Redigerer Edvard Grieg (avsnitt)

== Musikk ==
{{Se også|Liste over Edvard Griegs verker}}
[[Fil:Edvard Grieg with grand piano, c. 1900.jpeg|thumb|Grieg ved flygelet, c. 1900.{{Foto|E. Bieber / Oslo Museum}}]]
Griegs opusliste omfatter 74 verk. I tillegg kommer det mange verk uten opusnummer. Man mener at streng selvkritikk, dårlig helse og et aktivt turnéliv må ta en del av skylden for den relativt lave produksjonen. Det blir også antatt at Grieg var avhengig av optimale forhold for å komponere,<ref>[[#Dahl2007|Erling Dahl jr.]] s. 12</ref> men det harmonerer ikke helt med beretningen til Griegs danske venn [[Benjamin Feddersen]] som skrev at ikke en gang lyden av biljardspill og -spillerne kunne avlede Grieg fra å komponere.<ref>Feddersen, Benjamin: Fra Edvard Griegs Ungdom. Illustrert Tidende 24/12-1899</ref>

Grieg regnes for å være en [[Nasjonalromantikken|nasjonalromantisk]] komponist, med den norske [[folkemusikk]]en som viktig inspirasjonskilde. Han oppsøkte blant annet den landskjente [[langeleik]]spilleren [[Berit Pynten]] i Valdres. Pynten ble ikke kreditert på Griegs noteblad.<ref>Helgesen, Anne: Langeleik og pengepung. ''Klassekampen'' 3. april 2014.</ref><ref>http://nbl.snl.no/Berit_Skjefte</ref> [[Lars Kinsarvik]] var en annen viktig kilde til norsk folkemusikk.<ref>https://nbl.snl.no/Lars_Kinsarvik</ref> På liknende vis som [[De Fem|den mektige håndfull]] i Russland med Mussorgski i spissen, skapte Grieg en syntese av elementer fra hjemlig folkemusikk basert på kvintharmonikk og skarpt betonte danserytmer hentet fra slåttemusikken. Han vekslet gjerne mellom funksjonell og modal tonalitet &ndash; bearbeidet med satsteknikker fra [[Romantisk musikk|høyromantikken]].

Hans mange kortere klaverstykker gjorde at han ble sett som «[[Frédéric Chopin|Nordens Chopin]]», et tilnavn som kan tilbakeføres til den tyske dirigenten [[Hans von Bülow]]. Det er tvilsomt om dette yter noen av dem rettferdighet, for klaverkomposisjonene deres hviler på ulikt grunnlag med hensyn til genre, satsteknikk, harmonisk avansement og formidling.<ref>Schwab, Heinrich W. (1982): Das Lyrische Klavierstück und der nordische Ton, i: Gattung und Werk in der Musikgeschichte Norddeutschlands und Skandinaviens. Kieler Schriften zur Musikwissenschaft bd. 26, Kassel, Basel, London: Bärenreiter, s. 136-153</ref>

=== Sanger og romanser ===
:''Jeg elsket en ung pike som hadde en fantastisk stemme og en like fantastisk formidlingsevne. Den piken ble min kone og min livsledsager til denne dag. For meg har hun vært &ndash; jeg tør påstå det &ndash; den eneste sanne formidler av mine sanger.''<ref>Fra et brev til sin amerikanske biograf Henry T. Finck, år 1900, gjengitt i [[#Benestad1980|Benestad/Schjelderup 1980]] s. 263</ref>

Griegs kjærlighet til Nina var kildespringet for hans [[Romanse (musikk)|romanser]]. Om hun ikke var alene om å fremkalle alle de 140 romansene, er det tydelig at fra og med ''Hjertets melodier'', op. 5, hadde hun en klar innvirkning på sangenes endelige utforming.

I romansene viser Grieg at han forstår uttrykksmulighetene i menneskestemmen. Han skaper også en balanse mellom sangeren og akkompagnatøren som er sammenliknbar med [[Schubert]]. I motsetning til Schubert står imidlertid melodiføringen nesten alltid i forgrunnen hos Grieg.  Akkompagnementet har sjeldent en selvstendig rolle. De fleste av Griegs romanser er skrevet til strofiske tekster. Noen har en variert strofeform, mens svært få er gjennomkomponerte.

