Redigerer Helena (avsnitt)

=== Helena i Troja ===
[[Fil:Leighton Helen of Troy.jpg|thumb|Helena på Troja festningsvoll, maleri av Frederic Leighton, 1865.]]
[[Fil:Helen Menelaus Louvre G424.jpg|thumb|Helena, prinsesse av [[Sparta]] angripes av [[Menelaos]] som slipper sverdet da han ser hvor vakker hun er. [[Eros]] flyr over og [[Afrodite]] (til venstre) ser på. Detalj fra maleri på et [[attisk]] [[rødfigur-keramikk|rødfigur]]-[[kratér]] fra 450&ndash;440 f. Kr.]]

Da Menelaos oppdaget at hans hustru var blitt borte, tilkalte han alle de andre frierne og krevde at de innfridde sine eder, således begynne den trojanske krig. Den greske flåten samlet seg i [[Avlida|Aulis]], men på grunn av manglende vind kunne skipene ikke seile. Årsaken var at gudinnen [[Artemis]] var rasende over en vanhellig handling som grekerne hadde gjort, og kun en ofringen av [[Agamemnon]]s datter [[Ifigeneia]] kunne formidle gudinnen.

I Euripides' drama ''Ifigeneia i Aulis'', tigget [[Klytaimnestra]], mor av Ifigeneia og søster av Helena, sin ektemann om å overveie på nytt sin beslutning, og karakteriserte Helena «en ond kvinne». Klytaimnestra advarte uten hell Agamemnon mot å ofre Ifigeneia på grunn av Helena er «å kjøpe hva vi avskyr med hva vi holder mest kjært.»<ref>Euripides: ''Ifigeneia i Aulis'', 1166–1170; Hughes, Bettany (2005): ''Helen of Troy'', s. 195–196</ref>

Før krigføringen begynte sendte grekerne en delegasjon til trojanerne ledet av Odyssevs og Menelaos. De forsøkte å overtale kong [[Priamos]] av Troja til å utlevere Helena, men de fikk ikke gjennomslag for kravet sitt. Et populært tema, «Anmodningen om Helena» (Ἑλένης Ἀπαίτησις, ''Helenes Apaitesis''), var emne for et drama av [[Sofokles]], nå tapt.<ref>Antikkens forfattere er ikke enige om sendebudene ble sendt før samlingen av den greske flåten i Aulis eller etter at den nådde Tenedos eller Troja. I Herodotos' fortelling sverget trojanerne til de greske sendebudene at Helena var i Egypt og ikke i Troja, men grekerne trodde dem ikke og beleiret byen inntil de erobret den. Jf. ''Kypria'', fragment 1; Herodotos: ''Historier'', II, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0126%3Abook%3D2%3Achapter%3D118%3Asection%3D2 118.2–4]; Homer: ''Iliaden'', tredje sang, 205; Pseudo-Appolodorus: Epitome, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0022%3Atext%3DEpitome%3Abook%3DE%3Achapter%3D3%3Asection%3D28 28–29]. Om Euripides' tapte drama, se Hughes, Bettany (2005): ''Helen of Troy'', s. 191.</ref>

Homer har framstilt et skarpt og ensomt bilde av Helena i Troja. Hun er fylt med [[selvforakt]] og angret på hva hun hadde foresaket. Mot slutten av krigen kom trojanerne til å hate henne. Da Hektor dør, er hun den tredje sørgende i hans gravferd, og hun sier at av alle trojanere var Hektor og Priamos de eneste som var vennlige mot henne:<ref>Homer: ''Iliaden'', tjuefjerde sang, 773–775; Hughes, Bettany (2005): ''Helen of Troy'', s. 219; Redfield, James (1994): "The Tragedy of Hector", s. 122</ref>

