Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

== Moderne tid ==
[[Fil:Charles Dickens 3.jpg|thumb|[[Charles Dickens]] ved skrivebordet.]]
=== Viktoriatiden (1837–1901) ===
{{utdypende artikkel|Viktoriatidens litteratur}}
Det var i løpet av [[viktoriansk tid|den viktorianske tiden]] ([[1837]]–[[1901]]) at romanen ble den ledende litterære sjangeren i England. De fleste forfatterne var nå opptatt av å møte den store middelklassens smak og behov enn å smigre aristokratiske støtter. Det best kjente verket fra denne tiden er blant annet de emosjonelle og mektige verkene til søstrene [[Brontë]], den satiriske ''Forgjengelighetens marked'' (''Vanity Fair'') av [[William Makepeace Thackeray]], de realistiske romanene til [[George Eliot]], og [[Anthony Trollope]]s innsiktsfulle portretter av livene til jordeierne.

[[Charles Dickens]] ([[1812]]–[[1870]]) dukket opp på den litterære scene på [[1830-årene|1830-tallet]], og stadfestet trenden med [[føljetong]]romaner. Dickens skrev levende og fargerikt om livet og fattigdommen i [[London]], men på vennlig og humoristisk måte som var akseptabelt for lesere i alle samfunnslag. Hans tidlige verker som ''Pickwick-papirene'' (1836–1837) er et komisk mesterstykke. Hans senere verker ble mørkere, som ''[[David Copperfield (roman)|David Copperfield]]'' (1849–1850), men uten å miste sitt geni for treffende og minneverdige karikatur, blant annet i avslørende replikker.

[[Fil:Robert louis stevenson.jpg|thumb|left|upright|[[Robert Louis Stevenson]].]]
En interesse for landsbygda og den endrete sosiale og økonomiske situasjonen utenfor byene kan bli sett i romanene til [[Thomas Hardy]], [[Elizabeth Cleghorn Gaskell]], og andre.

Ledende lyrikere i den viktorianske tidsalderen var skikkelser som [[Alfred Tennyson]], [[Robert Browning]], [[Elizabeth Barrett Browning]], [[Matthew Arnold]], [[Dante Gabriel Rossetti]], og [[Christina Rossetti]].

På denne tiden ble det også utgitt litteratur skrevet spesielt for barn og noen ble kjent verden over, blant annet verkene til [[Lewis Carroll]] som foruten ''[[Alice i eventyrland]]'' også var utmerket forfatter av tullevers, noe også [[Edward Lear]] var.

En utmerket representant for den engelske [[nyromantikken]] var [[Robert Louis Stevenson]], som skrev bøker som ble lest både av barn og voksne. Forfatterskapet hans ble senere nedvurdert av modernistene, men fikk en fornyelse da modernismen mistet grepet.

[[Fil:Oscar_Wilde_portrait_by_Napoleon_Sarony_-_albumen.jpg|thumb|upright|Den elegante og åndfulle [[Oscar Wilde]], New York, 1882. {{byline|Napoleon Sarony}}]] 
Dronning [[Victoria av Storbritannia|Viktoria]] representerer ikke bare det verdensomspennende [[Det britiske imperiet|britiske imperiet]], men ble også symbolet på en samfunnstype og et kultursyn. I dagligtale har «viktoriansk» fått en negativ klang, noe sneversynt og hyklerisk, særlig seksuelt. I England i siste halvdel av [[19. århundre|1800-tallet]] kan man si at på det psykologiske plan var det viktorianske menneske hemmet, men på det offentlige plan kunne det fritt utfolde seg, økonomisk aggressivt som kolonist. Balansert mot dette ble det viktorianske kombinert med idealet om den engelske ''gentleman''. 