Romansene spiller på et bredt følelsesregister, og den enkelte romanses grunnstemning er umiddelbart lett å gripe. Men innsikt i teksten er selvsagt nødvendig for en fullstendig tilegnelse. Grieg selv klaget mange ganger over oversettelser som villedet både sangeren og lytteren slik at romansenes følelsmessige innhold ble vanskelig å oppfatte. Det gjelder spesielt for sangsyklusen ''[[Haugtussa (sangsyklus)|Haugtussa]]'', op. 67, med tekster av [[Arne Garborg]].<ref>Foster, Beryl (2007): ''The Songs of Edvard Grieg.'' Woodbridge: The Boydell Press, ISBN 978 1 84383 343 7</ref>

Av hele Griegs sangproduksjon er det én romanse som skiller seg spesielt ut. Det er «Jeg elsker Dig» etter [[H.C. Andersen]] op. 5 nr. 3. Allerede i Griegs tid var den så populær at komponisten arrangerte den for piano solo (op. 41 nr. 3). I dag finnes den bearbeidet for de fleste orkesterinstrumenter med klaver- eller orkesterakkompagnement, samt for harmonium ([[trøorgel]]) og forskjellige typer kor.<ref>Dahl, Per (1993): Jeg elsker dig på 252 måter! – Et sangerleksikon og en diskografi over grammofoninnspillinger av Edvard Griegs romanse, opus 5 nr. 3. Oslo: Solum, ISBN 978-82-560-0852-0</ref> Sangen er imidlertid ikke ettertrykkelig tilegnet Nina Grieg. Det er derimot ''Fire tyske dikt'', op. 4.

Ved siden av ''Haugtussa'' regnes de seks tyske sanger, op. 48, som et høydepunkt blant Griegs romansesykluser. Fra sistnevnte kan man trekke fram «Dereinst, Gedanke mein» (Jeg ved, min Tanke, ved), hvor en enkel melodilinje settes opp mot en ekspressiv kromatisk [[akkordprogresjon]].<ref>Oelmann, Klaus Henning (1993): Edvard Grieg – Versuch einer Orientierung. Egelsbach Köln New York: Hänsel-Hohenhausen, ISBN 3 89349 485 5, s. 117</ref>

I et europeisk perspektiv står Griegs romanser mellom [[Johannes Brahms]], [[Modest Musorgskij]] og [[Claude Debussy]]. Spesielt romansene etter [[Heinrich Heine]] knytter seg til Brahms. Her kan det nevnes «Das alte Lied» fra op. 4, «Hör' ich das Liedchen klingen» fra op. 39, samt «Gruß» fra op. 48. «Lys nat» fra op. 70, skrevet på en tekst av [[Otto Benzon]], har derimot klare impresjonistiske trekk. Den underliggende melankolien i mange av Griegs romanser (ikke minst i ''Haugtussa'') kan man finne igjen i Musorgskijs sykluser ''Uten sol'' og ''Dødens sanger og danser''.

=== Klavermusikk ===

==== Tidlig klavermusikk ====
[[Fil:Grieg Humoreske op 6 nr 4 bar 131 134.png|thumb|400px|([[Fil:Loudspeaker.png|Lytt]] [[Medium:Grieg Humoreske op 6 nr 4 bar 131 134.mid|Midi]]) Fra Griegs Humoreske op. 6 nr. 4.,  med sin uvanlige bassgang. Takt 131&ndash;134.]]
I ''Fire stykker for klaver'', op. 1, fra 1861, dedisert pianolæreren [[Ernst Ferdinand Wenzel]], røper Grieg at røttene hans har fått næring fra den tyske høyromantikken, særlig fra [[Robert Schumann]].

Griegs viktigste tidlige klaverkomposisjoner er humoreskene op. 6 og «[[Sonate]]», op. 7. Humoreskene fra 1865 er den første publiserte komposisjonen som viser tydelige trekk av norsk folkemusikk (selv om folkemusikkinnflytelse kan spores så langt tilbake som til ''Tre klaverstykker'', EG 105, fra 1860).

