Redigerer Fitjar (avsnitt)

==Historie==
Link til artikkel om [[Fitjars historie]].

===Eldre historie===
[[Fil:Kongsbrønnen på Fitjar.JPG|thumb|left|Kongsbrønnen på Fitjar. Dette var trolig brønnen som hørte til kongsgården på Fitjar]]
Området rundt Fitjar har vært bosatt siden [[steinalderen]]. På denne tiden stod havet 10&ndash;15 meter høyere enn i dag, det vil si at det gikk inn i Storavatnet og langt opp Fitjarelva. Det milde klimaet etter den siste istiden gjorde at store deler av området var dekket av skog, trolig mest [[eik]], [[ask]] og [[lind]], og området var rikt på vilt, hjort og [[villsvin]].<ref name="Historie">{{kilde bok|forfatter=Jacob Aaland|tittel=Fitjar|artikkel = Fitjar i Hedensk Tid|utgivelsesår = 1933|forlag = R Søreides Prenteverk|sted = Sandane|side = 23|kommentar = Kapittelet er skrevet av dr. Johannes Bøe}}</ref> Arkeologer mener det har vært folk på Fitjar i 10&nbsp;000 år, og det er gjort mange funn av steinredskaper rundt om på Fitjar, men disse stammene var hovedsakelig omflakkende og var her bare i perioder om gangen. Ved Rimbareid ble det likevel funnet en hustuft fra steinalderen under ei gravrøys som ble undersøkt av arkeolog [[E. de Lange]] i [[1906]]. Dette bostedet er trolig fra seint i steinalderen, men kan også være fra tidlig i [[bronsealderen]] siden restene viste et firkantet hus, mens runde hus var mer vanlig i steinalderen. 
 
Det var først i [[bronsealderen]], omkring [[1800 f.Kr.|1800]]&ndash;[[1600 f.Kr.|1600]] [[f.Kr.]] at det ble fast bosetting på Fitjar. På denne tiden startet man med primitivt jordbruk, og de første gårdene lå i skråningene fra Fitjar sentrum til Rimbareid rett sør for sentrum. [[Bronse]] var det eneste kjente [[metall]]et man hadde på denne tiden, og det ble stort sett fraktet gjennom handel nordover i Europa fra [[Middelhavet|middelhavsområdet]]. Bronse kostet derfor en formue og var sjeldent i Norge, men på Fitjar er det gjort flere flotte bronsefunn. I en myr på Kloster ble det funnet ei bronseøks. Øksa blir regnet som et av de flotteste bronsefunnene i [[Skandinavia]], støpt uten en feil og dekorert med flotte mønster av spiraler, sirkler og tungeformede figurer.<ref name="Historie"/> I tillegg er det funnet et sverd av [[kobber]] og en kniv i ei gravrøys på Rimsvarden oppfor Fitjar sentrum. Gravrøysa er omkring 30 meter i diameter og er ei av de største gravrøysene i Hordaland. Ifølge et sagn er det kong Rim som er begravet her, og derfor har røysa fått navnet Rimsvarden.<ref name="Rimsvarden">{{kilde www|url=http://www.langenuen.com/touristik/Fitjar.pdf |tittel=Fottur på Fitjar |besøksdato=17. oktober 2007 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080908100215/http://www.langenuen.com/touristik/Fitjar.pdf |arkivdato=2008-09-08 }}</ref> Rundt år [[1790]] ble graven åpnet, og det ble funnet en steinhelle oppå et firkantet og fint muret gravkammer. I graven lå det en kniv og et sverd av bronse. Kniven er kommet bort, men sverdet ligger i dag på Historisk museum i [[Bergen]]. Steinhella ble tatt med til kirkegården og benyttet som gravstein for en bonde fra Rimbareid, 3000 år etter at den ble benyttet som gravstein på Rimsvarden.<ref name="Rimsvarden"/> I tillegg er det funnet flere andre gravrøyser på Fitjar. Alle de storslagne funnene og gravrøysene vitner om at Fitjar trolig hadde velstående storgårder med høvdingeætter alt i bronsealderen.

I jernalderen kom det til flere gårder og folketallet vokste, men det er gjort svært få funn fra denne perioden.

