Redigerer Fidel Castro (avsnitt)

===== Castro og det nye Cuba (1959–1960) =====
[[Fil:Fidel Castro - MATS Terminal Washington 1959.jpg|miniatyr|Castro i [[Washington, D.C.|Washington D.C.]] i 1959.]]

16. februar 1959 tiltrådte Castro stillingen som Cubas statsminister, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.

Til tross for Castros negative holdning til det han anså som amerikansk [[imperialisme]], ønsket Castro opprinnelig å opprettholde et godt forhold til USA, og han reiste derfor allerede i april 1959 på [[statsbesøk]] til USA. Han hadde ønsket å møte president [[Dwight D. Eisenhower|Eisenhower]], men den amerikanske presidenten nektet å møte den kubanske revolusjonslederen, og lot ham nøye seg med et møte med visepresident [[Richard Nixon]], som etter møtet var svært kritisk til Castro.<ref>[http://www.history.com/this-day-in-history/castro-visits-the-united-states Castro visits the United States - Apr 15, 1959 - History.com]</ref> På møte i [[Organisasjonen av amerikanske stater]] [[Buenos Aires]] 2. mai samme år foreslo Fidel Castro en «[[Marshallplanen|Marshallplan]] for Latin-Amerika», som ble nedstemt.<ref>[https://books.google.no/books?id=Z4H45OczqPYC&pg=PA294&lpg=PA294&dq=marshall+plan+for+latin+america+fidel+castro&source=bl&ots=ZSnAES8m72&sig=hVkKc-YwsZJJyO-wFtFdftXvGJs&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwi9v_G3yOnOAhVJDJoKHducCLcQ6AEIKDAC#v=onepage&q=marshall%20plan%20for%20latin%20america%20fidel%20castro&f=false Fidel Castro: My Life: A Spoken Autobiography] - [[Ignacio Ramonet]], Fidel Castro (2006) - Google Books</ref>

I mai 1959 undertegnet Castro den første landreformen, som satte en grense på landbesittelser til 993 [[dekar]], og som forbydde utlendinger å kjøpe land på Cuba. Rundt 200 000 cubanske bønder fikk nå land ettersom de store landområdene ble delt opp. Reformen var svært populær blant [[arbeiderklassen]], men møtte sterk motstand fra landeierne.<ref>Coltman 2003</ref>

Castro benektet gjentatte ganger at han var kommunist. Han utpekte marxister til sentrale posisjoner i regjeringen og militæret, blant annet [[Che Guevara]], som ble utpekt til sjef for sentralbanken og industriminister. Forferdet av dette deserterte sjefen for luftforsvaret, [[Pedro Luis Díaz Lanz]], til USA den 14. juli 1959. President Urrutia tok avstand fra Díaz' desertering, men uttrykte bekymring overfor den sterke marxistiske innflytelsen i landet. Castro svarte med å erklære at han gikk av som statsminister i protest mot Urrutias «blinde [[antikommunisme]]», noe som førte til at {{formatnum:500000}} Castro-tilhengere omringet presidentpalasset og forlangte at Urrutia gikk av. Urrutia gikk av, Castro ble gjeninnsatt og utpekte marxisten [[Osvaldo Dórticos Torrado]] som ny president.

Castros regjering fremmet sosiale prosjekter for å øke Cubas [[levestandard]], ofte på bekostning av økonomisk vekst. Det ble lagt svært høy vekt på [[utdanning]], og i løpet av den første måneden etter Castro kom til makten, ble det åpnet flere klasserom enn de 30 forrige årene. [[Helsevesen]]et ble [[nasjonalisering|nasjonalisert]] og utvidet, og [[helsestasjon]]er og [[poliklinikk]]er ble åpnet i landlige områder over hele øya for å tilby gratis medisinsk hjelp. Universell [[vaksinasjon|vaksinering]] mot [[barnesykdom]]mer ble innført, og [[spedbarnsdødelighet]]en sank drastisk. En tredje del av Castro-regjeringens sosiale program var forbedring av infrastruktur. I løpet av det første halvåret Castro var statsminister ble 360 mil med veier bygd utover øya, og 300 millioner dollar ble brukt på vann- og sanitetsprosjekter. Over 800 hus ble konstruert månedlig i løpet av de første årene etter revolusjonen for å bekjempe [[hjemløshet]], og [[barnehage]]r ble åpnet for barn, og andre sentre for eldre og funksjonshemmede.<ref>Bourne 1986</ref>

