Redigerer Harald Godwinson (avsnitt)

=== Konge av England ===
[[Fil:Edward the Confessor Ee.3.59 fol.30v.jpg|thumb|Harald setter på seg Englands krone, 1200-tallet.]]
[[Fil:KingHaroldEnthroned Detail BayeuxTapestry.PNG|thumb|left|Harald, konge av England.]]
Mot slutten av 1065 falt [[Edvard Bekjenneren]] i koma uten at han hadde klargjort hvem han fortrakk som etterfølger. Hans helse hadde blitt dårligere siden urolighetene med Northumbria tidligere på høsten. Han var for syk til å være til stede ved innvielsen av [[Westminster Abbey]], hans storverk, den 28. desember 1065. Han døde den 5. januar 1066 i henhold til ''[[Vita Ædwardi Regis]]'', men ikke før han et øyeblikk hadde fått igjen bevisstheten og betrodd sin enke og sitt kongerike til Haralds «beskyttelse». Hans død må ha vært forventet og ga stormennene tid til å komme sammen og avgjøre hvem som skulle bli den neste kongen. Ingenting er kjent fra diskusjonene, men resultatet er kjent. Det ble Harald Godwinson. Omstendighetene for valget var opplagte. Trusselen fra Norge og Normandie var overhengende, og England trengte en sterk leder. Også Tostig var trussel sammen med hans allierte i Skottland. Også kong Edvard selv må ha innsett at unge [[Edgar Ætheling|Edgar]] måtte vike for en krigerkonge.<ref name=" Stenton_580">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 580</ref> Bayeux-teppet viser at Edvard pekte mot en mann som er antatt å ha representert Harald.<ref>Barlow, Frank (1970): ''Edward the Confessor'', s. 251. Forfatteren peker på at forfatteren av Edvards ''Vita'', som synes å ha vært sympatisk innstilt til Harald, skrev etter erobringen og må bevisst ha vært vag.</ref> Den eneste samtidige redegjørelsen slo fast at Harald «etterfulgte til kongedømmet som kongen hadde gitt det til ham og som han ble valgt til.» Edvard ble gravlagt i Westminster, og dagen etter ble Harald kronet til Englands konge på antagelig samme sted den 6. januar.<ref name=" Stenton_580"/><ref>[https://web.archive.org/web/20091016073106/http://www.westminster-abbey.org/our-history/royals/coronations «Coronations»], ''Westminster Abbey''</ref>

Tidlig i januar nådde nyheten om Edvards død og Haralds kroning fram til Normandie, og Vilhelm begynte planene for å invadere England ved å bygge 700 krigs- og transporteskip ved [[Dives-sur-Mer]]. Innledningsvis hadde Vilhelm vanskeligheter med å få støtte for invasjonen, men etter ha hevdet at Harald hadde æreløst brutt sin hellige ed, fikk han kirkens velsignelse, og ved å love land, titler og rike angelsaksiske enker begynte normanniske adelsfolk å flokke til hans opplegg. I påvente av invasjonen samlet Harald sine tropper på [[Isle of Wight]], men den normanniske flåten ble liggende i havnen i bortimot sju måneder mens ressursene ble samlet. Den 8. september tok provisjonene slutt, Harald oppløste hæren og reiste inn til London.

Etter at Harald Hardråde ble enekonge i Norge etter Magnus' død hadde han ligget i krig med [[Svein Estridsson]], konge i Danmark som ikke vant et eneste slag, men tapte heller ikke krigen. I 1064 inngikk Harald en fredsavtale med Svein og kunne da konsentrere seg om England som Knut den mektiges rette arvtaker.<ref>Moseng, Ole Georg et al. (2007): ''Norges historie 750-1537'', Universitetsforlaget, 2. oppl., s. 89</ref> I løpet av våren hadde Tostig dukket opp med en styrke utenfor Isle of Wight, og etter å ha herjet kysten av Sussex, okkuperte han midlertidig Sandwich. Da Harald Godwinson hørte om brorens fiendtligheter, antok han den normanniske invasjonen var forestående og mobiliserte hæren. Mens Tostig fortsatt var i Kent kom Copsi, en av hans northumbriske allierte, forvist i 1065, kom seilende fra [[Orknøyene]] med 17 skip. Harald Hardråde hadde nylig tatt direkte kontroll over Orknøyene og en sådan hær måtte nødvendigvis ha hatt hans godkjennelse. De seilte til [[Humber]] for å herje, men ble møtt av jarl Edwin og militsen fra [[Lindsey]] som beseiret ham. Med en flåte redusert til 12 skip seilte Tostig til Skottland og ble der resten av sommeren i påvente av norskekongen. Den nordlige vinden som gjorde at Vilhelms flåte ikke kunne seile ut fra Somme, tok den norske flåten på 300 skip over Nordsjøen og seilte inn munningen på elven [[Tyne (England)|Tyne]] i nordlige England.