Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

== De første krigsårene i Norge ==
[[Fil:Antisemitic graffiti in Oslo, 1941.jpg|miniatyr|Skadeverk på en jødisk forretning i Oslo i mars 1941 malt av medlemmer av [[Hirden]]. Teksten lyder: ''«Jøde-parasitten skaffet oss [[Angrepet på Norge i 1940|9de april]]. [[Palestina (område)|Palestina]] kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge!»'' Quisling mislikte slik trakassering.<ref name="Dahl 1992">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 369.</ref> {{byline|[[Anders Beer Wilse|A.B. Wilse]]}}]]

I april 1940 var det 2100 jøder i Norge, hvorav omkring 400 var flyktninger; dette var den minste jødiske minoriteten i landene som ble okkupert av Tyskland.<ref name="Bruland2011">{{Kilde www|url=http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/bjarte-bruland-det-norske-holocaust-forsoket-pa-a-tilintetgjore-de-norske-jodene.html|tittel=Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene|besøksdato=2016-09-23|forfattere=Bruland, Bjarte|dato=6. oktober 2011|verk=www.hlsenteret.no|forlag=[[HL-senteret]]|sitat=|arkiv-dato=2016-09-14|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160914191722/http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/bjarte-bruland-det-norske-holocaust-forsoket-pa-a-tilintetgjore-de-norske-jodene.html|url-status=yes}}</ref> De norske jødene ble helt fra okkupasjonens begynnelse utsatt for en stadig økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. Allerede i maidagene i 1940 ble radioapparatene deres inndratt av den tyske okkupasjonsmakten,<ref>«Folk, fører, frifinnelse», kronikk av [[Tor Bomann-Larsen]], ''Aftenposten'', 29. desember 2011</ref> over ett år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. Beslaget ble gjort på grunnlag av [[Telegrafverket]]s liste over lisensbetalere.<ref name="Søbye 1998 s.4">[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s.4</ref> 

Overgrep som arrestasjoner av enkeltpersoner, yrkesforbud for leger og sakførere, merking av forretninger med skilt pålydende «Jüdisches Geschäft» («Jødeforretning») og beslaglegging av jødiske firmaer pågikk helt fra sommeren 1940.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 19-25 og 47-48.</ref>

{{sitat|For å nå sine mål anser jødene alle midler tillatt. Det dannes foreninger og sammenslutninger av internasjonal rekkevidde, f. eks. [[frimureriet]], [[Odd-Fellow]], [[Rotary]], [[Oxfordbevegelsen|Oxford]] o. s. v. (...) Mange av de godtroende [[gojim]] som står i disse foreninger vet ikke at de bare er brikker i jødenes [[Kabbala|kabalistiske]] spill, at de bare er redskaper i jødenes kamp for å erobre [[Antisemittisme|verdensherredømmet]]. (...) Litt efter litt og umerkelig gjennemsyres de så av jødementaliteten og blir selv [[åndelige jøder]]. (...) Slik blir tilsist hele samfunnet gjennemsyret. (...) Det er til syvende og sist gullet, [[mammon]], [[egoisme]]n som er jødenes viktigste kampmiddel til å erobre verden.|Fra [[Nasjonal Samling]]s pressebyrå [[Norsk Artikkeltjeneste|NATs]] artikkel «Jødene står bak» i ''Finnmarken'' utgitt i Vardø 14. januar 1942<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1942-01-14 | tittel = Finmarken 1942.01.14 | utgivelsessted = Norge;Troms og Finnmark;;Vardø;;;; | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_finmarken_null_null_19420114_2_3_1 | side = 1 og 4}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bjørshol, Stig (1953-) | utgivelsesår = 1993 | tittel = Nasjonal samling i Finnmark 1933-1944 | isbn = 8276460267 | utgivelsessted = [Alta] | forlag = Alta lærerhøgskole | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041601037 | side =62 }}</ref>|right}} 
Allerede i juni 1941 ble mannlige jøder i [[Nord-Norge]] internert. En del av de norske jødene som tidligere hadde flyktet til Sverige, kom tilbake sommeren 1940.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 13.</ref> NS-føreren [[Vidkun Quisling]] mente på samme måte som toppledelsen i Tyskland at «jødeproblemet» måtte løses ved tvungen utvandring, ikke ved utryddelsesleirer. NS-ledelsen og okkupasjonsmakten ønsket ikke spontane aksjoner mot jødene i Norge, og etter at medlemmer av [[Hirden]] i 1940-1941 hadde griset til butikker eid av jøder grep partiledelsen inn.<ref name="Hetland 2012">[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.17-18.</ref> Slike spontane aksjoner fra utålmodige personer eller fraksjoner i NS førte til mer motvilje mot NS.<ref name="ReferenceB">[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.14</ref> 