Castro brukte [[radio]] og [[TV]] for å utvikle en «dialog med folket», hvor han stilte spørsmål og kom med provoserende uttalelser. Hans regime forble populært blant arbeidere, [[bonde|bønder]] og [[student]]er, som utgjorde flertallet av landets befolkning, men møtte motstand fra [[middelklassen]].<ref>Quirk 1993, Coltman 2003</ref> Tusenvis av [[lege]]r, [[ingeniør]]er og andre fagfolk utvandret til USA, som resulterte i [[hjerneflukt]] fra øya.<ref>Bourne 1986; Coltman 2003</ref> Produktiviteten sank, og landets finansielle reserver ble tømt i løpet av to år. Etter den [[konservatisme|konservative]] pressen uttrykte fiendtlighet mot regjeringen, avbrøt skribentenes Castro-vennlige fagforening redaksjonen, og i januar 1960 beordret regjeringen dem til å publisere en "presisering" skrevet av skribentenes fagforening på slutten av alle artikler som kritiserte regjeringen. Castros regjering arresterte hundrevis av [[kontrarevolusjonær]]e, og mange av dem ble utsatt for isolat, røff behandling, og truende oppførsel.<ref>Quirk 1993; Coltman 2003</ref> Militante anti-Castro grupper, finansiert av den amerikanske [[etterretning]]sorganisasjonen [[CIA]], eksilcubanere og regimet til [[Héctor Trujillo]] i [[Den dominikanske republikk]], foretok væpnede angrep og etablerte [[gerilja]]baser i [[Escambray]]fjellene, noe som førte til en seks år lang konflikt kjent som «[[krigen mot bandittene]]».

Ettersom [[forholdet mellom USA og Cuba]] utviklet seg i stadig mer negativ retning, hadde Cuba nå felles interesser med [[Sovjetunionen]] og [[Østblokken]], og Castro gjenopprettet de diplomatiske relasjonene med Sovjet – som ble helt brutt etter Batistas kupp i 1952 – i februar 1960. Han holdt et møte med Sovjetunionens [[visestatsminister]], [[Anastas Mikojan]]. De ble enige om at Cuba skulle tilby Sovjet [[sukker]], [[frukt]], [[fiber]] og [[skinn]], i bytte mot sovjetisk [[råolje]], [[gjødsel]], [[industri]]produkter og et [[lån]] på 100 millioner [[dollar]]. Landets [[raffineri]]er – som var eid av de amerikanske selskapene [[Shell]], [[Esso]] og [[Standard Oil]] – ble nå satt til å [[raffinering|raffinere]] sovjetisk olje, noe de nektet å gjøre etter oppfordring fra USAs regjering. Castro svarte gjennom å nasjonalisere raffineriene, noe som førte til at USA stoppet [[import]]en av cubansk sukker. Dette provoserte Castro til å nasjonalisere mesteparten av amerikansk eiendom på øya, inkludert banker og sukkerplantasjer.

Forholdet ble ytterlige forverret da den franske [[lastebåt]]en ''[[La Coubre]]'' – som fraktet våpen til Cuba fra [[Belgia]] – eksploderte i havna i Havanna 4. mars 1960, noe som førte til at mellom 75 og 100 ble drept. Castro hevdet at hendelsen var et resultat av amerikansk [[sabotasje]], noe som ble benektet av USA. Inspirert av det suksessfulle, amerikanskstøtta kuppet mot [[Jacobo Árbenz Guzmán]] i [[Guatemala]] i 1954, ga president Eisenhower i mars 1960 [[CIA]] tillatelse til å styrte Castro. Han ga dem et [[budsjett]] på 13 millioner [[dollar]] og tillot dem å alliere seg med [[mafiaen]], som hadde lagt Castro for hat etter at regjeringen hans nasjonaliserte mafiaens [[bordell]]er og [[kasino]]er. 13. oktober 1960 innførte USA en [[embargo]] som stoppet all [[eksport]] til Cuba.

I september 1960 dro Castro til [[New York]] for å tale i [[FNs generalforsamling]]. På [[Hotel Theresa]] i [[Harlem]] fikk han besøk av [[journalist]]er og anti&ndash;establishmentsfigurer som [[Malcolm X]], og av statsledere som Polens [[Wladyslaw Gomulka]], Bulgarias [[Todor Zjivkov]], Egypts [[Gamel Abdel Nasser]] og Indias [[Jawaharlal Nehru]]. Castro møtte også Sovjetunionens statsminister [[Nikita Khrusjtsjov]], som Castro fra første stund hadde et godt forhold til.

Castro fryktet et kupp på Cuba, og i løpet av 1959 hadde landet brukt 120 millioner dollar på å kjøpe våpen fra [[Sovjetunionen]], [[Frankrike]] og [[Belgia]]. Tidlig i 1960 var størrelsen på den cubanske hæren fordoblet. Ettersom Castro fryktet kontrarevolusjonære elementer i hæren, ble det opprettet en [[paramilitær]] «folkemillits» bestående av bevæpnede sivile som støttet revolusjonen. I september 1960 ble [[Comités de Defensa de la Revolución|Komiteene til forsvar av revolusjonen]] oppretta, en sivil organisasjon som utførte nabolagsspionasje for å avsløre kontrarevolusjonær virksomhet og utføre helse- og utdanningskampanjer. I 1970 var én tredjedel av befolkninga involvert i disse komitéene, og dette økte senere til 80%. Castro omtalte regjeringen sin som et [[direkte demokrati]], og hevdet derfor at valg ikke var nødvendig («Elecciones, para qué?» (dvs. ''Valg, hvorfor det?'')).<ref>Raffy, 2003; Coltman, 2003)</ref> USAs utenriksminister [[Christian Herter]] uttalte at Cuba hadde innført den sovjetiske modellen, med en [[ettpartistat]], statlige [[fagforening]]er, undertrykkelse av [[sivile rettigheter]], og fravær av [[ytringsfrihet]] og [[pressefrihet]].