Redigerer Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 (avsnitt)

==«Det gikk som ild i tørt gress» &ndash; fagforeningenes tidsalder==
{{utdypende|Havnearbeiderstreiken i London i 1889}}
Annie Besants kampanje var den første seier over arbeidsgiverne i Englands historie, og et vendepunkt i britisk sosialisme. I sin biografi om Eleanor Marx (1976), skrev Yvonne Kapp i andre bind, ''The crowded years, 1884&ndash;1898'',  at -

{{Sitat|Bryant & May streiken ... var den lille gnisten som antente revoltens flammehav og spredningen av fagforeninger ''(trade unionism)'' som ild i tørt gress blant de ufaglærte.|<ref>Yvonne Kapp: ''Eleanor Marx'', Andre bind: ''The crowded years, 1884&ndash;1898'', Lawrence & Wishart Ltd, [[14. desember]] [[1976]], ISBN 0853153701</ref>}}
[[Fil:London Dock Strike of 1889 A.JPG|thumb|Fyrstikkpikenes streik ble inspirasjonskilde for [[havnearbeiderstreiken i London i 1889]].{{Byline|Foto: ''Illustrated London News''|7. september 1889}}]]
Under [[havnearbeiderstreiken i London i 1889]] ble fyrstikk-pikene brukt for å styrke moralen. Den 16. august 1889 sa fagforeningsmannen [[John Burns]] i sin tale til de ufaglærte streikende ved dokkene langs [[Themsen]]: {{Sitat|Ha i minne fyrstikk-pikene som vant deres streik og dannet en fagforening. Hent mot fra gass-fyrbøterne som for bare noen få uker siden vant kampen om 8 timers arbeidsdag.|}}

I boken ''Men, Movements, and Myself'' skrev Henry Snell (1865&ndash;1944) i 1936: {{Sitat|I juli 1888 gikk pikene ansatt ved en fyrstikkfabrikk på Londons østkant ut i streik. Disse modige pikene hadde verken penger, organisasjoner, ei heller ledere, og de appellerte til Mrs. Besant om å gi dem råd og veilede dem. ... Antallet berørte var svært lite, men fyrstikkpikenes streik hadde en innflytelse på arbeidernes tenkemåte som gjør det berettiget å betrakte den som en av de aller viktigste hendelser i arbeiderbevegelsens historie i et hvilket som helst land.<ref>Henry Snell: ''Men, Movements and Myself'', London, 1936, Read Books 14. februar 2006, ISBN 1846648181</ref>|}}
[[Fil:Friedrich_Engels-1840-cropped.jpg|thumb|[[Friedrich Engels]] (1820&ndash;1895) tolket streiken som begynnelsen på et kommunistisk England]]
I 1888 var 5 % av arbeidsstokken i Storbritannia fagorganiserte. Medlemmene var stort sett faglærte og ansatte i tekstil- og grubeindustrien. Ingen var kvinner. Ufaglærte hadde ingen fagforening, var underbetalte, og kunne ikke benytte streik for å påvirke sine lønninger og arbeidsforhold. I 1892 var fagforeningenes medlemsmasse økt til 1,5 millioner, og i 1899 til mer enn 2 millioner.<ref>W. Hamish Fraser: ''A History of British Trade Unionism, 1700&ndash;1998'', Palgrave Macmillan, 1999, ISBN 9780333596111</ref><ref name=Charlton>John Charlton: ''It just went like tinder; the Mass Movement and New Unionism in Britain 1889: a socialist history,'' Redwords, 1999. ISBN 1-872208-118</ref>

En fyrstikk-pike ved Bryant and May oppsummerte streiken slik overfor en britisk parlamentskomite: «Det gikk som ild i tørt gress» ''(it just went like timber)''. Og «brannen» bredte seg raskt. I begynnelsen av september 1888 rapporterte ''East London News'' om «streikefeber», og omtalte streiken ved Bryant & May som «den lille gnisten som antente en stor brann». I november var Eleanor Marx involvert i streiker og demonstrasjoner blant kvinnelige ansatte i Londons gummi-industri. Større streiker oppstod på løpende bånd i [[Cardiff]], [[Bristol]], [[Wolverhampton]], [[Sheffield]], [[Leeds]], [[Manchester]], [[Halifax (England)|Halifax]], [[Kingston upon Hull|Hull]] og [[Tyneside]].<ref name=Charlton />

Streikene og revoltene i 1888 og 1889 utløste en massiv [[Arbeidernes internasjonale kampdag|1. mai demonstrasjon]] i London i 1890, med [[Friedrich Engels]] som tilskuer. Under tittelen «[https://wikirouge.net/texts/en/May_4_in_London_(1890) 4. mai i London]» skrev Engels i Wien-avisen ''[[Arbeiter Zeitung (Wien)|Arbeiter Zeitung]]'' den 23. mai 1890, utgitt for første gang i bokform i [[Moskva]] i 1971:<ref name="Engels1890"/>

{{Sitat|Den engelske arbeiderklassen har reist seg selv fra 40 år med vintersøvn, og har gjenforent seg med bevegelsen til dens egen klasse. ... Året før forrige år ble verdens største og mest bedrøvelige arbeiderklasse-distrikt, østkanten i London, oppildnet til kamp. Den 1. april 1889 ble fagforeningen for gassarbeidere og vanlige arbeidere grunnlagt. ... Barnebarna til de gamle [[Chartistbevegelsen|chartistene]] har marsjert inn i kampsonen.|<ref name="Engels1890"/>}}

Journalisten [[William Stead|William Thomas Stead]] kommenterte streiken slik i avisen ''[[Pall Mall Gazette]]'' i juli 1888: {{Sitat|Historien er fylt med håp for fremtiden, ettersom den illustrerer den enorme makten som ligger i selve publisiteten. Det var publikasjonen av den enkle historien om fyrstikk-pikenes klagemål i en obskur liten halvpenny ukeavis kalt ''The Link'' som gjorde arbeidet.<ref>William Thomas Stead, Pall Mall Gazette, [[juli]] [[1888]]</ref>|}}