I 1942 ble den antisemittiske propagandaen krassere. NS-pressen og partiledelsen viste under krigen en radikal antisemittisme, der fysisk fjerning av jødene fra landet ble oppfattet som eneste løsning på «jødeproblemet».<ref name="Hetland 2012" /> Reichskommissariat noterte i januar 1942 at de ikke ønsket å utstede offisielle tiltak mot jødene i Norge, men du ønsket å sjalte jødene ut fra statstjenesten og gjeninnføre jødeparagrafen.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.13</ref>

[[Fil:Sverre Riisnæs.jpg|mini|upright|Quislings justisminister [[Sverre Riisnæs]] var en pådriver for å få gjeninnført [[jødeparagrafen]] i grunnloven. Han argumenterte med at «den sunne rasebevisste tanke» var en del av [[Nasjonal Samling|NS']] ideologi, og at jødedommen var en «farlig fiende».<ref>[[#refMendelsohn1990|Mendelsohn (1990)]], side 10.</ref> ]]
Quisling-regjeringen hadde også gjeninnført den såkalte [[jødeparagrafen]] i mars 1942. Grunnlovens paragraf 2 (annet ledd) sa at «Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget», men var blitt opphevet i 1851. Quislings justisminister [[Sverre Riisnæs]] var pådriver for gjeninnføringen, og arbeidet med endringen hadde begynt høsten 1941. Tysk press fikk fortgang i arbeidet, og gjeninnføringen ble den første anti-jødiske loven innført av Quisling etter [[Statsakten på Akershus|statsakten]] der han ble utnevnt til ministerpresident. Jødeparagrafen endret imidlertid ikke så mye i praksis, da en tysk [[Forordning (Norge under andre verdenskrig)|forordning]] fra august 1940 allerede hadde nektet jøder å slippe inn i landet. Jødeparagrafen hadde likevel en viktig prinsipiell karakter for NS-regimet, og det ble mye brukt i propagandaen.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 48-50.</ref> Norske frontkjempere hadde i 1941–1942 vært vitne til og trolig medvirket i massakrer på jøder og andre i Sovjetunionen. Ifølge Hetland bidro de hjemkomne frontkjemperne trolig til en radikalisering av antisemittismen i NS.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 24.</ref> I det okkuperte Norge ble utviklingen i resten av Europa kjent blant annet gjennom den illegale avisen ''[[London-Nytt]]'' som 27. juni 1942 meldte at {{nowrap|700 000}} jøder var myrdet av nazistene i Polen. Den norske eksilavisen ''[[Håndslag]]'' (utgitt i Sverige, men også spredd i Norge) skrev i oktober 1942 om «den systematiske utryddelsespolitikken som Det tredje rike gjennom lang tid har drevet mot Europas jødiske befolkning».<ref name="ReferenceC">[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.26.</ref>

