Redigerer Hellas’ historie (avsnitt)

==Østromerriket==
:''Utdypende artikkel: [[Østromerriket]]''
Historien til Østromerriket beskrives av August Heisenberg som historien «til den romerske staten av den greske nasjon, som ble kristen». Delingen av imperiet i vest og øst og den etterfølgende kollapsen til [[Vestromerriket]] var utviklinger som forbedret posisjonen til grekerne i imperiet og til slutt lot dem bli identifisert med det. Den ledende rollen til [[Konstantinopel]] begynte da [[Konstantin den store]] gjorde Bysantium til sin nye hovedstad i Romerriket, deretter var den kjent som Konstantinopel. Byen lå som en fyrlykt for grekerne i sentrum av hellenismen som varte til moderne tid. 
[[Fil:Theodora mosaik ravenna.jpg|thumb|right|300px|[[Theodora I]]]]
Figurene Konstantin den store og [[Justinian I]] dominerte i løpet av 324&ndash;610. Keiserne forsøkte å gi et grunnlag for etterfølgende utvikling og dannelsen av Østromerriket og assimilerte romersk tradisjon. Forsøk på å sikre grensene til imperiet og å gjenoppbygge det romerske territoriet preget de tidlige århundrene. Samtidig ble perioden preget av den endelige dannelsen av [[den ortodokse kirke|ortodoks doktrine]], men også av en rekke konflikter som stammet fra [[kjetteri]] som utviklet seg innenfor imperiet grenser.

I den første perioden av den midtre bysantinske epoken (610&ndash;867) ble imperiet angrepet av både gamle fiender ([[det persiske riket|persere]], [[langobarder]], [[avarer]] og [[slavere]]), men også nye som dukket opp for første gang i historien ([[arabere]], [[bulgarere]]). Hovedkarakteristikken for denne perioden var at fiendenes angrep ikke bare var lokalisert til grenseområdene til staten, men de ble utvidet dypt innenfor, de truet til og med hovedstaden. Samtidig mistet disse angrepene sine periodiske og midlertidige karakterer og ble permanente bosetninger som endret seg til nye stater som var fiendtlige mot Bysantium. Disse statene ble henvist til av østromerne som ''sclavinias''. Endringer i intern strukturer i riket ble også observert som var diktert av både eksterne og interne årsaker. Hovedvekten av små frie bønder, utvidelsen av militærets eiendommer og utviklingen av systemet av grupper, fullførte utviklinger som hadde startet i den foregående perioden. Endringer ble også merket i administrasjonssektoren. Administrasjonen og samfunnet hadde blitt utelukkende gresk, mens gjeninnføringen av ortodoksien etter en bevegelse som angrep retningen tillot vellykket gjenopptagelse av misjonering blant nabofolkene og deres plassering innenfor sfæren til bysantinsk kulturell innflytelse. I løpet av denne perioden ble staten geografisk redusert og økonomisk skadet, siden det mistet rike regioner, men staten fikk større språklige, dogmatisk og kulturell homogenitet.

Fra sent i det [[8. århundre]] begynte riket å komme seg etter ødeleggelsene etter rekken av invasjoner og gjenerobringen av Hellas begynte. Grekere fra [[Sicilia]] og [[Lilleasia]] ble ført inn som bosettere. Slaverne ble enten drevet ut eller assimilert, og sclaviniasene ble eliminert. Innen midten av det 9. århundret, var Hellas gresk igjen, og byene begynte å komme seg på grunn av økt sikkerhet og gjeninnføringen av effektiv sentral kontroll.

===Økonomisk fremgang===
[[Fil:Byzantium1081AD.PNG|right|thumb|350px|Østromerriket da [[Alexios I Komnenos]] overtok makten, ca. 1081.]]
Da Østromerriket ble reddet fra en kriseperiode av det resolutte lederskapet til de tre [[komnenos|komnenoi]]-keiserne, [[Alexios I Komnenos|Alexios]], [[Johannes II Komnenos|Johannes]] og [[Manuel I Komnenos|Manuel]], i det 12. århundre, blomstret Hellas. Nylig forskning har avdekket at denne perioden var en tid med betydelig vekst i landbruksøkonomien med stigende befolkning og utvidede nyrydding av jordbruksland.

Den utstrakte byggingen av kirker på landsbygda er en sterk indikasjon på at velstanden ble skapt selv i fjerntliggende områder. En jevn økning i befolkningen førte til større befolkningstetthet, og der er gode bevis på at den demografiske økningen ble fulgt av en fornyelse av landsbyene. Ifølge Alan Harvey i hans bok ''Economic expansion in the Byzantine Empire 900-1200'', vokste landsbyene betydelig i det 12. århundre. Arkeologiske bevis viser en økning i størrelsen på urbane bosetninger sammen med en merkbar oppkomst av nye landsbyer.

Arkeologiske bevis forteller oss at mange av middelalderbyene, inkludert Athen, Thessaloniki, Theben og Korint, opplevde en periode av rask og betydelig vekst som startet i det 11. århundre og fortsatte frem til slutten av det 12. århundre. Veksten i byene trakk til seg [[Venezia|venetianere]], og denne interessen i handel ser ut til å ha videre øket den økonomiske blomstringen i Hellas. Venetianerne og andre var aktive handelsmenn i havnene i [[Det hellige land]], og de gjorde det til sitt levebrød å frakte varer mellom kongedømmene i [[Outremer]] og vesten mens de også i stor grad handlet med østromerne og [[Egypt]].

