Redigerer Hamlet (avsnitt)

===Psykoanalytisk===
[[Fil:Claudius at Prayer Hamlet 3-3 Delacroix 1844.JPG|thumb|upright|[[Sigmund Freud|Freud]]s teori var at en [[Underbevissthet|underbevisst]] [[Ødipuskompleks|ødipal konflikt]] forårsaket Hamlets nøling. <small>([[Eugène Delacroix|Delacroix]] 1844)</small>]]
Siden [[psykoanalyse]]n ble introdusert sist på 1800-tallet, har ''Hamlet'' vært kilde for en rekke studier innen emnet, blant annet av [[Sigmund Freud]], [[Ernest Jones]] og [[Jacques Lacan]], og disse har påvirket oppsetninger i ettertid.

I Freuds ''[[Drømmetydning (bok)|Drømmetydning]]'' (1900), starter hans analyse med forutsetningen om at «''skuespillet er bygget opp rundt Hamlet nøling med å fullbyrde hevnoppgaven som er tildelt ham; men dets tekst gir ingen grunn eller motiv for denne nølingen''».<ref name="dreams">Freud (1900, 367).</ref> Etter å ha vurdert ulike litterære teorier, konkluderer Freud med at Hamlet har et «''[[Ødipuskompleks|ødipalt begjær]] for sin mor, og den påfølgende skyldfølelsen forhindrer ham i å myrde mannen [Claudius] som har gjort hva han underbevisst ønsket å gjøre''».<ref name="Britton">Britton (1995, 207-211).</ref> Konfrontert med sitt [[Psykologisk undertrykkelse|undertrykte begjær]], innser Hamlet at han «''litterært selv ikke er noe bedre enn synderen som han skal straffe''».<ref name="dreams"/> Freud mener at Hamlets tilsynelatende «''avsmak for seksualitet''» &ndash; som kommer frem i hans «nunnery»-samtale med Ofelia &ndash; samsvarer med denne tolkningen.<ref name="dream2">Freud (1900, 368).</ref><ref>«Nunnery»-samtalen det refereres til her er ''Hamlet'' 3.1.87–160.</ref> [[John Barrymore]] introduserte freudianske overtoner i sin banebrytende produksjon fra 1922 i New York, som satte ny rekord med forestillinger 101 kvelder på rad.

På 1940-tallet førte psykoanalytikeren [[Ernest Jones]] Freuds tanker i pennen, i en rekke essays som endte med boken ''Hamlet and Oedipus'' (1949). Flere oppsetninger har etter Jones skildret «skapscenen» hvor Hamlet konfronterer moren i hennes kammer,<ref>''The Closet Scene'': ''Hamlet'' 3.4.</ref> i lys av Jones' psykoanalytiske tilnærming, og derved i et seksuelt lys. Her blir Hamlet kvalm av sin mors «incestaktige» forhold til Claudius, men han er samtidig redd for å drepe ham, siden dette vil åpne for et nært forhold mellom Hamlet og moren. Ofelias galskap etter farens død kan også sees i et freudiansk perspektiv: som en reaksjon på dødsfallet til hennes ønskede elsker, faren. Hun påvirkes av å miste sin uoppfylte kjærlighet så brått, og hennes sinnstilstand endres derfor brått som følge av dette.<ref>MacCary (1998, 104–107, 113–116) og de Grazia (2007, 168–170).</ref> I 1937 regisserte [[Tyrone Guthrie]] en oppsetning med [[Laurence Olivier]] i en Jones-inspirert forestilling på [[Old Vic]].<ref>Smallwood (2002, 102).</ref>

På 1950-tallet ble [[Jacques Lacan]]s [[Strukturalisme|strukturalistiske]] teorier om ''Hamlet'' for første gang presentert ved en rekke seminarer i Paris, og senere utgitt i boken ''Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet''. Lacan hevdet at den menneskelige [[psyke]] styres av språkstrukturer og at de lingvistiske strukturene i ''Hamlet'' satte fokus på menneskelig begjær. Utgangspunktet hans er Freuds ødipale teorier, i tillegg til sorg, som er skuespillets sentrale tema. I Lacans analyse antar Hamlet ubevisst den [[psykoanalyse|psykoanalytiske]] definisjon av en ''[[fallos]]'' – grunnet hans nøling – og blir i økende grad distansert fra virkeligheten «''ved sorg, fantasering, [[narsissisme]], og psykose''», noe som skaper hull (eller mangler) i de virkelige, innbilte og symbolske aspekter av sinnet hans. Lacans teorier påvirket litteraturforskning av ''Hamlet'' på grunn av hans alternative visjon av stykket og hans bruk av [[semantikk]] for å utforske stykkets [[psykologi]]ske landskap.<ref name="Britton"/>