Redigerer Henrik Wergeland (avsnitt)

== For folkeopplysning og frihet 1830–34 ==
[[Fil:For Almuen.jpg|thumb|Tidsskriftet ''For Almuen'' kom i ni hefter der seks av dem utkom i perioden 1830–32. Dobbelthefte 7/8, ''Norges historie'', ble utgitt i 1834. Siste hefte kom først i 1839. Bildet viser forsiden av nr. 3 (1831).]]

Til idégrunnlaget for verdensdiktet hørte blant annet arven fra 1700-tallet og [[den franske revolusjon]]en. Wergeland mente som Rousseau at friheten fordrer opplyste borgere.{{tr}} Rousseau hadde lansert [[folkesuverenitetsprinsippet]], mens [[maktfordelingsprinsippet]] gjerne tilbakeføres til [[Charles Montesquieu|Montesquieu]]. Grunnloven var fundert på begge prinsippene, samt på [[menneskerettigheter|menneskerettighetene]]. De siste hviler på [[naturrett]]en, som har røtter tilbake til [[antikken]] og [[stoikerne]]. Slike tanker lå også nedfelt i Wergelands verdensdikt. Under arbeidet reiste han rundt på bygdene for å samtale med folk. På disse turene hadde han ofte lommene fulle av frø han ga fra seg. Han arbeidet for [[folkebibliotek]], «[[Sogneselskap|Sogneselskab]]» (en forløper for lokalt selvstyre) og bedring av vanlige folks kår. Han skrev til embetsmenn i de forskjellige [[amt]]ene og ba om støtte, og han skrev til [[Det Kongelige Selskap for Norges Vel|Selskabet for Norges Vel]]: «Giver, dynger Arbeide på mig». Hans engasjement strakte seg fra den hjemlige språkdebatten til nasjonalistiske frihetsbevegelser i fremmede land og verdensdeler.

Henrik Wergeland kom over Sognefjellet til Skjolden og reiste [[Sognefjorden]] på langs sommeren 1832. Han skrev diktet «Sognefjorden» om opplevelsen av ruskevær på fjorden. I Eivindvik var han gjest hos [[Nils Griis Alstrup Dahl]], og skrev der diktet «[[Eivindvig (dikt)|Eivindvig]]».<ref>{{Kilde www|url=https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/f84363f3-c6a9-4ac1-a918-85ea31272f15/|tittel=Då Henrik Wergeland var i Sogn|besøksdato=2018-05-29|språk=no|verk=leksikon.fylkesarkivet.no|arkiv-dato=2018-05-30|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180530035122/https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/f84363f3-c6a9-4ac1-a918-85ea31272f15/|url-status=yes}}</ref>

Wergelands forfatterskap fyller 23 bind.<ref group="Note">Jf. tidligere riksarkivar John Herstads bok fra 2008. Om Henrik Wergelands arbeid som riksarkivar.</ref>

=== Folkelærer ===
I februar 1830 fikk han Selskabet for Norges Vel til å utgi det første i en serie av hefter til folkeopplysningens fremme, en serie han kalte ''[[For Almuen]]'', og som begynte å utkomme fra mars 1830. I løpet av den første uka etter utgivelsen hadde Wergeland selv delt ut eksemplarer til prester på Romerike og i [[Aker]]. Han fikk også distribuert eksemplarer utover bygdene så langt som til [[Toten]] og [[Solør]]. Neste opplag kom til [[Vang (Hedmark)|Vang]]. Ved siden av arbeidet med opplysningsskriftet skrev han stadig innlegg i ''[[Statsborgeren]]'' og ''[[Folkebladet (1831–1833)|Folkebladet]]''.

Wergeland foretok nå også sine største reiser. I oktober 1830 fulgte han sin far og søsteren Camilla til [[Stockholm]], der han både oppsøkte opposisjonelle og fikk foretrede for kong [[Karl III Johan|Karl Johan]]. Sommeren 1831 reiste han til [[England]] og [[Frankrike]], og i [[Paris]] opplevde han etterdønningene etter [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]] året før og ble grepet av [[revolusjon]]sbegeistring.

Sommeren 1832 foretok han en fotvandring gjennom fjell-Norge til [[Vestlandet]]. I 1833, da han var gammel nok til å søke embete, tok han teologipraktikum og søkte forgjeves en rekke prestestillinger. Vinteren 1833–34 underviste han bondegutter på Romerike gratis for å gjøre dem i stand til å beherske språket godt skriftlig og muntlig. Flere av hans elever tok siden del i samfunnslivet. Fra juni til oktober 1834 bestyrte han sin fars embete på Eidsvoll mens faren og søsteren Camilla var i utlandet.

[[Fil:Camilla Collett by Nicolai Wergeland.jpg|thumb|left|Søsteren [[Camilla Collett|Camilla Wergeland]], her malt av faren. Welhaven var betatt av eller, som han selv skrev i et brev, «hendraget til» Camilla Wergeland (senere gift med [[Peter Jonas Collett|P.J. Collett]]). Hun var på sin side fascinert av Welhaven.]]

