelske ledere også drept eller tatt til fange. De franske var så takknemlig at Buchan øyeblikkelig ble forfremmet til posisjonen som ''[[Connétable de France]]'', middelalderens høyeste militære embete i Frankrike. Kort tid etter slaget ved Baugé døde Henrik V ved [[Meaux]] i [[1422]], og ikke lenge etter døde også Karl VI i Paris. Henrik V barnebarn, den ett år gamle [[Henrik VI av England|Henrik VI]], ble kronet til konge av England og Frankrike, men Armagnacs-partiet forble lojale til Karls sønn, og dermed medlem av [[huset Valois]], [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]], og krigen fortsatte i det sentrale Frankrike.

De engelske fortsatte å angripe Frankrike og i [[1429]] beleiret de den betydningsfulle franske byen [[Orléans]]. Et angrep på en engelsk forsyningskonvoi førte til trefningen som i dag er kjent som «[[slaget om sildene]]» da [[John Fastolf]] i nærheten av den franske byen [[Rouvray]] lot sine rundt 300 vogner med forsyninger, hovedsakelig fylt med [[sild]], danne en sirkel rundt sine rundt 1500 bueskyttere og soldater, og slo tilbake et ukoordinert skotsk-fransk angrep på kanskje rundt 4000 menn. Senere det samme året fikk de franske en frelser i form av en bondepike fra [[Domrémy-la-Pucelle|Domremy]], skjønt hun ble kjent som ''la Pucelle d’Orléans'', «jomfruen av Orléans». Det var [[Jeanne d’Arc]].