===Mellomalderen===
====Før slaget på Fitjar====
{{sitat| Eg såg fulle grinder hjå Fitjung-sønom, no ber de sekk og stav. <br />So er gullet som glir i augo, veslast av alle vener. | Håvamål, vers 78<ref name="Soga">{{kilde bok|forfatter=Jacob Aaland|tittel=Fitjar|artikkel = Fitjar i soga|utgivelsesår = 1933|forlag = R Søreides Prenteverk|sted = Sandane|side = 62-83}}</ref>}}
En gammel storætt på Fitjar var Fitjung-sønnene. [[Håvamål]], det eldste sogeskriftet i Norge, nevner blant annet høvdingene i ''Fitjungr''-ætten og at de var svært rike, men at Fitjung-sønnene, altså etterkommerne i ætten, så ble lutfattige. Grunnen til fattigdommen var at [[Harald Hårfagre]] tok eiendommene til Fitjungsønnene og gjorde gården om til en kongsgård. Fitjarætten var trolig med i kampen mot Harald Hårfagre i [[slaget ved Hafrsfjord]], og som del av den tapende siden ble gården underlagt kongen og gjort om til kongsgård, som han gjorde med flere av høvdingene og stormennene i Hordaland og Rogaland. Da Fitjar-ætten ble fratatt all rikdommen sin, flyttet de mest trolig til [[Island]] og opprettet nye bosetninger der. Landnåmaboken nevner at en av landnåmsmennene, Qnundr Breiðskeggr, slo seg ned mellom [[Hvilá]] og [[Reykjadalsá]] i [[Borgarfjörður]] på [[Island]], og at han slektet på Ulfr Fitjumskeggi, altså den skjeggete fra Fitjar. Landnåmaboka nevner også fem ætteledd: Þorir Hlamandi (omkring 890), sønnen Ulfr Fitjumskeggi (omkring 920), sønnen Ulfarr (omkring 950), sønnen Qnundr Breiðskeggr (omkring 980) og sønnen Tungu-Oddr, som var høvding på Island omkring 1010. Alle disse var av Fitjung-ætten og i lag med Gudinge-ætten på [[Huglo]] og Waringe-ætten på [[Varaldsøy]] må de ha vært av de rikeste ættene i Hordaland<ref name="Soga"/>.

Både [[Heimskringla]] og [[Egilssoga]] nevner at Harald Hårfagre bodde på Fitjar i perioder. Fra her kunne han holde oppsyn med de argeste motstanderne sine i landet, som holdt til i Hordaland og Rogaland, i tillegg til at Sørvestlandet var første sted eventuelle fiender ville komme fra vest og sørvest. Det er ikke utenkelig at det var her han møtte kvinnen Tora Mosterstang, som ble mor til [[Håkon den gode]]. Navnet hennes tyder på at hun kom fra [[Moster]], en av nabogårdene til Fitjar<ref name="Soga"/>. Håkon holdt seg også mye på kongsgården.

====Slaget på Fitjar====

: ''For mer om dette emnet, se [[Slaget ved Fitjar]]''
Håkon hadde tidligere drevet broren sin [[Eirik Blodøks]] ut av landet, og mens han var i gjestebud på kongsgården omkring år [[961]], gikk sønnene til Eirik, [[Eirikssønnene]], til angrep i det som i ettertid er kjent som [[slaget ved Fitjar]], der Håkon fikk banesåret han senere døde av. Slaget fant sted i området der kirken i dag står og vestover til Skålevik, like vest for selve sentrum.<ref name="Soga"/>. Håkon forlot Fitjar og gikk i land på Håkonshella, der han ble født. Like før han døde ba han nordmennene om å godta Eiriksønnene som sin etterkommer. Håkon lot noen av mennene sine være igjen på Fitjar for å begrave de falne. Skikken i de dager var at fienden skulle begraves så langt borte som mulig fra kongsgården. Kongen eide en del av Fitjarøyene, og øya som lå lengst borte var Risøya. Her kan man fremdeles se restene etter gravfeltet. Kongen sine menn ble begravd nærmere kongsgården, på Skumnes, der det ble reist bautasteiner for de falne.<ref>{{kilde www|url=http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/4-FITJAR/31K4.htm|tittel=Gravfelt etter slaget på Fitjar|besøksdato=17. oktober 2007|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20041118084901/http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/4-FITJAR/31K4.htm|arkivdato=2004-11-18|url-status=død}}</ref>

