Redigerer George Nathaniel Curzon (avsnitt)

== Utenriksminister ==
=== Under David Lloyd George ===
{{Utdypende|Curzonlinjen}}
Etter å ha fungert i ni måneder som utenriksminister mens [[Arthur Balfour]] deltok i [[Fredskonferansen i Paris (1919)|Fredskonferansen i Paris i 1919]],<ref>Gaynor Johnson: «Preparing for Office: Lord Curzon as Acting Foreign Secretary, January–October 1919», ''Contemporary British History'', vol. 18, n°3, 2004, ss. 53–73.</ref> ble Curzon utnevnt til utenriksminister i oktober 1919. Allerede i desember samme år, ga han navn til den grenselinjen som den britiske regjeringen foreslo som den polsk-sovjetiske grensen, den såkalte [[Curzonlinjen]]. Selv om Polen erobret nye områder lenger øst under [[den polsk-sovjetiske krig]], flyttet Polen seg vestover etter andre verdenskrig og den polske østgrensen følger i dag hovedsakelig Curzonlinjen.
[[Fil:Portland.stone.cenotaph.london.arp.jpg|mini|left|100px|[[Edwin Lutyens]] [[kenotaf]] i [[Whitehall]]]] 
Curzon var også hovedansvarlig for markeringen av årsdagen for første verdenskrigs slutt 11. november 1919. Dette inkluderte også en [[gips]]støpt [[kenotaf]], skapt av [[Edwin Lutyens]] under paraden i London. Denne ble så vellykket at den ble reprodusert i stein, og står fortsatt i [[Whitehall]] i London.

Curzon hadde imidlertid ikke statsminister [[David Lloyd George]]s fulle støtte. Curzon og Lloyd George hadde mislikt hverandre siden den parlamentariske krisen i 1911, og statsministeren opplevde sin utenriksminister for å være pompøs og selvhøytidelig, og omtalte sine regjeringsmedlemmer som at «de alle var menn med substans - vel, bortsett fra Curzon».<ref>{{Kilde bok|forfatter=[[Michael Foot]]|tittel=Aneurin Bevan|utgivelsesår=|forlag=MacGibbon and Kee|isbn=0-261-61508-4|sitat=They were all men of substance — well, except Curzon.}}</ref> Etter Curzons død ble det funnet mange utkast til sin avskjedssøknad. Men til tross for at de gjensidig mislikte hverandre, var de ofte enig i hva som skulle være regjeringens politikk.<ref>Gaynor Johnson, side 56</ref> Lloyd George trengte Curzons store kunnskaper, og var både hans største kritiker og støttespiller. Tilsvarende var Curzon takknemlig for det handlingsrommet han fikk av Lloyd George når det kom til håndteringen av saker i Modtøsten.<ref>G.H. Bennett: «Lloyd George, Curzon and the Control of British Foreign Policy 1919–22», ''Australian Journal of Politics & History'' 45#4 (1999), side 479.</ref>

Også andre regjeringsmedlemmer respekterte Curzons store kunnskaper om Sentral-Asia, men mislikte hans arroganse og ofte direkte kritikk. Utfra en forestilling om at en utenriksminister skulle være hevet over partipolitikken, ble det forventet at han skulle presentere all relevant informasjon objektivt til regjeringen og slik gi regjeringsmedlemmene den tillit at de utfra dette kunne treffe de riktige beslutningene. Curzon tok imidlertid kritikk personlig, og reagerte aggressivt på dette.<ref>Bennett, G.H., side 472.</ref>

Det er hevdet at Curzons reaksjoner på kritikk var preget av en usikkerhet som skal ha vært i det britiske utenriksdepartementet som en del av dennes bedriftskultur. Utover på 1920-tallet ble utenrikspolitikken til dels dominert av statsministeren.<ref>Sharp, Alan: «Adapting to a New World? British Foreign Policy in the 1920s», ''Contemporary British History'' 18.3 (2004): 76.
</ref>

Curzon ble i 1921 utnevnt til '''Jarl av Kedleston''', i County of Derby og '''Marki Curzon av Kedleston'''.<ref>{{London Gazette|issue=32376 |date=1. juli 1921 |startpage=5243 }}</ref>

=== Under Andrew Bonar Law ===
I motsetning til mange av de andre konservative medlemmene av Lloyd Georges koalisjonsregjering, støttet ikke Curzon Lloyd George i [[Chanak-krisen]] (etter byen [[Çanakkale]] ved [[Dardanellene]]) i september 1922 om kontrollen over Dardanellene, først løst med [[Lausannetraktaten]] følgende år. Curzon trakk seg da han og konservative parlamentsmedlemmer ikke ville gå til krig som Lloyd George ønsket, og Lloyd George måtte gå av som statsminister oktober 1922. Curzon fortsatte som utenriksminister da [[Andrew Bonar Law]] dannet en ren konservativ regjering.

I 1922-23 måtte Curzon forhandle med Frankrike etter at franske styrker [[Ruhrokkupasjonen|okkuperte Ruhr]] for å tvinge Tyskland til å betale krigserstatningene. Curzon beskrev den franske statsministeren og tidligere president [[Raymond Poincaré]] som en «vemmelig liten mann»<ref>«horrid little man»</ref>. Curzon hadde ekspansive ambisjoner, og var ikke mer fornøyd med Bonar Law som statsminister, som angivelig hadde en utenrikspolitikk som var basert på «innstramninger og tilbaketrekninger»<ref>«retrenchment and withdrawal»</ref> enn han hadde vært med Lloyd George. Imidlertid sto han for uvurderlig innsikt i Midtøsten og var helt sentral i å forme den britiske politikken i den regionen.<ref>Bennett, side 477.</ref>

=== Under Stanley Baldwin ===
Da Bonar Law måtte trekke seg fra politikken av helsemessige årsaker i mai 1923, ble [[Stanley Baldwin]] foretrukket som ny statsminister framfor Curzon da det var en oppfatning om at det ville være politisk uheldig å ha en statsminister fra House of Lords,  særlig etter at [[Labour Party]], som hadde langt færre adelige medlemmer av House of Lords, hadde blitt det viktigste opposisjonspartiet. Curzon skal ha blitt svært skuffet over dette, etter at han ble innkalt av kong [[Georg V av Storbritannia|Georg V]]s privatsekretær [[Arthur Bigge, 1. baron Stamfordham|lord Stamfordham]] og meddelt dette.

Curzon ble imidlertid sittende som utenriksminister fram til regjeringen måtte gå av i januar 1924. Da Baldwin dannet en ny regjering i november samme år, ble Curzon utnevnt til [[Lord President of the Council]] og leder av House of Lords.