Sonaten &ndash; også den fra 1865 &ndash; er Griegs første publiserte komposisjon hvor han tar i bruk [[sonatesatsform]]. En [[ouverture]] og en [[strykekvartett]] fra studietiden er gått tapt,<ref>Kortsen, Bjarne (1967): Zur Genesis von Edvard Griegs g-Moll Streichquartett Op.27. W. Hilke KG, Berlin(West)</ref> og en første [[symfoni]] i c-moll som var tiltenkt opusnr. 3, ønsket Grieg ikke å få utgitt likevel. Tonespråket i sonaten er knapt og konsist. Det er en selvbevisst komponist som her presenterer sitt første modne verk i genren: Grieg signerer sin komposisjon idet han bygger hovedtemaet i åpningssatsen på sine egne initialer E(dvard) &ndash; H(agerup) &ndash; G(rieg). Sammen med sitt første kammermusikkverk, fiolinsonaten i F-dur, op. 8, etablerte klaversonaten Griegs ry som sonatekomponist.<ref>Kretzschmar, Hermann: Kritik = Grieg-Album. I: Musikalisches Wochenblatt nr. 27 fra 30/6-1876, s. 348. Sitert i: Edvard Grieg - The Unfinished Chamber Music. Recent Researches in the Music of the Nineteenth and Early Twentieth Century, #34. Middleton/WI, 2002, s. vii</ref>

Fra et analytisk-musikkhistorisk standpunkt er [[finale]]satsen den mest interessante: Grieg bruker i [[sonatesatsform|gjennomføringsdelen]] flere ganger et åpent [[tritonus]]intervall både i melodiføring og i [[akkordprogresjon]], noe som var meget uvanlig på denne tiden. Sonaten har i dag ikke helt funnet veien til pianistenes repertoar. Men ikke minst [[Glenn Gould]]s kontroversielle innspilling fra 1973<ref>{{Språkikon|en}}[http://www.ctheory.net/articles.aspx?id=128 Glenn Gould, Russland, Finland og Norden] {{Wayback|url=http://www.ctheory.net/articles.aspx?id=128 |date=20160304120437 }}</ref> har bidradd til å fornye interessen for Grieg som komponist av de såkalte «store» former.<ref>Skyllstad, Kjell: Theories of Musical Form as Taught at the Leipzig Conservatoire in Relation to the Musical Training of Edvard Grieg. Studia musicologica norvegica 1968, «1»:69–77</ref> Sonaten ble publisert av forlaget [[Breitkopf & Härtel]] i Leipzig i 1866. En revidert utgave med en litt kortere finale kom i 1887.

==== Lyriske stykker ====
[[Fil:Edvard Grieg - Lyrics Pieces Opus 12 Book 1.jpg|thumb|Lyriske stykker hefte I]]
Griegs sans for lettfattelige og korte musikalske ideer viser seg tydelig i hans ''[[Lyriske stykker]]'' for klaver. Totalt skrev han 66 slike stykker som ble utgitt i ti hefter mellom årene 1867 og 1901 ved [[Max Abraham|Peters]] forlag i Leipzig. Selv om det dreier seg om enkeltstykker, var de satt sammen slik hvert hefte dannet en helhet, kanskje med unntak av «Bryllupsdag på Troldhaugen» som alene utgjør 10 sider i op. 65 (mot 20 sider for de resterende fem stykkene). Grieg tar opp tråden etter [[Felix Mendelssohn-Bartholdy]] som med sine ''Lieder ohne Worte'' («Sanger uten ord») hadde grunnlagt genren. Ved siden av «Bryllupsdag på Troldhaugen» er «Arietta», «Troldtog», «Ensom vandrer», «Liten fugl», «Klokkeklang» og «Efterklang» blant de mest kjente lyriske stykkene.

==== Ballade ====
Balladen er Griegs største verk for piano solo. I 14 variasjoner over folketonen «Den nordlandske Bondestand» fra Valdres skrev han seg ut av sorgen over tapet av foreldrene, ekteskapsproblemer og kunstnerisk stagnasjon. Balladen utgjør en stor del av musikken til filmen ''What Price Immortality?'' med den svenske pianisten [[Staffan Scheja]] som Edvard Grieg.