====Etter slaget på Fitjar====
[[Fil:Fitjar kyrkje.JPG|thumb|left|Fitjar kirke og området der kongsgården lå.]] 
Fitjar holdt frem som kongsgård også etter at Håkon den gode døde og ble nevnt i sogene igjen under [[Olav II av Norge|Olav II]] sin regjeringstid. [[Erling Skjalgsson]] var den mektigste mannen på Sørvestlandet. Han holdt til på [[Jæren]], var gift med søsteren til [[Olav Tryggvason]] og regjerte over et område helt fra [[Lindesnes]] til [[Sogn]]. Olav II mente at Erling hadde fått for mye makt og kom ikke overens med han. Han fikk derfor Aslak, en av de beste vennene sine, til å bosette seg på kongsgården på Fitjar for at han skulle ta over makten i dette området. Han fikk navnet [[Aslak Fitjaskalle]] (som betyr Fitjarbonde). Aslak var også av storætt og var [[tremenning]]en til Erling Skjalgsson. Erling likte lite at Aslak skulle ta over deler av området han styrte over, og Olav kalte til slutt begge til [[Tønsberg]], der de ble enige om at Erling skulle få holde fram som før. Erling dro hjem til Jæren og Aslak hjem til Fitjar. Forholdet mellom Erling og kong Olav ble derimot konfliktfylt, og da Olav skulle seile nordover, forbi Jæren, møtte Erling han til kamp. Selv om Erling hadde flere skip enn kongen, klarte mennene til kongen å vinne slaget, som stod i [[Soknasundet]]. Det blir sagt at Erling var sistemann som stod igjen da Olav sa: «Du snur ansiktet mot oss i dag, Erling?» og Erling svarte: «Ansikt mot ansikt skal ørner klores ». Olav spurte Erling om han ville gå i hans tjeneste, noe han takket ja til. Olav stakk så spissenden av øksa inn i kinnet på Erling og sa: «Merke skal eg kongssvikeren!» Da sprang Aslak Fitjaskalle fram og kløyvde skallen på Erling med sverdet sitt og Olav sa: «Nå hogg du Norge av hånden min!», og mente med det at Erling var så viktig at dette kunne komme til å koste Olav tronen. Aslak ble likevel tilgitt av Olav, og man mener at grunnen til at Aslak var så godt likt av Olav var at det trolig var han som reiste den første kirken på Fitjar<ref name="Soga"/>.

Fitjar holdt frem som kongsgård også i tiden etter dette, men man hører lite om Fitjar i sogene. Snorre nevner at kong [[Svein Alfivason]] i [[1035]] holdt seg i Sunnhordland, og trolig bodde han da på Fitjar, som var den eneste kongsgården i området. da han fikk høre at [[Magnus I av Norge|Magnus Olavsson]] hadde blitt tatt til konge av trønderne på [[Øyrating]], sende han bud til bygdene om å møte hos han for å avgjøre om de skulle gå til strid mot Magnus eller ikke. Dette tinget ble trolig holdt på kongsgården på Fitjar<ref name="Soga"/>.

I [[1198]] seilte kong [[Sverre Sigurdsson|Sverre]] fra [[Bergen]] med 30 skip sør til [[Selbjørn]] (Salbirne). Her fikk han høre at [[baglerne]] var på vei nordover, og det oppstod kamper mellom de to flåtene i [[Selbjørnsfjorden]] uten at det kom til avgjørelse. I [[1207]], da det var strid mellom [[birkebeinerne]] og baglerne, kom baglerne med flåten sin fra Bergen til [[Bårdsund]] mellom [[Reksteren]] og [[Tysnes]], og dagen etter lå de i [[le]] for sønnavinden ved ''Hvistvíkr'' før de møtte birkebeinerne til kamp i Eldøysund på sørsiden av Stord. Enkelte sogeforskerer mener at Hvistvíkr er ei vik nær [[Leirvik]] på Stord, men det er mer sannsynlig at det var snakk om gården Vestvik på østsiden av Stord på Fitjar. Her er en stor vik som gir god livd mot sønnavinden.

Under [[Håkon Håkonsson]]s styre i [[1240]] blir det nevnt at «Fitjarbranden» var mellom hærskipene til kongen da han hadde fått høre at [[hertug Skule]] hadde tatt kongsnavn på Øyrating. Etter denne tiden hører man ikke mer til Fitjar i sogene. Fra [[Olav Kyrre]]s tid ble maktsenteret i landet flyttet fra Sørvestlandet til [[Bergen]] og fra [[1300-tallet]] til [[Oslo]] og Østlandet frem til danskene tok over på [[1400-tallet]].

====Klosterveldet====
På 1100-tallet ble det grunnlagt to klostre i Sunnhordland, [[Lyse kloster]] og [[Halsnøy kloster]]. Lyse kloster ble grunnlagt av biskop Sigurd fra Bergen i [[1146]] og var det eldste [[cistercienser]]klosteret i Norge. Det ble likevel ikke nevnt i kongesogene, trolig fordi det lå for langt unna seilingsleden.<ref name="klosterveldet">{{kilde bok|forfatter=Jacob Aaland|tittel=Fitjar|artikkel = Fitjargods kjem under klostervelde|utgivelsesår = 1933|forlag = R Søreides Prenteverk|sted = Sandane|side = 84-87}}</ref> Klosteret drev mye med handel, blant annet med engelskmennene, og ble snart velstående. De eide et stort [[jordegods]] med gårder rundt om i Sunnhordland, inkludert Fitjar der de eide gårdene Blænes, Vestbøsted, Nesbø, Skålevik, Hjelmen, Kjeholmen, Glopholmen og Gloppen, i tillegg til en del av Helland.<ref name="klosterveldet"/>

