Redigerer Englands historie (avsnitt)

=== Det normanniske England ===
[[Fil:Henry1.jpg|thumb|[[Henrik I av England]] var den yngste og femte sønnen av Vilhelm Erobreren, og den som hadde minst sjanse til å bli konge.]]
Den normanniske erobringen førte til fundamentale endringer i det engelske samfunnet. Fra å være orientert rundt Nordsjøen med forbindelser til de norrøne landene, som Danmark og Norge, ble det knyttet tette bånd over [[Den engelske kanal]] til først og fremst [[Normandie]], og deretter til de ulike [[Frankrike|franske]] besittelsene. Vilhelm Erobreren, som han ble hetende, ble en hersker med en eneveldig makt som knapt hadde sin like i Vest-Europa på denne tiden. Han beordret sammenstillingen av ''[[Domesday Book|Dommedagsboken]]'', en undersøkelse av hele den engelske befolkningen og deres land og eiendommer; hensikten var å finne grunnlag for beskatning.

Boken viste at innen tyve år etter erobringen hadde den engelske herskende klasse blitt bortimot fullstendig avsatt, og erstattet av normanniske, [[fransk]]talende landeiere. Normannerne tok også over regjeringen, administrasjonen og kirken. Vilhelm og hans adelsmenn snakket og holdt hoff på [[Normannisk|normannisk-fransk]], i England såvel som i Normandie. Aristokratiets bruk av [[anglo-normannisk]] vedvarte i århundrer og etterlot et uutslettelig merke på det engelske språkets utvikling, som gikk fra [[gammelengelsk]] eller anglosaksisk (fram til [[12. århundre|1100-tallet]]) til [[mellomengelsk]] ([[1100]]–[[1300]]), og videre til [[engelsk|moderne engelsk]] (fra [[15. århundre|1400-tallet]] og fram til i dag).

Engelsk [[Middelalderen|middelalder]] var preget av [[borgerkrig]], internasjonale kriger, utstrakte intriger blant den aristokratiske og monarkiske elite og stundom opprør. England var mer enn selvforsynt når det gjaldt produksjon av blant annet kjøtt- og meieriprodukter. Nasjonens internasjonale økonomi var basert på [[Ull (tekstil)|ullhandel]], hvor ull fra sauegårder i det nordlige England ble eksportert til tekstilbyer i [[Flandern]], hvor råvarene så ble vevd til klær. Middelalderens engelske utenrikspolitikk var i like stor grad formet av forholdet til Flanderns tekstilindustri som den var av de dynastiske hendelsene i det vestlige Frankrike. En engelsk tekstilindustri ble først etablert på 1300-tallet, noe som ble grunnlaget for en rask engelsk kapitaloppsamling.

[[Fil:WhiteShipSinking.jpg|thumb|left|200px|«Det hvite skip» går på grunn og synker, og kong Henriks sønn og arving omkommer (illustrasjon i et manuskript fra 1100-tallet).]]
[[Henrik I av England|Henrik I]], som var den fjerde sønnen til Vilhelm Erobreren, kom uventet til å etterfølge sin eldre bror [[Vilhelm Rufus]] da denne ble drept av et vådeskudd på jakt (eller muligens myrdet på sin brors ordre). Vilhelm Erobrerens aller eldste sønn, [[Robert Curthose]], ble [[Hertug av Normandie|hertug i Normandie]]. Denne arven splittet Vilhelm Erobrerens rike ved Den engelske kanal, noe som ble en kilde til strid og krig i århundrer framover. Som konge var Henrik I reformvennlig og delvis innstilt på å stabilisere riket og forsone  det angelsaksiske folket med deres normanniske herrer. Han gikk til krig mot broren Robert og erobret Normandie, som da ble underlagt England, og ikke omvendt, som tilfellet var under Vilhelm Erobreren. Tapet av hans eneste legitime sønn [[William Adelin]] i skipsulykken med «[[Det hvite skip]]» i november [[1120]] underminerte hans reformer, og tapet av en mannlig arving kastet lange skygger over Englands historie i årene framover.

Henrik I hadde krevd av de mektigste blant adelen, kirken og myndighetspersonene i Normandie og England at de sverget en ed på å akseptere hans datter, [[Maud av England|Matilda]] (også benevnt Maud), som keiserinne og hans arving da hun giftet seg med [[Henrik V av Det tysk-romerske rike]]. I England var man langt mindre entusiastisk når det gjaldt å akseptere en fremmed kvinne, men hun ble Englands første kvinnelige hersker. [[Stefan av England|Stefan]], en fjern slektning, grep imidlertid sjansen i hennes fravær og lot seg krone til konge av England, støttet av en velvillig adel som heller så en svak konge enn en kvinne på tronen.

I løpet av forvirringen, kaoset og de urolige tilstandene som styret til Stefan medførte, svingte maktbalansen mellom de [[føydalisme|føydale]] herrene da borgerkrig og lovløshet brøt ut. I et forsøk på å stoppe herjinger over grensene fra [[Skottland]] og [[Wales]], delte Stefan ut store landområder. Hans konflikter med keiserinne Maud førte til en opprivende borgerkrig i tiden [[1139]]–[[1153]], som er benevnt «[[det engelske kaos under Stefan]]». Konfliktene med Maud ble hans undergang. Hun avventet situasjonen i [[Frankrike]], før hun høsten [[1139]] invaderte England. Borgerkrigen gikk ikke i Stefans favør.

Stefan ble tatt til fange, og Maud ble dronning, men hun kom snart i konflikt med sine undersåtter, og ble kastet ut av [[London]]. En tid med opprør og borgerkrig uten avgjørelse eller overtak for noen av partene fulgte fram til [[1148]], da Maud vendte tilbake til Frankrike. Da Stefans sønn og etterfølger, Eustace, døde brått i [[1153]], inngikk en syk Stefan avtale med Maud om å la hennes sønn, Henrik av Anjou fra [[Angevin|huset Plantagenet]], bli hans etterfølger. Avtalen holdt, og etter Stefans død i [[1135]] etterfulgte Mauds sønn Stefan som konge av England som [[Henrik II av England|Henrik II]]. Henrik II ble en av Englands største konger, og skaffet seg mye makt på bekostning av føydalherrene og kirken. Hans regjeringstid innebar sentral lovgivning og slutten på føydalismen.