Alt dette møttes i den irskfødte [[Oscar Wilde]] ([[1856]]–[[1900]]); en [[Estetikk|estetiker]], [[essay]]ist og [[drama]]tiker. Hans talent for den kvikke, åndfulle replikk og konservasjon preget hans vittige [[komedie]]r. «De gule nittiårene» er et begrep i engelsk litteraturhistorie, visuelt innkapslet av den nyskapende tegneren [[Aubrey Beardsley]], en venn av Wilde som døde allerede i [[1898]], kun 25 år gammel. Betegnelsen er tvetydig, og innebærer noe romantisk og samtidig dekadent. Wilde var selv elegant, kledde seg strålende, og uttalte at «enten bør man være et kunstverk, eller bære et kunstverk».<ref>Beyer, Edvard (red.): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind 10, Oslo 1973. Side 137.</ref> Som lyriker og eventyrforfatter var Wilde en [[Det prerafaelittiske broderskap|prerafaelitt]], som essayist, eller «intensjoner» som han selv kalte det, var han personlig og levende. Samtidig kunne han vise en annen side, som i det mørke bibelske dramaet ''[[Salomé]]'' ([[1896]]), og romanen ''[[Bildet av Dorian Gray|Portrettet av Dorian Grey]]'' (1891), om forholdet mellom ungdom og skjønnhet, og livets tann. Den har også en dyster, nær amoralsk grunntone.

Oscar Wildes egen tragedie var hans [[homofili]] som sendte ham inn i en opprivende rettssak i [[1895]], rett etter at han var feiret for sitt glitrende skuespill ''[[Hvem er Ernest]]'' (''The Importance of Being Earnest'', 1895). Han ble dømt for en sedelighetsforbrytelse som i dag ikke straffes juridisk, kom ut av fengselet nedbrutt og knekt. Han døde i [[1900]], kun 46 år gammel. Det sier noe om hans karakter at selv hans lidelser kunne brukes kunstnerisk og i poetisk form, ''Balladen om fengselet i Reading'' ([[1898]]).

=== Romanens tidsalder ===
[[Fil:Thure de Thulstrup - H. Rider Haggard - Maiwa's Revenge - Fire, you scoundrels.jpg|thumb|De engelske koloniene ga materiale til engelske romaner. Tegning av Thure de Thulstrup til [[H. Rider Haggard]]s ''Maiwa's Revenge'': Allan Quartermain kommanderer sine innfødte soldater.]]
I samsvar med både gammel [[Puritanisme|puritansk]] og viktoriansk tids verdinormer ble økonomisk framgang likestilt med gode karakteregenskaper: økonomisk framgang var en lykke i seg selv, og ettersom pengene behersket tidsånden, behersket de også litteraturen. Litteraturens fremste uttrykksmiddel var romanen. Ved århundreskiftet ble den økonomiske utnyttelsen av romanen satt i system, man fikk det engelske begrepet ''bestsellers'' – bestselgere.

[[Hall Caine]] ([[1853]]–[[1931]]) solgte mer enn de fleste. Etter hans ''Mannen fra Man'' (''The Manxman'', [[1894]]) og siden ''Skyggen av en forbrytelse'' (''The Shadow of a Crime'', [[1885]]) kunne han kjøpe seg en herregård. Vellykket markedsføring, fortellinger preget av sensasjon og moralisme, skaffet ham maksimal suksess, men selv samtiden dømte hans romaner som sentimentale sensasjonshistorier uten kunstneriske nivå. En tilsvarende forfatter var [[Marie Corelli]] ([[1864]]–[[1924]]) som kombinerte sentimental religiøsitet med svulstig fortellerglede. [[H. Rider Haggard]] ([[1856]]–[[1925]]) var mindre sentimental, og med erfaring fra tiden i koloniadministrasjonen i [[Sør-Afrika]] skrev han ''Kong Salomos miner'' (''King Solomon’s Mines'', [[1885]]), en spenningsroman til Afrikas indre på jakt etter en skatt, en roman som siden har blitt gjenutgitt som guttebok.