==== Holbergsuite ====
Grieg fikk i oppdrag å skrive en kantate til 200-årsmarkeringen for [[Ludvig Holberg]]s fødsel.<ref>Korsten, Bjarne (1972): Four Unknown Cantatas by Grieg. Bergen: Editio norvegica</ref> Kjennskapet til bysbarnet Holbergs forfatterskap og ideer inspirerte Grieg til også å skrive en suite for klaver som fikk navnet ''[[Holberg-suiten|Fra Holbergs tid]]''. Suiten er bygd opp etter [[Barokkmusikk|barokt]] mønster med satsene «Preludium», «Sarabande», «Gavotte», «Air» og «Rigaudon». Om suiten skrev Grieg til [[Julius Röntgen]]: «Rent unntagelsesvis er det egentlig en god øvelse å skjule sin egen personlighet».<ref>Gjengitt i [[#Dahl2007|Erling Dahl jr.]] s. 118</ref> Suiten gjorde umiddelbart stor lykke, og ikke lenge etter arrangerte han den for strykeorkester med fiolin- og bratsjsolo i siste sats.

==== Norske folkeviser ====
''Norske folkeviser for klaver'', op. 66 (1896), inneholder 20 arrangementer av 18 melodier, de fleste samlet av Griegs venn Frants Beyer i [[Sunnfjord]] og [[Jotunheimen]]. Som vanlig for norske folketoner er musikken preget av «den dypeste melankoli, bare avbrutt hist og her av forbigående lysstreif».<ref>Grieg i brev til [[Agathe Backer Grøndahl]], mai 1897, gjengitt i [[#Dahl2007|Erling Dahl jr.]] s. 201</ref> En av melodiene skrev Grieg selv ned på [[Skogadalsbøen]] sommeren 1891. Med en kurygg som skrivepult skrev han opp den religiøse [[bånsull]]en som fikk navnet «Gjendines bådnlåt» etter den unge seterjenta [[Gjendine Slålien]], som sang voggevisa for et spedbarn samtidig som hun melket ei ku.

==== Slåtter ====
:''Utdypende artikkel: [[Slåtter - Bauerntänze|Slåtter – Bauerntänze]]''

''Slåtter for klaver'', op. 72, er bearbeidelser av hardingfeleslåtter etter den gamle mesterspillemannen [[Knut Dale|Knut Johannesen Dale]] som sto i tradisjonen etter [[Myllarguten]] og [[Håvard Gibøen]]. Slåttene ble nedtegnet av [[Johan Halvorsen]] i løpet av 14 dager. Grieg la seg tett opp til transkripsjonene: Høyre hånd følger slåttemelodien og er teknisk krevende med forsiringer og rytmiske spissfindigheter, venstre hånd harmoniserer melodien med utsøkte og komplekse [[akkordprogresjon]]er. Stilen er helt annerledes enn i ''Lyriske stykker'' og ''Norske folkeviser'', krassere og mer direkte.  
  
Slåttene er blitt utsatt for en del kritikk: Siden Halvorsen misforsto en del av det han hørte &ndash; for eksempel oppfattet han ikke alltid springarrytmene riktig og satte taktstrekene feil &ndash; var de nedtegnelsene Grieg bygde på, unøyaktige. Et [[temperert stemming|likesvevende]] stemt piano kan heller ikke gjengi skalaene med ulikt intonerte toner slik spillemennene bruker dem. Grieg ble i så måte beskyldt for å ha tatt seg for mange friheter under tilpasningen. Deler av folkemusikkmiljøet hevdet til og med at Grieg hadde skadet folkemusikksaken. Til dette må det sies at Grieg ikke hadde til hensikt å skrive folkemusikk. Hans prosjekt var å bygge på folkemusikalske elementer innenfor kunstmusikkens rammer &ndash; han ønsket å lage «kunst etter internasjonal målestokk».<ref>Harry Goldschmidt (1970): Edvard Grieg – Einige Betrachtungen zu seinem fünfzigsten Todestag; i: Um die Sache der Musik – Reden und Aufsätze. Leipzig: VEB Philipp Reclam jun., s. 160-161</ref>