=== Wergeland mot Welhaven ===

{{Utdypende artikkel|Konflikten mellom Wergeland og Welhaven}}

Wergelands ungdomsdiktning provoserte en jevnaldrende teologistudent, senere også kjent som lyriker og professor i [[filosofi]], [[Johan Sebastian Welhaven|Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven]], som reagerte på fraværet av det han forsto ved klarhet og form. Welhaven angrep Wergeland i dikt og på prosa, og hans [[pamflett]] ''Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Akstykker oplyste'' (1832) er siden trykt opp flere ganger. Nicolai Wergelands tilsvar, ''Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer'' (1833) ble gjenutgitt i 1995, 150 år etter dikterens død.<ref group="Note">«Retferdig Bedømmelse» ble gjenutgitt av Det norske språk- og litteraturselskap, med innledning og merknader ved [[Dagne Groven Myhren]]</ref>

Det var flere konfrontasjoner mellom Welhaven og far og sønn Wergeland på 1830-tallet, utløst av [[Stumpefeiden]] og [[Dæmringsfeiden]]. Stumpefeiden hadde sitt utspring i Det Norske Studentersamfund. Det som utviklet seg til den bitre Stumpefeiden, hadde begynt ved at Wergeland i et brev foreslo at studentene skulle more seg med å skrive satiriske vers eller stumper som også kunne synges, og sendte inn noen prøver, som han kalte «sifuliner». Det er tvilsomt om noen av disse var rettet mot Welhaven.{{Tr}} Etter hvert utviklet det seg til en versstrid mellom Welhaven og Wergeland og deres respektive støttespillere i forlengelse av det dikterisk formulerte angrepet Welhaven rettet mot Wergelands verdensdikt da det kom ut sommeren 1830 (jf. «Til Henrik Wergeland», trykt i ''[[Morgenbladet]]'' 15. august 1830). Ved et uhell ble en del av «stumpene» publisert i ''[[Adresseavisen]]''. Uenigheten utviklet seg til en offentlig debatt i ''Statsborgeren'' og ''Folkebladet'', og varte hele vinteren 1832–33. Innleggene kunne bl.a. berøre Wergelands målstrev og kampen for et norskere skriftspråk, eller kampen for en selvstendig [[norsk litteratur]]. Proporsjonene vokste langt utover de opprinnelige «stumpene». Konfliktene dreide seg både om synet på litteratur og (kultur)politikk.

Våren 1832 brøt Welhaven og hans krets ut av Studentersamfundet, stiftet [[Studenterforbundet]] og dannet sitt eget tidsskrift: ''Vidar''. Kretsen omkring Welhaven fikk tilnavnet Troppen eller [[Intelligenspartiet]]. Wergelandkretsen kaltes [[Patriotene]]. Patriotene kalte gjerne motparten for «danomaner».

[[Fil:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpg|thumb|I kjølvannet av [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]] i Frankrike i 1830 malte [[Eugène Delacroix]]' ''[[La Liberté guidant le peuple|Friheten leder folket]]'' (1830), mens Wergelands skrev ''[[Det befriede Europa 1831|Det befriede Europa]]'' (1831)]]

[[Fil:Krohg-17.mai.1893.jpg|thumb|Wergeland oppfattet det norske flagget som et revolusjonsflagg. Kombinasjonen rødt-hvitt-blått videreførte tradisjonen fra flere demokratiske staters flagg – bl.a. [[Trikoloren]], Frankrikes revolusjonsflagg. Maleriet ''17. mai 1893'' er signert Christan Krohgs sønnesønn og navnebror, maler og forfatter [[Christian Krohg]].]]

=== «Patriotene» ===
I januar 1830 skrev Wergeland i ''Morgenbladet'' at han aktet å bli en «ligesaa dådfuld [[Patriotisme|Patriot]] herefter som han i sin tidlige Ungdom havde været en ordfuld». Wergelands interesse for det [[nasjonalisme|nasjonale]] kommer bl.a. til uttrykk i den sentrale rolle han spilte blant Patriotene, der [[Ludvig Kristensen Daa]] var en av hans støttespillere. Grupperingen rundt Welhaven, som rommet folk som [[Anton Martin Schweigaard]] og [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]], dvs. ''troppen'' eller [[intelligenspartiet]] ville på sin side opprettholde den kulturelle tilknytningen til [[Danmark]]. Wergeland ønsket at Norge skulle utvikle et selvstendig skriftspråk. Han tok i bruk særnorske ord og bøyningsformer i tekstene sine. Han diktet etter hvert også noen sanger på [[dialekt]], dvs. på romeriksmål, [[Hallingdal|hallingmål]] og [[Valdres|valdresmål]]. Welhaven var uenig i denne holdningen. I avhandlingen ''Norsk Sprogreformation'' (1832) spådde Wergeland at Norge ville få et eget skriftspråk «før Aarhundredet nedrødmer». Wergeland arbeidet for norsk selvstendighet, men skrev også hyllingsdikt til [[julirevolusjonen]] og utfall mot den russiske [[tsar]]en etter striden med Polen i 1831. Han støttet også nasjonalistiske tendenser i andre verdensdeler.<ref group="Note">jf. ''Digte, anden Ring'' (1833)</ref> Diktningen hans omhandlet blant annet India og Brasil.

