Redigerer Henriette Bie Lorentzen (avsnitt)

=== Senere liv ===

Fra 1951 hadde hun en deltidsstilling som lektor i norsk og drama ved [[Den kvinnelige industriskole]], og hun ble fast ansatt som lektor der i 1963. Hun var i tillegg skolens inspektør for elevanliggender fra 1966. Den tidligere eleven Nanna Paalgard Pape skrev: «Hun la vekt på andre deler av [norsk]faget enn andre lærere, slik som fortelling, refleksjon, evnen til å se sammenheng og helhet, det å skape historier og kunne formidle dette på en måte som fenget». Hun gikk av med pensjon i 1978.

Bie Lorentzen startet med å samle kvinner til å diskutere litteratur allerede mens hun satt som fange på Grini under krigen. Dette arbeidet fortsatte senere i form av en litterær studiesirkel som holdt på i over 60 år, med bl.a. [[Rønnaug Eliassen]] og [[Hendy Coward]] som medlemmer.<ref>Magnhild Folkvord, «Studiesirkel i 60 år», ''Klassekampen'', 20.01.2007</ref> Studiesirkelen meldte seg kollektivt inn i menneskerettsorganisasjonen [[Amnesty International|Amnesty Norge]] da Amnesty etablerte seg i landet, og ble en gruppe innenfor Amnesty. Hun var leder i den norske Ravensbrück-komiteen i en årrekke og deltok i arbeidet til den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Hun var også rådsmedlem i [[Foreningen Norden]], der fetteren Henrik Groth var leder.<ref>''[https://www.nb.no/items/8d5391e3d876d9432868ecaca8c2ac32?page=5 Fakta om Foreningen Nordens organisasjon: 1971-1972]'' (s. 6–7), [Oslo]: Foreningen Norden, 1972</ref> I senere år var hun også aktiv i [[Bestemødre mot atomvåpen]].

Henriette Bie Lorentzen har vært intervjuet i en rekke sammenhenger om sine opplevelser under krigen. Hun var en av ti kvinner som medvirket i [[Karoline Frogner]]s film ''[[Mørketid – kvinners møte med nazismen]]'' (1994). Sammen med datteren Kristin var hun intervjuet i Cecilie N. Seiness' bok ''Livsmot'' (2001). Datteren var også intervjuet i [[Mirjam Kristensen]]s bok ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller'' (2009).

Henriette Bie Lorentzen ønsket ikke å ha en egen grav, og er begravet i anonym [[minnelund]] på [[Vestre gravlund]] i Oslo (gravnr. 20.912). Amnestys logo var plassert på forsiden av programheftet ved begravelsen.<ref>«[https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/XbeP3o/torturistens-offer Torturistens offer]»</ref>