Redigerer George B. McClellan (avsnitt)

=== Peninsula-felttoget ===
[[Fil:George McClellan statue.jpg|thumb|300px|Statue foran [[Philadelphia City Hall]]]]
McClellans hær begynte å seile fra [[Alexandria (Virginia)|Alexandria]] den 17. mars. Det var en armada som fikk alle tidligere amerikanske ekspedisjoner til å se små ut. Den transporterte 121 500 menn, 44 [[artilleri]]batteri, 1150 vogner, over 15 000 hester og tonnevis med utstyr og forsyninger. En engelsk observatør bemerket at det var «gåturen til en kjempe».<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 167–69.</ref> Hærens fremrykning fra [[Fort Monroe]] opp langs [[Virginia-halvøya]] viste seg å gå sakte. McClellans plan om å ta [[Yorktown (Virginia)|Yorktown]] raskt ble spolert da han oppdaget at de konfødererte hadde befestet en linje tvers over halvøya, noe som fikk ham til å bestemme seg for en beleiring av byen, noe som krevde betydelige forberedelser.

McClellan trodde fortsatt på etterretningsrapporter som hevdet at Konføderasjonen hadde to eller tre ganger så mange menn som de faktisk hadde. Tidlig i kampanjen forsvarte [[John B. Magruder]] halvøya mot McClellans fremrykning med betydelig mindre styrker enn McClellan. Han skapte en falskt inntrykk av at der var store styrker bak linjene og at stadig flere ankom. Dette oppnådde han ved å marsjere med mindre grupper av menn gjentatte ganger forbi steder hvor de kunne observeres på avstand eller var rett utenfor synslinjen, fulgt av mye støy og fanfarer.<ref>Bailey, ''Forward to Richmond'', s. 99.</ref> I løpet av denne tiden klarte general Johnston å gi Magruder forsterkninger, men selv da var det langt færre styrker enn McClellan trodde stod i mot ham.

Etter en måned med forberedelser, rett før han skulle angripe de konfødererte festningsverkene ved Yorktown, fikk McClellan vite at Johnston hadde trukket seg opp langs halvøya mot [[Williamsburg (Virginia)|Williamsburg]]. McClellan måtte dermed følge etter uten å dra fordel av det tunge artilleriet som så møysommelig hadde blitt samlet foran Yorktown. [[Slaget ved Williamsburg]] den 5. mai er regnet som en seier for Unionen, McClellans første, men den konfødererte hæren ble ikke ødelagt og hoveddelen av deres styrke klarte å komme seg forbi Williamsburg til Richmonds ytre forsvarsverk mens slaget fortsatt pågikk og i løpet av de neste dagene.<ref>Bailey, ''Forward to Richmond'', s. 107–13.</ref>

McClellan hadde også hatt håp om samtidige marineanslag mot Richmond via [[James (Virginia)|James]]-elva. Den ankomsten slo feil etter marinens nederlag i [[slaget ved Drewry's Bluff]], rundt 11 km nedover elva fra den konfødererte hovedstaden, den 15. mai. Konføderasjonen hadde blasert artilleri på en strategisk høy klippe over en buktning i elva og senket båter i elva. Dette skapte en rekke hindere i selve elva og blokkerte i realiteten denne potensielle ankomstveien til Richmond.<ref>Bailey, ''Forward to Richmond'', pp. 128–29.</ref>

McClellans hær nærmet seg forsiktig Richmond i løpet av de tre neste ukene og kom innenfor en avstand på 6 km. Han etablerte en forsyningsbase ved [[Pamunkey (elv)|Pamunkey]], en farbar bielv av [[York (elv)|York]]-elva ved [[White House Landing (Virginia)|White House Landing]], hvor [[Richmond and York River Railroad]] krysset. McClellan beordret [[jernbane]]n til å transportere [[damplokomotiv]] og rullende materiell til stedet med lektere.<ref>Sears, ''Gates'', s. 103–04.</ref>

Mens McClellan planla et angrep den 31. mai, ble hæren hans overrasket av et konføderert angrep. Johnston så at unionshæren var delt i to av den regntunge [[Chickahominy (elv)|Chickahominy]]-elva og håpet å beseire en liten del av McClellans hær i [[slaget ved Seven Pines]]. McClellan klarte ikke å lede hæren personlig på grunn av et tilbakeslag av malariafeber, men hans underordnede klarte å slå tilbake angrepene. McClellan fikk uansett kritikk fra Washington for at han ikke gikk til motangrep, noe som noen mente kunne ha åpnet byen slik at den kunne erobres. Johnston ble såret i slaget, og general [[Robert E. Lee]] overtok ledelsen av [[Army of Northern Virginia]]. McClellan tilbrakte de neste tre ukene med å omplassere sine styrker og ventet på forsterkninger han var blitt lovet. Dermed mistet han verdifull tid mens Lee fortsatte å styrke Richmonds forsvar.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 192–95.</ref>  

