Redigerer Henrik VIII av England (avsnitt)

==Katolikken Henrik VIII==
[[Fil:Henry-VIII-kingofengland 1491-1547.jpg|thumb|Henrik malt av [[Hans Holbein den yngre]] ca. 1537. Monarken er iført polstret [[skamkapsel]] som midtpunkt i en rikt dekorert mannsdrakt i samtidens overdrevent brede herremote. Han bærer en myk, flatpullet [[barett]], polstret [[vams]] med lange skjøter, pelsforet [[shaube]] (kappeliknende jakke), [[knebukse]]r, [[strømper]] med strømpebånd og brede [[oksemulesko]]. Denne stilen blir i England ofte omtalt som [[tudor]]stil, også kalt engelsk sen-[[gotikk]], og tilsvarer [[høyrenessansen]] på kontinentet.]]

Henrik anså seg selv som katolikk inntil sin død. Striden med paven så han først og fremst som et oppgjør om hvem som hadde makten i England, og ikke et religiøst opprør. 

Sommeren [[1521]] skrev han verket ''Assertio septem sacramentorum'', «Forsvar for de syv sakramenter». Dette var et velskrevet angrep på [[Martin Luther]]s lære, spesielt rettet mot Luthers bok ''De captivitate Babylonia'' fra [[1520]]. Verket ble presentert i en stor seremoni i [[St. Paulskatedralen]] den [[12. mai]] 1521. Under seremonien ble noen av Luthers bøker brent. Noen dager senere skrev Henrik til paven for å fortelle at han ville dedisere verket til ham, og i august ble omkring tretti eksemplarer sendt til Roma. Et av dem var prydet med vers utvalgt av Wolsey som Henrik selv hadde skrevet ned, og dette eksemplaret ble gitt til paven mens de andre var til kardinaler. Boken ble en bestselger både i England og på kontinentet, med mer enn tyve utgaver i forskjellige byer i løpet av det 16. århundre. 

Da verket ble utgitt hadde Henrik og Wolsey allerede i flere år forsøkt å sikre kongen en pavelig tittel. Den spanske kongen hadde tittelen «Hans katolske majestet», mens den franske var «Hans kristne majestet». Den [[11. oktober]] 1521 lyktes de som en følge av ''Assertio septem sacramentorum'', da paven gav ham tittelen ''Fidei Defensor'', «Troens beskytter». Selv etter bruddet med Roma bar Henrik stolt denne tittelen, og den er faktisk fortsatt skrevet på kanten av britiske pundmynter ettersom også senere monarker bruker tittelen.

Denne innstillingen skulle sette et spesielt preg på reformasjonen i England. Mens Henrik til slutt så seg tvunget til å bryte med Roma var han ikke interessert i noen omfattende reform av kirken. Andre, med Thomas Cromwell og Thomas Cranmer som tidlige eksempler, var drivkrefter i den religiøse reformen, mens kongen heller var en bremsende kraft.

I dette var Thomas More en god alliert. Han var som nevnt svært lojal mot paven, men han hadde også sterke prinsipper som fikk ham til å kritisere verdslighet blant geistlige. Den anti-klerikale stemning som lenge hadde kokt under overflaten, men som hadde blitt holdt igjen av Wolseys makt, kunne nå komme til overflaten. More ønsket ikke en reformasjon eller et brudd med Roma, men hans frittalenhet bidro til at andre kunne gå lenger.