Den mest populære forfatteren var [[Arthur Conan Doyle]] ([[1859]]–[[1930]]), forfatteren av [[Sherlock Holmes]]. Doyle selv betraktet opprinnelig sin [[detektiv]] som adspredelse. Etter at hans legepraksis ble en fiasko satset han på storstilte historiske og politiske skrifter, og å kjempe for [[pseudovitenskap]] som [[spiritisme]]. Sherlock Holmes ble selve prototypen på en detektiv som først ble genial i samværet med sin litt mindre begavede følgesvenn, doktor Watson. Novellene ble trykket i magasiner, deretter samlet i bøker, og da han samlet alle fortellingene i ett bind i [[1894]] tok han samtidig livet av sin helt for å egne seg til «bedre ting», men 11 år senere måtte han vekke sin helt til live igjen, ikke minst av økonomiske grunner.

[[Fil:Rudyard Kipling by Sir Philip Burne-Jones 1899.jpeg|thumb|Rudyard Kipling, tenksom ved skrivebordet, malt av [[Philip Burne-Jones]], 1899.]]
I en annen litterær klasse stilte [[Rudyard Kipling]] ([[1865]]–[[1936]]), [[det britiske imperiet]]s forteller, som øste av materiale fra Englands kolonier, hovedsakelig [[India]]. I eventyrlige omgivelser formidlet han enkeltmenneskets pliktfølelse for nasjonen og Gud. Kipling ble en folkekjær forfatter som fikk hva man i dag ville kalle en fanklubb allerede mens han levde, ''The Kipling Society'', stiftet i [[1926]]. Barn over hele Vest-Europa, ikke bare England, slukte hans noveller i ''[[Jungelboken|Jungelboka]]'' ([[1894]]), som kom med en oppfølger året etter, og ''Havets helter'' (''Captains Courageous'', [[1897]]). Også ''Kim'' ([[1901]]) må kunne kalles som en ungdomsroman, om foreldreløs gutt i India. Også som musikalsk poet ble han folkekjær med diktsamlingen ''Mandalay'' ([[1890]]) og i ''If-'' ([[1895]]). På høyden sto han i [[1907]] da han fikk [[Nobelprisen i litteratur]].

[[Fil:Joseph Conrad.PNG|thumb|left|upright|[[Joseph Conrad]] ble født i Polen, men fornyet engelsk som litterært språk. {{byline|George Charles Beresford}}]]
[[Fil:John Galsworthy 1932.jpg|thumb|left|upright|[[John Galsworthy]], [[Nobelprisen i litteratur]] for 1932]]
[[Boerkrigen]] i [[1899]]–[[1902]] rystet Kipling, og tiden fram mot [[første verdenskrig|den første verdenskrig]] ble han stadig mer pessimistisk. Ved krigsutbruddet i [[1914]] deltok han ikke i den allmenne jubelen, men uttrykt i et dikt i avisen ''The Times'' angst for Englands framtid, og før et år var gått var også hans egen sønn en av de døde i krigen. Denne sorgen skapte dystrere tone i hans bøker, og tiden bidro også til endre hans stil til mer symbolsk klang hvor selve handlingsgangen ble mindre viktig.

[[Joseph Conrad]] ([[1857]]–[[1924]]) var mer gåtefull enn Kipling. Han var født i [[Polen]] og gikk til sjøs som 18-åring. Han havnet etterhvert i den britiske handelsflåte hvor han arbeidet seg opp til kaptein i løpet av seksten år. Engelsk ble hans litterære morsmål. I [[1895]] kom ''Almayers dårskap'' (''Almayer’s Folly''), og han slo seg deretter ned i England, ble engelsk gift og ble forfatter for resten av livet. Han har blitt stående som den moderne romanens fornyer: eksperimentering med tidsforskyvelser, bruken av [[symbol]]er som suggererende understrøm i teksten, og [[fiksjon|fiktiv]] fortellerstemme var blant de nye grep som Conrad innførte. ''[[Mørkets hjerte]]'' (''Heart of Darkness'', [[1899]]) er en meget symbolsk fortelling med en [[historie i historien|fortelling innenfor fortellingen]] (''rammefortelling''). Romanen ble siden grunnlaget for [[Francis Ford Coppola]]s film ''[[Apokalypse nå!]]'' ([[1979]]). Conrads mesterstykker er kanskje likevel ''[[Lord Jim]]'' ([[1900]]), historien om en vanæret styrmann i Østen som forsøker å sone sin forbrytelse. Her bryter Conrad på sinnrikt vis fortellingens [[kronologi]], og tidsforskyvelsen ble et grep han siden brukte i flere av sine romaner.

