Redigerer Einar Gerhardsen (avsnitt)

== De siste årene 1969–1987 ==
Einar Gerhardsen trakk seg formelt ut av politikken i 1969 da han gikk ut av Stortinget, og sa samtidig nei til gjenvalg til sentralstyret. Men han fortsatte å være aktiv og engasjert i samfunnslivet og i partilivet.

Han ble spurt om å være formann for organisasjonen [[Ja til EF]] i forkant av [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap]] i 1972, men sa nei til vervet. I stedet ble [[Reidar Carlsen]], som var fiskeriminister under Gerhardsen, leder i organisasjonen. Gerhardsen var EF-tilhenger, men skapte likevel betydelig irritasjon blant de ledende på Ja-siden. Først og fremst vakte utspillet hans på det ekstraordinære landsmøtet i Arbeiderpartiet i april 1972 oppsikt. Etter at det var klart at det ville bli et klart flertall for [[EF]]-medlemskap under avstemningen, tok Einar Gerhardsen ordet og sa at dersom Arbeiderpartiet ikke hadde noen EF-motstandere i partiet, burde man ha skaffet seg noen, som et symbol på at både tilhengere og motstandere av EF var velkomne i Arbeiderpartiet. Bakgrunnen var at han fryktet at dersom EF-motstanderne ble presset til full lojalitet til ja-standpunktet, ville det føre til en ny partisplittelse. Gerhardsens posisjon i partiet førte til at nei-siden i partiet, organisert gjennom [[Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF|AIK]], følte seg legitimert. Samtidig har det fra ja-tilhengere vært antydet at Gerhardsens tale bidro til at det ble nei-flertall under folkeavstemningen i september samme år.<ref>Rossavik, Frank: ''[[Stikk i strid]]. Ein biografi om Einar Førde'', side 104 og 105</ref><ref>Gerhardsen, Rune: ''Du er faren min likevel'', side 258</ref>

Da diskusjonen om hvem som skulle bli partiformann raste foran landsmøtet i 1975, var Gerhardsen blant de første som lanserte løsningen om at [[Reiulf Steen]] skulle bli formann, mens [[Odvar Nordli]] skulle bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat. Dette ble også kompromisset landsmøtet samlet seg om for å unngå en opprivende personstrid under formannsvalget.

I 1981 oppsto det ny formannsstrid i Ap, og denne gangen spilte Gerhardsen den avgjørende rollen i formannsvalget. Fra sykehussengen på [[Rikshospitalet]] innkalte Gerhardsen [[Arbeiderbladet]]s redaktør Per Brunvand til det som senere er omtalt som norgeshistoriens mest kjente ikke-publiserte intervju. Gerhardsen ga uttrykk for at han mente at daværende statsminister [[Gro Harlem Brundtland]] også burde overta som formann i partiet etter Reiulf Steen, som ønsket gjenvalg. Da Brunvand viste intervjuet til Steen kort tid før landsmøtet på Hamar, skjønte Steen at han ikke ville overleve et formannsvalg med Gerhardsen mot seg og trakk seg som formannskandidat.<ref>Bjerke, Per-Arne og Ekeberg, Jan Ove: ''Statsministeren – makten og mennesket'', side 92 og 93</ref><ref>Teigene, Ingolf Håkon og Hansson, Steinar: ''Makt og Mannefall''</ref><ref>Lie, Haakon: ''...slik jeg ser det 2''</ref>

Gerhardsen mottok i 1970 [[St. Hallvard-medaljen]] og i 1972 [[Borgerdådsmedaljen]] i gull. Han takket nei til andre utmerkelser, deriblant [[St. Olavs Orden]]. Som pensjonist gav han ut sine politiske memoarer i fem bind. Han var dessuten en ettertraktet foredragsholder.