I 1941 og første halvår 1942 ble de antijødiske tiltakene trappet nordenfjells. I Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland ble nesten alle jødiske forretninger i beslaglagt av okkupasjonsmakten i regi av [[Gerhard Flesch]].<ref name="ReferenceB"/> Før massearrestasjonene i oktober og november 1942 regnet jødene i Norge med at de skulle elimineres enkeltvis ved å bli beskyldt for forseelser mot den tyske okkupasjonsmakten. Ifølge [[Marcus Levin]]s notater var de norske jødene derfor ytterst forsiktige for å unngå arrestasjon.<ref name=Bruland2002/>

===Registrering===
[[Fil:Leopold Meyer Rothmann, pass, stemplet rød J (HL-senteret, 2016-10-06).jpg|mini|I januar 1942 ble det påkrevet for alle jøder å få en rød «J» i passet sitt. Dette passet tilhørte blikkenslageren Leopold Meyer Rothmann, som ble drept i Auschwitz året etter. Det finnes nå i utstillingen til [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter|HL-senteret]].<ref name="pass" />]]

Statistisk sentralbyrå (SSB) mottok 29. januar 1941 en forespørsel fra [[NS' statistiske kontor]], som ba om en oversikt over antall jøder i de enkelte fylker og de enkelte byer. SSB svarte med tall fra folketellingen i 1930 og tidligere publiserte tall. I 1941 hadde NS' statistiske kontor laget register over «jødiske firmaer» og et «jødekartotek» var planlagt. I februar 1942 tok det tyske politiet initiativ til opprettelse av folkeregistre i alle kommuner (på denne tiden var det folkeregister bare i 42 bykommuner og 49 større landkommuner for tilsammen halvparten av landets befolkning), men disse var ikke operative før sent i 1942.<ref name="Søbye 1998 s.9">[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s.9</ref> Høsten 1941 ble jødisk eiendom registrert i stillhet av Justisdepartementet med bistand fra fylkesmennene.<ref name="Ringdal 1987">[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 231.</ref>

10. januar 1942 ble det etter oppfordring eller ordre fra ''[[Sicherheitspolizei]]'' (Sipo) iverksatt stempling av alle norske jøders pass med bokstaven «J» (kravet om stempling ble kunngjort 22. januar ifølge [[Hans Fredrik Dahl]]<ref name="Dahl 1992"/>, 20. januar ifølge HL-senteret<ref name="pass">{{Kilde www|url=http://www.hlsenteret.no/manedens-gjenstand/februar.html|tittel=J-stemplet pass|besøksdato=2016-10-06|forfattere=|dato=28. mai 2013|verk=www.hlsenteret.no|forlag=[[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter]]|sitat=|arkiv-dato=2016-03-06|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160306041409/http://www.hlsenteret.no/manedens-gjenstand/februar.html|url-status=yes}}</ref>). Stemplingen ble planlagt senhøstes 1941 etter at [[Heinrich Fehlis]] 10. oktober 1941 tok initiativ overfor politidepartementet. Etter en del brevveksling ble Fehlis og departementet enige om opplegget, blant annet at påbudet om stempling skulle fremstå som et tiltak fra NS-regimets side.<ref name="ReferenceD">[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.10.</ref> 700 stempler med «J» ble bestilt i desember 1941.<ref name="Søbye 1998">[[#ref=refSobye1998|Søbye (1998)]] s.2.</ref> De som hadde minst tre «fulljødiske» besteforeldre, ble regnet som jøder. Stemplingen ble utført ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Det var straffbart å ikke møte opp til stempling, og de fleste jødene møtte opp. De som fikk passene stemplet, ble ført på liste.<ref name="ReferenceE">[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 232.</ref>