Historikeren [[Halvdan Koht]] skriver at Wergeland var «som ein ny viking for paa langferd og henta tankerikdom heim og skapa den om til bruk for folket sitt». Koht skriver videre:
{{sitat|Han hadde djupe røter i fedrejorda gjenom farsætta, og fedresoga hadde fraa barndomen sterkt tak i hugen hans. Men han kjende kringom seg blaasteren fraa aandsstormane uti verda, og han maatte ut og røyna vengefanget sitt. Han vart den største [[kosmopolitt|kosmopoliten]] i Noreg. So vart live hans sidan eit trottig stræv med aa vinna heim, og han vart djupare og djupare nasjonal. Men all den rikdomen han hadde vunne ute, bar han inn i det nasjonale arbeide heime, og soleis skapte han eit aandsver i Noreg som kunne fostra kultur-hovdingar av ypparste slage, –rotfaste i heimegrunnen, med greiner og kvister høgt ut yver heile jorda.|Halvdan Koht<ref>Koht, Halvdan, ''Henrik Wergeland Ei folkeskrift'', 1908, s. 5.</ref>}}

=== Talen ved Krohgstøtten ===
Henrik Wergeland hadde arrangert folkefester på Eidsvoll i anledning 17. mai, og i 1833 holdt han tidenes første offentlige 17. mai-tale i hovedstaden. Talen ble framført ved avdukingen av minnesmerket over juristen og statsråden [[Christian Krohg (politiker)|Christian Krohg]]. Krohg var især kjent for å ha ført i pennen den innstillingen som gjorde [[Stortinget]] i stand til å avvise Karl Johans forslag til grunnlovsendringer som ville gitt kongen mer makt. Innstillingen var datert 17. mai 1824. Flere var spurt om å holde talen ved Krohgstøtten, men svarte nei fordi kongen var imot feiring av nasjonaldagen på 17. mai. Han ville heller ha 4. november som nasjonaldag, dagen for iverksettelsen av personalunionen med Sverige. Det var også et problem at talen gjaldt Christian Krohgs minne. Når de som ble spurt om å tale ikke våget, skyldtes det at de nødig ville provosere kongen, og dessuten fryktet de konsekvensene for sin karriere.<ref>Se Fredrik Wallem, ''Det norske Studentersamfund gjennem hundrede aar. 1813 – 2. oktober – 1913, 2 bd., 1916.'' Her gis eksempel på folk som ikke fikk embete fordi de hadde gått inn for 17. mai-feiring mot kongens vilje.</ref> Talen ved Krohgstøtten er trykt og blir iblant sitert. Folk møtte tallrikt opp, og det var stortingsrepresentanter til stede. Begivenhetene rundt talen ble øyeblikkelig rapportert til Sverige av Frans Anton Ewerløf, som hadde møtt opp med [[kikkert]]. Rapportene er gransket i ettertid, og korrigerer Hans Tønsagers feilerindringer, som ble skrevet ned et halvt århundre etter at Wergeland hadde holdt sin tale.<ref>Jf. Arne Brenna i St. Hallvard 1, 1996.</ref>

[[Fil:Eidsvoll kirke 2018.jpg|thumb|Salmen «Synder, slaar dit Hjerte haardt» ble skrevet til en preken Wergeland holdt i [[Eidsvoll kirke]] i 1831. Kirken som kanskje er Norges eldste [[kirke#Korskirke|korskirke]] i mur, har vært utsatt for flere branner, og er til dels endret etter Wergelands tid. Altertavlen fra 1765 har overlevd brannene. Wergeland vikarierte som sogneprest i Eidsvoll prestegjeld sommeren og høsten 1834.]]

=== Frihetsdikt, vers, viser og en farse ===
Den kunstneriske produksjonen fra perioden gjenspeiler Wergelands engasjement. Han offentliggjorde en rekke større og mindre frihetsdikt, blant dem ''Det befriede Europa'' (1831), og ''Cæsaris'' (1832), sistnevnte inspirert av [[Russland]]s overfall på Polen i 1831. Han sendte ut versesamlinga ''Sifuliner. Til Jan Wellhaven'', «stumper» til den jevnaldrende kulturpolitiske motpolen fra Bergen. I 1832–33 kom det flere «Rækker» med såkalte ''Folkeviser''. Samlingen ''[[Digte. Anden Ring]]'' (1833/34) inneholder flere ideologiske dikt som «Erobrerens Sanger», «Til en ung Digter» og «Til en Gran», og dessuten ''Det befriede Europa''. Et nytt stort frihetsdikt, ''[[Spaniolen]]'', kom i 1833. Her står bl.a. dette: 

{{Sitat|Land forgaaer? - mon synker Verden?<br />Mænd forgaae; mon Frihed vel?<br />Født med første Engel er den,<br />døer ei før den sidste Sjel.|''Spaniolen'' (1833)}}

Han forfattet også skuespillet ''Om Smag og behag man ikke disputere. Etsomdetbehagereder'' (1832). Det er en dels burlesk, dels alvorlig farse.