=== Orkesterverk ===

==== Symfoni ====
Symfonien i c-moll, EG 119, fullført i 1864, ble skrevet på oppfordring av [[Niels W. Gade]]. Grieg dirigerte i hvert fall deler av verket ved forskjellige anledninger, men det er mulig at han aldri framførte første satsen. Grieg ønsket heller ikke å gi ut symfonien siden han mente at den gav uttrykk for en svunnen Schumann-periode i hans liv. Han var også blitt kjent med [[Johan Svendsen]]s første symfoni, som han muligens holdt for å være bedre enn sin egen. Dermed la han bort verket og skrev senere «Må aldrig opføres! E.G.» på manuskriptets første side. [[Bergen Offentlige Bibliotek]] pleide likevel å låne bort kopier av materialet, og det er derfor overraskende at symfoniens første fullstendige framførelse i nyere tid ikke skjedde før 10. desember 1980, da Vitalij Katajev oppførte den med det Sovjetiske Statskringkastingsorkester, i dag kjent som Tsjaikovskij Symfoniorkester.<ref>{{Språkikon|en}}[http://www.meloman.ru/?id=143&language=switch Om Tsjaikovskij Symfoniorkesteret]</ref> Bergen Offentlige Bibliotek bestemte seg deretter for å frigi materialet.<ref>[http://www.griegsociety.org/default.asp?kat=1022&id=4778&sp=1 Den forbudte symfoni] {{Wayback|url=http://www.griegsociety.org/default.asp?kat=1022&id=4778&sp=1 |date=20111024213128 }}, besøkt 20/11-2009</ref> Symfonien ble i en lettere retusjert orkestrering oppført ved [[Festspillene i Bergen]] i 1981. Det eksisterer nå en rekke plateinnspillinger av symfonien. [[Max Abraham|Peters]] forlaget i Frankfurt/Main publiserte i 1984 et partitur som imidlertid ikke er helt tro mot Griegs manuskript.<ref>Oelmann, Klaus Henning (1993): Edvard Grieg - Versuch einer Orientierung. Egelsbach Köln New York: Hänsel-Hohenhausen, ISBN 3 89349 485 5, s. 484-517</ref> Symfonien er også tatt med i bd. 11 av Griegs ''Samlede verker''.

Grieg selv hevdet at han ikke trengte mer enn to uker til å skrive og orkestrere symfoniens førstesats.<ref>Kortsen, Bjarne (2001): Glimt fra norsk musikkhistorie fra de eldste tider til i dag (studia musicologica Bergensis, serie a). Bergen: Editio norvegica, ISBN 82 995874 17, s. 66-69</ref> I et historisk-estetisk perspektiv står verket mellom [[Robert Schumann]]s tredje og [[Johannes Brahms]]' første symfoni. Det finnes Schumannske trekk spesielt i andre og fjerde sats, mens koralseksjonen i fjerdesatsen tydelig peker framover mot Brahms. Fra et musikkteoretisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante. Grieg gir satsen en form som står mellom [[sonatesatsform|sonatesats]] og sonaterondo.{{Tr}} Det mest bemerkelsesverdige er at Grieg innfører et nytt tema i [[sonatesatsform|gjennomføringen]], det vil si i en formdel som ellers er forbeholdt det [[Motivisk-tematisk arbeid|motiviske arbeidet]] med temaene som er framstilt i [[sonatesatsform|eksposisjonsdelen]].

Det er godt mulig at symfoniens gjenoppdagelse på 1980-tallet mest var et mediefenomen, ikke en kunstnerisk begivenhet.<ref>Johnsen, Geir: Edvard Griegs c-moll-symfoni som mediebegivenhet. Studia musicologica norvegica 1982, «8»:53–68</ref> Analysene og omtalene i musikkhistorisk litteratur viser imidlertid at Grieg kanskje var litt vel streng med seg selv.<ref>Skyllstad, Kjell: Thematic Structure in Relation to Form in Edvard Grieg's Cyclic Works. Studia musicologica norvegica 1977, «3»:75–94</ref>

[[Fil:Piano Concerto in A minor, Op. 16; Allegro moderato molto e marcato.png|thumb|450px|Hovedtema i Griegs klaverkonsert, 3. sats]]
Blant Griegs etterlatte skisser finnes det et utkast til et [[Symfonisk dikt]] ved navn ''I forår'' som kanskje var tenkt som hans andre forsøk i symfonigenren. Det er også mulig at ''I forår'' skulle bli motstykket til konsertouverturen ''I høst'', op. 11.