På slutten av juni startet Lee en serie angrep som ble kjent som [[syvdagersslaget]]. Det første store slaget, ved [[slaget ved Beaver Dam Creek|Mechanicsville]], var dårlig koordinert av Lee og hans underordnede og førte til store tapstall med liten taktisk gevinst. Men slaget hadde en viktig betydning på McClellans nerver. Den overraskende tilstedeværelsen til generalmajor [[Stonewall Jackson]]s styrker i slage, siden de sist ble rapportert å være mange kilometer unna i [[Shenandoah Valley]], overbeviste McClellan om at han var betydelig mer tallmessig underlegen enn han hadde trodd. Han rapporterte til Washington at han stod ovenfor 200 000 konfødererte, mens der faktisk var 85 000.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 205.</ref>
[[Fil:Battle of Gaines' Mill.png|thumb|300px|left|Føderale styrker under hardt angrep i [[slaget ved Gaines' Mill]], tegnet av [[Alfred R. Waud]] og offentliggjort i [[Harper's Weekly]], 26. juli 1862.]]
Lee fortsatte sin offensiv i [[slaget ved Gaines' Mill]] mot øst, men McClellan spilte en passiv rolle, tok ingen initiativ og ventet på at hendelsene skulle utfolde seg. Han holdt to tredjedeler av hæren sin utenfor kampene, igjen lurt av Magruders teatralske avledningstaktikker.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 211–12.</ref> Den natten bestemte han seg for å trekke hæren sin tilbake til en sikrere base, et godt stykke fra Richmond ved en del av James-elva som var under kontroll av Unionens marine. ved å gjøre dette kan han ha reddet hæren sin, uten å være klar over dette. Lee antok at unionshæren ville trekke seg tilbake østover mot sin eksisterende forsyningsbase, mens det at McClellan beveget seg sørover forsinket Lees respons i minst 24 timer.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 216.</ref> McClellan anerkjente også gjennom handling at han ikke lenger kunne omringe Richmond, målet for felttoget hans. Det tunge beleiringsartilleriet hans som dette krevde transportering på jernbaneforbindelsene som hans opprinnelige forsyningsbase ved York-elva hadde. I et telegram til krigsminister Stanton rapporterte han om disse hendelsene. McClellan la skylden på Lincoln-administrasjonen for hans tilbakeslag. «Dersom jeg redder denne hæren nå, sier jeg deg rett ut at jeg har ingen grunn til å takke deg eller noen annen person i Washington. Dere har gjort deres beste for å ofre denne hæren.»<ref>Beagle, s. 1275.</ref> Heldigvis for McClellans umiddelbare karriere, så aldri Lincoln denne provoserende påstanden (i det minste på den tiden) fordi den ble sensurert av krigsdepartementets telegrafist.
[[Fil:After Battle of Savage's Station.jpg|thumb|300px|Sårede menn etter [[slaget ved Savage's Station]], ett av [[syvdagersslaget|syvdagersslagene]]]]
McClellan var også heldig at på tross av nederlaget i felttoget, var hæren hans stort sett intakt siden han stort sett var fraværende fra kampene og nektet å utnevne en nestkommanderende til å kontrollere retretten.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 217.</ref> Militærhistorikeren Stephen W. Sears skrev: «Da han forlot sin hær ved slagmarkene ved [[slaget ved Glendale|Glendale]] og [[slaget ved Malvern Hill|Malvern Hill]] under de syv dagene, var han skyldig i å forsømme sine plikter. Hadde Army of the Potomac blitt ødelagt på disse markene (ved Glendale var mulighet reel nok), hadde han antageligvis blitt anklaget i henhold til krigsreglene.»<ref>Sears, ''Controversies'', s. 16.</ref> Under Glendale var McClellan 8 km unna, bak Malvern Hill, uten telegrafkommunikasjon og for langt unna til å lede hæren. Under slaget ved Malvern Hill var han på en kanonbåt, [[USS «Galena»]] som på et tidspunkt var 16 km nedover James-elva.<ref>Sears, ''Gates'', s. 280, 309.</ref> Under begge slagene tilhørte den reelle ledelsen av hæren hans venn og kommandant for V Corps, brigadegeneral [[Fitz John Porter]]. Da offentligheten fikk høre om «Galena», var det nok en enorm ydmykelse som kunne sammenlignes med Quaker Guns ved Manassas. Karikaturtegninger under [[presidentvalget i USA 1864|valgkampanjen i 1864]] viste McClellan i sikkerhet ombord i et skip mens et slag pågikk i bakgrunnen.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 221.</ref>

McClellan ble gjenforent med sin hær ved Harrison's Landing ved James-elva. Det ble diskutert om hæren skulle evakueres eller forsøke å gjenoppta en offensiv mot Richmond. McClellan fastholdt sitt uvennskap med Abraham Lincoln med sine gjentatte ønsker om forsterkninger og ved å skrive et lengre brev hvor han kom med strategisk og politisk rådgivning om krigen, fortsatte sin motstand mot avskaffelse av slaveriet eller å ta slaver som en taktikk. Han konkluderte med å antyde at han skulle gjeninnsettes som øverstkommanderende, men Lincoln svarte med å utrope generalmajor [[Henry W. Halleck]] til embetet uten å konsultere, eller til og med informere, McClellan.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 227.</ref> Lincoln og Stanton tilbød også kommandoen over Army of the Potomac til generalmajor [[Ambrose Burnside]] som avslo utnevnelsen.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 235.</ref> 

[[Army of Virginia]] ble i Washington opprettet i en reorganisering av enheter under generalmajor [[John Pope]]. Han fikk ordre om å rykke frem mot Richmond fra nordøst. McClellan motsatte seg beskjeder om å forsterke Popes hær og utsatte å trekke Army of the Potomac tilbake fra halvøya lenge nok slik at forsterkningene ankom mens [[Nord-Virginia-felttoget]] allerede var i gang. Han skrev til sin kone før slaget at «Pope vil bli knust... og bli fjernet [av Lee]. ...En slik villmann som han er nødt til å føre til nederlag for alle som ansetter ham.»<ref>McPherson, s. 525.</ref> Lee hadde vurdert McClellans offensive væremåte og gamblet på å fjerne betydelige enheter fra halvøya for å angripe Pope som ble beseiret i [[det andre slaget ved Bull Run]] i august.