Våren 1942 begynte en systematisk registrering og kartlegging av jødene. [[Politidepartementet]] beordret at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge» (ifølge [[Espen Søbye]] var det trolig NS' statistiske kontor som tok initiativet til denne registreringen<ref>[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s.4 og 12</ref>). [[NS' statistiske kontor]], Politidepartementet og den stedlige politimester skulle arkivere hver sin kopi av skjemaet. Det kom inn 1419 utfylte skjemaer, de fleste i mars 1942.<ref name="Søbye 2003">[[#refKathe2003|Søbye (2003)]]</ref><ref name=":4">[[#refArkivet2010|Arkivverket (2010)]]</ref> Det tyske politiet sikret seg medlemslistene hos de mosaiske menighetene i Oslo og Trondheim.<ref name="Søbye 1998 s.4"/> Ordren om stempling og registrering var signert [[Oliver Møystad]], sjef for sikkerhetspolitiet.<ref>[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s.13</ref><ref>[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 237.</ref> Spørreskjemaene viste at norske jøder jevnt over hadde liten formue og politiets gjennomgang viste at knapt noen jøder hadde kriminelt rulleblad. Lederen for NS statistiske kontor mente dette viste at jødene hadde oppgitt upålitelige opplysninger. Noen få jøder var forutseende og unnlot å registrere.<ref name="ReferenceD"/> For eksempel ble [[Bernhard Plesansky]] avvist av politimesteren da han møtte opp for å stemple passet.<ref>''[[Dagbladet]]'', 14. februar 1996, s.16.</ref>

[[File:Jude-merker.jpg|thumb|upright|I Tyskland var jøder pålagt å bære en gul davidsstjerne på klesdrakten, og tysk politi vurderte å innføre dette også i Norge. Quisling sørget for å stoppe tiltaket, etter at NS-folk på besøk i Tyskland hadde funnet synet opprørende.<ref name="Dahl-1992-369" />]]
På grunnlag av lister offentliggjort høsten 1942 og vinteren 1943 anslo [[Oskar Mendelsohn]] at den jødiske befolkningen i Norge var på totalt 1520 personer, 100 flere enn de 1413 som fikk stemplet «J» i passet. Mendelsohn skrev at det per 9. april 1940 var omkring 1800 jøder i Norge.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 210.</ref> [[Mikal Sylten]] hadde fra 1925 publisert en oversikt med navn og adresse for antatte jøder i Norge. Syltens oversikt ble brukt av det tyske sikkerhetspolitiet, og han hjalp okkupasjonsmakten med kartotekføring av jøder i Norge.<ref>[http://www.nb.no/nbsok/nb/d2e8afecb1aba47bf48bb3cd246dd070#413 Mikal Sylten] i ''[[Norsk krigsleksikon]]'', Cappelen 1995, digital utgave ved [[Nasjonalbiblioteket]]</ref> I et notat skrev departementet at Syltens bok var «interessant lesning», men ikke pålitelig nok som register.<ref>[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 232</ref> Både Quisling og Halldis Neegaard Østbye ønsket at norske jøder ikke skulle bære [[davidsstjerne]]n på klesdrakten som i Tyskland fordi slik stigmatisering var opprørende.<ref name="Dahl-1992-369">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], s.369.</ref> Ifølge [[Wilhelm Wagner]] fikk han instrukser sommeren 1942 om å løse «jødeproblemet» i tråd med Quisling-regjeringens ønsker. De antijødiske tiltakene i 1942 kom på initiativ delvis fra okkupasjonsmakten og delvis fra deres norske samarbeidspartnere i Nasjonal Samling. «J»-stempel i passene var et tysk tiltak.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.27.</ref>

I november 1942, etter de første massearrestasjonene, innførte Quisling-regimet registreringsplikt også for «halvjøder» og «kvartjøder». Regimet ga en frist på to uker til å registrere seg, regnet fra 17. november. Fulljøder ble definert som «minst 3 av rase fulljødiske besteforeldre», alle medlemmer av et [[Det mosaiske trossamfunn|mosaisk trossamfunn]], og alle halv- eller kvartjøder gift med en fulljøde. Halvjøder var de som hadde «2 av rase fulljødiske besteforeldre» og kvartjøde de som hadde «1 av rase fulljødisk bestefar eller bestemor».<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 96.</ref>