Halsnøy kloster lå på [[Halsnøya]] i [[Kvinnherad]] kommune. Det ble visstnok grunnlagt av [[Erling Skakke]] i [[1164]] da sønnen [[Magnus V av Norge|Magnus]] ble kronet til konge. Klosteret var viet [[den hellige ånd]]. Klosteret eide også mange gårder i Sunnhordland, og på Fitjar hele 12. Disse var Eide, Nore-Raunholm, Hageberg, Hovland, Vestvik og Øvre-Levåg ved [[Langenuen]], der det var kort vei til Halsnøy som ligger ved sørenden av Langenuen, og Landa, Skumsnes, Litlenes, Litle Tuftaland og Tveit, i tillegg til deler av Tveita.<ref name="klosterveldet"/>

Begge klosterne ble lagt ned i [[1536]] i forbindelse med [[reformasjonen]], og [[jordegods]]et kom inn under kronen. Godset ble holdt samlet som et kongelig len, som mot avgift ble leid ut til «lensherrer».

===Dansketiden===
Under krigen mellom Norge og [[Hanseatene|Hansabyene]] i [[1338]] herjet tyskerne opp langs vestlandskysten og det er også grunn til å tro at de plyndret på Fitjar, som lå midt i seilingsleden.<ref name="dansketida">{{kilde bok|forfatter=Jacob Aaland|tittel=Fitjar|artikkel = Fitjar i dansketidi|utgivelsesår = 1933|forlag = R Søreides Prenteverk|sted = Sandane|side = 89}}</ref> I [[Kristian II av Danmark-Norge|Kristian II]]s regjeringstid ([[1513]]&ndash;[[1523]]) ble det dårlige tider for folket i Norge. Han drev krig mot [[Sverige]], og det ble stadig krevd høyere skatter for å styrke krigskassen. De som betalte skatt ble ført opp i skattemanntall som fremdeles er bevart, og som dermed er de eldste sikre kildene om gårder og folk og de økonomiske forholdene deres fra denne tida. De harde skattene, og særlig [[tiendpengeskatten]], førte til flere opprør på Vestlandet.

I [[1560-årene]] var det krig med Sverige igjen &mdash; [[den nordiske sjuårskrigen]] &mdash;, der svenskene tok [[Hamar]] og [[Trondheim]] og ønskte å holde frem mot Vestlandet. [[Erik Rosenkrantz]] i Bergen sanket så sammen folk fra byen og bygdene og en væpnet styrke på 4000 mann reiste nordover, tok tilbake Trondheim og Trøndelag og jaget svenskene ut av landet. Det var flere fra Sunnhordland og Fitjar med i styrken.<ref name="dansketida"/> I lange perioder fra [[1611]] til [[1720]] tok danskene Norge ut i krig og bøndene led så hardt at flere gårder på Fitjar ble lagt ned.

Gjennom mellomalderen var Fitjar fremdeles kongsgård, men kongen bodde aldri her selv og leide ut gården til adels- eller embetsmenn mot en liten avgift.

===Nyere historie===
På grunn av pengemangel ble kongsgården løst fra kronen i [[1665]] og solgt som sjefsgård for sjefene over [[Sunnhordlandskompaniet]], og den første som bodde her var [[oberstløytnant]] Jacob Pederson Due fra [[Danmark]]. Ole Mikkelsen Tosche, en kjøpmann fra [[Bergen]], kjøpte godset i [[1744]], men kom i pengemangel og la det ut for salg i [[1761]]. Fitjarbøndene, som var [[leilending]]er, hadde førsteretten på gården. Salomon Årskog, faren Knut Rimbareid og svogeren Jakob Vinnes var pengesterke menn og reiste til Bergen for å gjøre handel. Etter mye forhandlinger kjøpte de godset for 800 [[riksdaler]]. Den [[5. mai]] ble det gjort avtale om at fitjarbøndene skulle få sitte på gårdene sine på livstid, men de måtte fremdeles betale leie til eierne<ref>{{kilde www|url=http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/4-FITJAR/38K4.htm|tittel=da Fitjar-bøndene kjøpte kongsgården|besøksdato=17. oktober 2007|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20041118084930/http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/4-FITJAR/38K4.htm|arkivdato=2004-11-18|url-status=død}}</ref> før de etter hvert kjøpte seg ut.