===Kunstnerisk fornyelse===
De ellevte og tolvte århundrene sies å være en storhetstid for [[bysantinsk kunst]] i Hellas. Mange av de viktige bysantinske kirkene rundt Athen ble bygget i løpet av denne perioden, og dette reflekterer veksten i urbaniseringen i Hellas på denne tiden. Der var også en fornyelse i [[mosaikk]]-kunsten med kunstnere som viste stor interesse i å avbilde naturlandskaper med ville dyr og scener fra jakt. Mosaikkene ble mer realistiske og livlige med økende fokus på å avbilde tredimensjonale former. Med sin sans for luksus og lidenskap for farger, gjorde kunsten fra denne tiden Østromerriket berømt i hele den kristne verden etter som mesterverker ble spredt.
[[Fil:Athens Church.jpg|thumb|right|250px|Bysantinsk kirke i Agora i Athen.]]
Vakker [[silke]] fra verkstedene i Konstantinopel viser i sterke farger også dyr, [[løve]]r, [[elefant]]er, [[ørn]]er og [[griff]]er, som konfronterer hverandre eller viste keisere på hesteryggen eller opptatt i jakten. I provinsene begynte regionale [[arkitektur]]skoler å produsere mange forskjellige stiler som spilte på en rekke kulturelle innflytelser. Alt dette antyder at der var en økende etterspørsel etter kunst der flere mennesker hadde tilgang til den nødvendige velstanden for å bestille eller betale for slike arbeider.

Men ekspansjonen av bysantinsk kunst i denne perioden, en av de mest bemerkelsesverdige delene av rikets historie, stoppet ikke der. Fra det tiende til det tolvte århundre var Østromerriket hovedkilden for inspirasjon for vesten. Med deres stil, arrangement og ikonografi avslører mosaikken i St. Markus' i [[Venezia]] og [[katedral]]en i [[Torcello]] tydelig deres opphav i Østromerriket. På lignende vis viser Palatine kapellet, Martorana i [[Palermo]] og katedralen Cefalù , sammen med de store dekorasjonene i katedralen i Monreale, innflytelsen til Østromerriket ved det [[normannere|normanniske]] hoffet på Sicilia i det tolvte århundre. [[Spania|Spansk]]-[[maurere|maurisk]] kunst stammet uten tvil fra Bysantium. Romanesk kunst skylder østen mye, hvor den lånte ikke bare sine dekorative former, men formen til noen av dets bygninger slik det for eksempel vises av kirkene med kupler i det sørvestlige [[Frankrike]]. Prinser i [[Kyiv]], [[veneziansk doge|venetianske doger]], [[abbed]]er i [[Monte Cassino]], handelsmenn fra [[Amalfi]] og de normanniske kongene på Sicilia så alle til Østromerriket etter kunstnere eller kunstverk. Så stor var innflytelsen til bysantinsk kunst i det tolvte århundre at [[Russland]], Venezia, Sør-Italia og Sicilia alle i praksis ble provinsielle sentrer som var opptatt med produksjon av bysantinsk kunst.

===Det fjerde korstoget===
[[1204]] markerer begynnelsen på den sene bysantinske perioden da antagelig den viktigste hendelsen for riket skjedde. [[Konstantinopel]] gikk tapt for det greske folket for første gang, og riket ble erobret av latinske [[korstogene|korsfarere]] fra det [[fjerde korstog]] og ville bli erstattet av en ny latinsk i 57 år. I tillegg hadde perioden med latinsk okkupasjon avgjørende innflytelse på rikets indre utvikling da elementer av [[føydalisme]]n fikk innpass i bysantinsk livsførsel.

Det greske imperiet ble delt mellom det tidligere gresk-bysantinske Komnenos-dynastiet (Epiros) og Palaiologos-dynastiet, det siste dynastiet før Konstantinopels fall. Etter den gradvise svekkelsen av strukturene i den gresk-bysantinske staten og deres skrumpende landområder fra [[Det osmanske riket|tyrkiske]] invasjoner, kom fallet til det gresk-bysantinske imperiet for [[osmanere|osmanene]] i [[1453]] da den bysantinske perioden regnes å ha tatt slutt.

Det må påpekes at begrepet «bysantinsk» er en samtidig etablert av historikere. Folket kalte riket sitt fra det tiende århundre et gresk imperium og romersk-gresk før det igjen. Derfor kaller grekerne seg noen ganger romioi i samlet form. Romeo-begrepet ble av og til brukt på grunn av den juridiske tradisjonen som i mange områder var igjen av den politiske administrasjonen fra riket. Det må også påpekes at mange riker i hele Europa også hadde brukt dette begrepet som [[karolingere|karolingerne]] eller [[det hellige romerske rike av den tyske nasjon]] (Latin Sacrum Romanum Imperium) som så på seg selv som de legitime arvingene etter Romerriket.