[[John Galsworthy]] ([[1867]]–[[1933]]) var født inn i den privilegerte overklassen, og det ble også emne for har romaner. I løpet av en lengre sjøreise ble han kjent og venner med førstestyrmann Joseph Conrad, noe som stimulerte hans interesse for å bli forfatter. Litterære emner fant han i sitt eget liv, særlig dét at han ikke kunne gifte seg med sin kjæreste grunnet sin patriarkalske far og sosiale konvensjoner. ''Den rike mann'' (''The Man of Property'', [[1906]]), første bind i den storslåtte ''[[Forsytesagaen]]'', var preget av det som ble hans hovedemner: den erotiske lidenskapens makt og den offisielle morals umenneskelighet. Verket fikk god kritikk, men forferdet hans egen klasse. Slektssagaen om den rike familien Forsyte og deres skjebne i London før og etter århundreskiftet fokusert blant annet på Jolyon Forsyte, som skapte skandale i familien når han forlater sin hustru for sin datters guvernante for å leve et bohemliv med henne i Londons mindre fasjonable område. Galsworthy fikk Nobelprisen i litteratur i [[1932]], men var for syk til selv å ta imot den og døde året etter.

[[Fil:War-of-the-worlds-tripod.jpg|thumb|''Klodenes kamp'', om et angrep på Jorden fra planeten Mars, var en av mange banebrytende science-fiction-fortellinger fra [[Herbert George Wells|H.G. Wells]].]]
En annen type forfatter var [[Herbert George Wells|H.G. Wells]] ([[1866]]–[[1946]]) som skrev med utgangspunkt i [[naturvitenskap]]en, og ble en pioner innenfor [[science fiction|science-fiction]]. [[Evolusjonsteori|Utviklingslæren]] kom til å prege hans liv og personlighet. Han ble den positive profeten for utvikling og framtid, men skrev romaner som også kan oppfattes som dystre advarsler om det samme. Gjennombrudd fikk han allerede i [[1895]] med ''Tidsmaskinen'', om en mann som utnytter den fjerde dimensjon og flytter seg tilbake i tid. Han ble utropt som Englands svar på [[Jules Verne]]. Stimulert av suksessen snekret han sammen ''Dr. Moreaus øy'' året etter, om en eksentrisk lege som ved hjelp av biologi omformer dyr til mennesker og faller selv for sine skaperverker. ''[[Den usynlige mann]]'' (1897) og ''[[Klodenes kamp]]'' (1898) ble hver for seg prototype på senere velkjente emner innenfor science-fiction, og i 1901 skrev han om de første mennesker på månen. Mindre kjent i ettertiden, men nær en skandale i samtiden, var hans angrep på ekteskapet og hans radikale kamp for kvinners rettigheter og frigjøring. Mange kvinner fant inspirasjon i hans mer agiterende romaner som ''Ann Veronica'' (1910) og ''Ekteskap'' (1912). Wells var en frimodig [[Sosialisme|sosialist]] og [[Pasifisme|pasfist]], og hans senere verker ble i økende grad politiske og didaktiske.

[[E.M. Forster]]s ([[1879]]–[[1970]]) tilbaketrukne skyhet førte til at han levde et stille liv i Cambridge hvor han først studerte klassiske språk. Flere reiser til utlandet modnet hans forfatterskap. ''Howards End'' ([[1910]]), hans fjerde roman, var navnet på et hus som representerte det bestående i det engelske samfunnet: klassefordommer og eiendomsretten. Hans siste roman, ''Reisen til India'' (''A Passage to India'', [[1924]]), fikk lang modningstid. I dens ytre er det en politisk roman, men har en indre symbolsk fortelling og blant annet det åpne spørsmålet om hva som skjedde eller ikke skjedde i Marabar-grottene, et høydepunkt i romanen. Forsters [[homofili]] kommer først til syne i romanen ''Maurice'' ([[1971]]) som ble utgitt etter hans død. Denne kjærlighetsfortellingen mellom to av samme kjønn griper inn i emner fra hans første tre romaner.