=== Drapet på Halden-toget ===
[[Fil:Beisetzung des ermordeten Grenzpolizisten Arne Hvamb. (8638955367).jpg|mini|22. oktober 1942 ble [[Arne Hvam]], politimann og NS-medlem, drept av [[grenselos]]en [[Karsten Løvestad]] på vei mot Sverige med ni jødiske [[Flyktninger fra Norge|flyktninger]]. Foto fra Hvams begravelse 29. oktober der bl.a. [[Vidkun Quisling|Qusling]] og [[Josef Terboven|Terboven]] deltok. Karsten Løvestads bror var også grenselos og han [[Feldmann-saken|drepte to flyktende jøder 27. oktober 1942]].{{byline|[[Riksarkivet]]}}]]
Politimannen [[Arne Hvam]] ble 22. oktober 1942 skutt og drept av grenselosen [[Karsten Løvestad]] på toget til Halden. Løvestad var på vei mot Sverige med ni jødiske flyktninger. Sammen med tre av flyktningene hoppet Løvestad av toget under fart etter Skjeberg, og en stor klappjakt ble satt i gang i Østfold. Ifølge [[Marte Michelet]] utløste dette en hevnlyst i det norske okkupasjonsregimet, noe som ledet til arrestasjonene 26. oktober.<ref>{{Kilde www|url=http://www.nrk.no/kultur/bok/norske-joder-angitt-av-vanlige-folk-1.11996332|tittel=Norske jøder angitt av vanlige folk|besøksdato=2015-10-30|forfattere=|dato=21.10.2014|verk=NRK|forlag=|sitat=}}</ref> [[Bjarte Bruland]] mener at drapet på Arne Hvam ble brukt som påskudd for internering og deportering av jødene i Norge.<ref name="Bruland 2012"/> 24. november 1942 noterte den norske delegasjonen i Stockholm: «Jødeforfølgelsene i Norge ville utvilsomt ha kommet selv om ikke drapet på Arne Hvam hadde funnet sted, blir det opplyst fra vel informert norsk hold. Drapet har imidlertid fremskyndet forfølgelsene og har vært et kjærkomment påskudd til å gi dem en slags bakgrunn.»<ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s. 119.</ref> NS-regimet fremstilte drapet på Hvam som et jødisk angrep på staten, og på «nyordningen» i Norge.<ref name="ReferenceF">[[#refHetland|Hetland (2012)]] s. 29.</ref> [[Gunnar Jahn]] noterte i sin dagbok 27. oktober at drapet førte til skjerpet jødeforfølgelse.<ref name="Søbye 1998 s.9"/>

NS-avisa ''[[Fritt Folk]]'' forsvarte 27. oktober lov om inndragning av jøders formuer på bakgrunn av drapet på Halden-toget: «Den ytre foranledning til at dette skjer akkurat no, er det mord på en norsk politimann som med jødisk medvirkning nylig er øvet. Men foranstaltningene er på ingen måte å betrakte som noen slags hevnakt for det begåtte mord.»<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 98.</ref> Ifølge [[Ragnar Ulstein]] var det to flyktninger, Willy Schermann og Herman Feldmann, som hoppet av toget sammen med Løvestad. En del av de andre flyktningene om bord på toget gikk av på neste stasjon. Feldmann og Schermann ble anholdt dagen etter. Hermann Feldmanns foreldre ble et par dager senere [[Feldmann-saken|drept av grenseloser]], hvorav den ene var Karsten Løvestads bror. Karsten Løvestad ble fanget 27. oktober og henrettet på Trandum 3. september 1943. Schermann og Herman Feldmann ble deportert til Auschwitz med [[MS «Gotenland»|«Gotenland»]] og henrettet ved skyting der 20. august 1943.<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]], s. 105.</ref><ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012) s. 130]]</ref>