==== Klaverkonsert ====
:''Utdypende artikkel: [[Griegs pianokonsert i a-moll|Griegs klaverkonsert i a-moll]]''

Klaverkonserten fra 1868 ble skrevet i [[Søllerød]] i [[Danmark]] under en av de mange reisene han gjorde dit for å dra nytte av klimaet. «a-moll-konserten» som den ofte kalles, er et av Griegs viktigste verk, og fremdeles en av verdens mest spilte pianokonserter. Urframføringen skjedde i [[København]] 3. april 1869 med [[Edmund Neupert]] som solist. Grieg kunne ikke være til stede og fikk ikke oppleve den enestående suksessen. Siden verket ble så populært, framførte Grieg verket en rekke ganger, og han foretok flere endringer gjennom årene, den siste så sent som 1907.

Åpningstonene A &ndash; A &ndash; G{{Music|sharp}} &ndash; E er et typisk Grieg-[[Motiv (musikk)|motiv]] som han brukte i mange av sine verk. Komposisjonen viser tydelig at Griegs interesse for [[norsk folkemusikk]] var blitt vekket, for eksempel i pianoets [[Lausdans|hallingrytmer]].

==== Peer Gynt ====
:''Utdypende artikkel: [[Peer Gynt (Grieg)]]''
I 1874 bestemte [[Henrik Ibsen]] seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt [[Peer Gynt]] for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i [[Christiania Theater]], under ledelse av [[Johan Hennum]].<ref name="Kortsen">Kortsen, Bjarne. (2009, 13. februar). Johan Hennum. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 26. desember 2014 fra https://nbl.snl.no/Johan_Hennum.</ref> Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene.

For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg to suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse to inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk.

Suite nr. 1 er trolig den mer populære, med satsene «[[Morgenstemning i ørkenen|Morgenstemning]]», «Aases død», «[[Anitras dans]]» og «[[I Dovregubbens hall]]». I suite nr. 2 finner vi «Bruderovet», «Arabisk dans», «Peer Gynts hjemfart» og «[[Solveigs sang]]». En versjon som også inneholdt «Dans av Dovregubbens datter», ble trukket tilbake etter en framførelse den 4. februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig.

''Peer Gynt'' er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer: «Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte "den kåpe av stemning" som Griegs musikk kastet over "Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer".»<ref>[http://www.dyade.no/artikler/dyade/1997/2_97/dyade_2_97_groendahl_nasjonalmomentet_peer_gynt.shtml Carl H Grøndahl. Nasjonalmonumentet Peer Gynt]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} I: Dyade, nr. 2, 1997</ref> Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de åtte satser i de to suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. ''Hele'' Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i «Nattscenen» og den underfundige erotikken i «Peer og seterjentene» hører til det ypperste Grieg har komponert.

[[Fil:Peer Gynt montagne thème A.jpg|thumb|450px|Hovedtema i «I Dovregubbens hall» fra ''Peer Gynt''-musikken]]
Koret til «[[I Dovregubbens hall]]» som Grieg av forståelige grunner måtte sløyfe i suiten, synes å tilføye musikken noe uhyggelig og truende som ikke kommer til overflaten i orkesterversjonen. Følgende uttalelse knytter seg til nummeret "Dans av Dovregubbens datter":
:''«… Og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, slik som det klinger av kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt etterpå mot sin vilje nødes til å si: 'Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent.'»''.<ref>Edvard Grieg i Brev til Frants Beyer, 27. august 1874, referert i [[#Dahl2007|Erling Dahl jr.]] s. 89, se også Grieg, Edvard (1977): Brev til Frants Beyer. Ny og fullstendig utgave v/Bjarne Kortsen. Bergen: Editio norvegica</ref>

Grieg hadde opprinnelig tenkt å ta dette nummeret med i suiten, men fant ut at det bare hørte hjemme på teatreret.

Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr. 23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av [[Johan Halvorsen]] ved [[Max Abraham|Peters]] forlag i Leipzig. Mange andre komponister har før og siden satt musikk til stykket, for eksempel [[August Söderman]] i 1870, [[Werner Egk]] i 1938 og [[Harald Sæverud]] i 1948. Sæverud skrev sin musikk som i dag stort sett er glemt, til [[Hans Jacob Nilsen]]s antiromantiserende oppsett på nynorsk. «Nå vil jeg altså prøve å sette opp Peer Gynt slik at Ibsens mening med stykket kommer frem. Det er såvidt jeg kan forstå en oppgave som bare ligger og venter på å bli løst.».<ref>Fra et brev til komponisten, datert 24/2-1947</ref>

=== Kammermusikk ===

Som nevnt ovenfor, ble Grieg i København først kjent som sonatekomponist. Hans fiolinsonate i c-moll, op. 45, står i samme klasse som sonatene til [[Johannes Brahms]]. Grieg selv betegnet sonaten som den «med den videre horisont». Innflytelsen fra folkemusikken og senromantisk satsteknikk inngår i en tilnærmet perfekt balanse. Innledningstaktene til åpningssatsen er grunnlag for den tematiske utviklingen i både første og andre sats. Dette er en teknikk som Grieg senere brukte igjen i den ufullførte klaverkvintetten i B-dur, EG 118.

Den tyske musikkencyklopedien ''Die Musik in Geschichte und Gegenwart'' regner [[Strykekvartetten i Norge#Komponist med verdensry - Edvard Grieg|g-moll-kvartetten]] som «en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet».<ref>Die Musik in Geschichte und Gegenwart. 2., neubearbeitete Ausgabe, hrsg. von Ludwig Finscher. Sachteil Band 8, Stuttgart Weimar: Gustav Metzler 1998, ISBN 3-476-41008-0, col. 1959: «… einem der erstaunlichsten Quartette des Jahrhunderts.»</ref> Kvartetten baserer seg på romansen «Spillemænd» etter Henrik Ibsen og har et sterkt personlig, nærmest selvbiografisk preg; den er «et stykke livshistorie» som Grieg selv uttrykte det. Med dette verket tok Grieg steget fra å være musikalsk representant for én nasjon til å bli en komponist av internasjonalt ry.<ref>Krummacher, Friedhelm (2003): Das Streichquartett (Handbuch der musikalischen Gattungen bd. VI,2), Laaber: Laaber Verlag, s. 123: «Desto erstaunlicher ist daher das eine Hauptwerk, das Grieg vom Vertreter einer Nation zum Komponisten von internationalem Rang machte.»</ref>

Han begynte også på en strykekvartett i F-dur, EG 117 (1890/91). Ved hans død forelå nr. 2 i manuskripts form med to fullførte satser og en del skisser for de to neste satsene. Verket er blitt forsøkt ferdigstilt blant annet av [[Julius Röntgen]] og Levon Chilingirian.<ref>{{Språkikon|de}}[http://www.die-tonkunst.de/dtk-archiv/pdf/0411-Zu_Tradition_und_Rezeption_des_Streichquartetts.pdf Streichquartett] {{Wayback|url=http://www.die-tonkunst.de/dtk-archiv/pdf/0411-Zu_Tradition_und_Rezeption_des_Streichquartetts.pdf |date=20070719205730 }} besøkt 14/05-10</ref> Chilingirians utgave ble publisert i 1998. 2002 kom A-R Editions med en praktisk utgave som omfatter bare det Grieg selv skrev.<ref>Edvard Grieg (2002): The Unfinished Chamber Music. Recent Researches in the Music of the Nineteenth and Early Twentieth Century, ISSN 0193 5364, #34. Middleton/WI: A-R Editions, ISBN 0 89579 510 8</ref> Denne utgaven inneholder også urtekst versjoner av klaverkvintetten, samt klavertrio i a-moll(?), EG 116.<ref>Grieg, Edvard (2008): ''Thematisch-Bibliograpisches Werkverzeichnis'', utgitt av Dan Fog, Kirsti Grinde og Øyvind Norheim. Frankfurt/M. Leipzig London New York: Henry Litolffs Verlag, ISBN 978 3 87626 990 0, s. 370</ref>

=== Priser og hedersbevisninger (utvalg) ===
* Æresdoktorat, [[University of Oxford]]
* Æresdoktorat, [[University of Cambridge]]
* [[Musikkåret 1904|1904]] &ndash; Mottager av [[storkorset]] av [[St. Olavs Orden]].
* [[Musikkåret 1905|1905]] &ndash; Medlem av det svenske [[Kungliga Musikaliska Akademien]]