=== Verdenskrigen og uskyldens død ===
[[Fil:British infantry Morval 25 September 1916.jpg|thumb|left|Britisk infanteri under framrykning ved Morval 1916. {{byline|Lt. Ernest Brooks}}]]
[[Fil:Rupert Brooke.jpg|thumb|upright|Rupert Brooke (1915)]]
Engelsk poesi lå på sotteseng etter [[Det prerafaelittiske broderskap|prerafealittene]] og [[Dekadanse|dekadentene]]. I [[Alfred Austin]]s tid som ''[[poet laureate]]'' sank den offisielle poesien ned på et platt lavmål.<ref>Beyer, Edvard (red.): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind 10, Oslo 1973. Side 185</ref> Et lys i mørket ved århundreskiftet var [[Alfred Edward Housman]] ([[1859]]–[[1936]]), men hans samlede dikt besto av ett tynt bind. Den mest kjente lyrikeren var nok [[John Masefield]] ([[1878]]–[[1967]]) som også skrev drama, romaner, og guttebøker, men det var som lyriker han ble mest kjent. Han innførte en muntlig og nær realistisk tone, ofte parret med et mystisk drag. Hans diktsamling ''Den evige nåde'' (''The Everlasting Mercy'', [[1911]]) vekket oppsikt for hovedfigurens grove språk og fylleslagsmål. Han ble poet laureate fra [[1930]].

[[Første verdenskrig|Den første verdenskrig]] endret det engelske samfunnet. Som med [[Philip Sidney]] ([[1554]]–[[1586]]) fikk England sine krigspoeter og unge døde. [[Rupert Brooke]] ([[1887]]–[[1915]]), som [[William Butler Yeats|Yeats]] kalte «den vakreste unge mann i England»<ref>Wilde, Robert: [http://europeanhistory.about.com/od/rupertbrooke/a/biorupbooke.htm Rupert Brooke] {{Wayback|url=http://europeanhistory.about.com/od/rupertbrooke/a/biorupbooke.htm |date=20090212163536 }}, ''About.com''</ref>, hadde et stort talent som såvidt rakk å blomstre. Han hoppet av en universitetkarriere ved [[University of Cambridge|Universitetet i Cambridge]] for å gjøre sine patriotiske plikt som soldat. Foruten tre andre diktsamlinger rakk han å fullførte en suite på fem [[sonett]]er om krigen som ble utgitt under tittelen ''1914 & Other Poems'' (1916). Noen få uker før han døde av blodforgiftning den [[23. april]] [[1915]], ble hans navn berømt da hans dikt ''Soldaten'' ble opplest i [[St. Pauls katedral]]en under høymessen første påskedag. [[Nordahl Grieg]] oversatte diktet til [[norsk]] i essaysamlingen ''De unge døde'' ([[1932]]). Brooke døde før krigens gru ble kjent i full bredde, den mest forferdelige av ''til da'' alle kriger. Den romantiske idealisme som han ga uttrykk for, gikk raskt tapt i skyttergravene hvor ti millioner døde i løpet av fire år, gjennomsnittlig 6000 hver dag.

[[Charles Hamilton Sorley]] ([[1895]]–[[1915]]) var en annen lysende begavelse, men da han døde hadde han allerede tapt alle idealistiske illusjoner. De dikt han rakk å skrive viser tragisk innlevelse. [[Isaac Rosenberg]] ([[1890]]–[[1918]]), kanskje den fremste av de engelske krigspoetene, skildret krigens hverdag med en vanlig soldats øyne i sine posthum utgitt dikt før han falt under retretten fra [[slaget ved Somme]] i 1918. Blant de desillusjonerte lyrikerne i skyttergravene står [[Siegfried Sassoon]] ([[1886]]–[[1967]]) i en særstilling, ikke minst ettersom han overlevde krigen, og kunne bruke freden til å skrive om den, en påtrengende virkelighet som aldri slapp taket.