:''«Dog, et bebreidende ord har jeg aldri av deg måtte høre; men når en annen i hallen forhånet meg, snart dine brødre, snart deres langslørete hustruers flokk og snart dine søstre, eller din mor; - ti mild var din far, som var jeg hans datter, - holdt du dem vennlig tilbake og talte dem alltid til rette mildt med forsonende ord, som kom fra ditt kjærlige hjerte.»''<ref>Homer: ''Iliaden'', tjuefjerde sang, 468-473, Oslo 1980, i P. Østbyes oversettelse, s. 432</ref>

Disse bitre ordene avslørte at Helena hadde gradvis innsette Paris' svakhet, og hun besluttet å alliere seg med Hektor. Det er et ømt forhold mellom de to, og Helena har biske ord å si til Paris da hun sammenlignet de to brødrene:<ref>Hughes, Bettany (2005): ''Helen of Troy'', s. 219; Redfield, James (1994): «The Tragedy of Hector», s. 122; Suzuki, Mihoko (1992): ''Metamorphoses of Helen'', s. 36</ref>

:''«Men siden gudene selv ville volde meg all denne jammer, burde jeg dog ha fått en edlere mann til min husbond, en som gav akt på menneskers hat og sviende hånsord. Denne har ei i sitt sinne noen manndom og fasthet, og aldri får han det heller. Han høster vel snart, kan jeg tro, som han sådde.»''<ref>Homer, ''Iliaden'', sjette sang, 349–353, Oslo 1980, i P. Østbyes oversettelse, s. 104</ref>

Etter at Paris ble drept i krigen var det en del strid blant trojanerne om hvem av Priamos' overlevende sønner som skulle gifte seg med Helena: [[Helenos]] eller [[Deifobos]], men hun ble gitt til sistnevnte.

I løpet av Trojas fall og ødeleggelse var Helenas rolle tvetydig. I [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]'' forteller Deifobos om Helenas forræderirske posisjon: da [[den trojanske hest]] ble trukket inn i byen, hadde hun forvrengt [[Dionysos|dionysiske ritualer]], ledet et kor av trojanske kvinner, og holdt en fakkel blant dem, og deretter signalisert til grekerne fra byens høyeste tårn. Imidlertid i Homers ''[[Odysseen]]'' fortelles en annen historie: Helena sirklet rundt hesten tre ganger, og hun etterlignet stemmene til de greske kvinnene til mennene inne i trehesten, hustruene som var etterlatt hjemme, og således smertet dem, inkludert Odyssevs og Menelaos, og fikk dem nær til å avsløre seg.<ref>Vergil: ''Æneiden'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0054%3Abook%3D6%3Acard%3D494 494-512]; Suzuki, Mihoko (1992): ''Metamorphoses of Helen'', s. 101–102.</ref>

Imidlertid synes det som om de ulike framstillingene av Helena i Troja motsier hverandre. Fra den ene siden fortelles om det forræderiske Helena som simulerte dionysiske ritualer og gledet seg over nedslaktningen av trojanerne da byen ble stormet. På den annen side er det en annen Helena, ensom og hjelpeløs, desperat etter å finne trygghet mens byen brenner. Stesikhoros forteller at både grekere og trojanere samlet seg for å steine henne til døde.<ref>Stesikhoros, fragment 201 PMG.</ref> Da Menelaos til sist fant henne løftet han sverdet for å drepe henne. Han hadde krevd at var den eneste som kunne drepe sin troløse hustru, men da han var i ferd med å gjøre det, slapp hun kappen ned fra sine skuldre, og synet av hennes skjønnhet fikk ham til å slippe sverdet.<ref>I henhold til antikkens skribenter, det var synet av Helenas ansikt eller bryster som fikk Menelaos til å slippe sverdet. Se ''inter allia'', Aristofanes: ''Lysistrata'', 155; ''Lille-Iliaden'', fragment 13 EGF. Maguire, Laurie (2009): ''Helen of Troy'', s. 52</ref> [[Elektra]] jamret:<ref>Euripides: ''Orestes'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0108%3Acard%3D1146 1286]</ref>

:''«Akk for mine vanskeligheter! Kan det være at hennes skjønnhet har sløvet deres sverd?»''